Hils på vår nye medarbeider i Hongkong

Første kristne

Hun er den første kristne i sin familie, forteller hun, foreldrene hennes tilhører ikke noen kirke. Men Hongkong har mange protestantiske skoler, og hun begynte på en kristen barneskole. Mora hennes syntes menneskene i kirken var gode, og på søndager hendte det at de gikk sammen i kirken som tilhørte skolen. Josephine fortsatte så på en kristen ungdomsskole som tilhørte den kinesiske Rhenish-kirken. (En kirke som opprinnelig ble startet av tyske lutherske misjonærer). Den er blitt hennes kirke.

Hun fortsetter:
Nå var jeg jo større og valgte å gå i kirken på egen hånd. Ungdomstida er jo en brytningstid der man tenker over meningen med livet, man får venner, man utveksler mange følelser og er ofte ulykkelig, og jeg begynte å tenke over hvilken tro jeg egentlig hadde. I denne tida gjorde jeg en stor feil, jeg gjorde det så dårlig til eksamen at jeg ikke kom inn på videregående skole. Jeg ble svært sint og ulykkelig, hvordan kunne Gud la meg oppleve et sånt nederlag? Jeg sluttet å gå i kirken av den grunn, og jeg studerte videre på egen hånd. Hjemme var det på den tiden også vanskelig.

«Hans gave til oss»

Året etter gikk det bedre, jeg tok opp igjen fag og bestod dem, og etter hvert skjønte jeg at Gud ville la meg forstå at ikke alt ville gå så lett og glatt i livet. Jeg måtte kjempe for å forbedre meg, men jeg fikk også flinkere lærere i den nye klassen, så jeg tror det var meningen at jeg nettopp skulle møte og lære av dem. I tillegg fikk jeg bedre venner og en grundigere forståelse av innholdet i fagene. Karakterene gikk oppover. Ved å gå et år om igjen fikk jeg rettet opp i det jeg hadde feilet i – og lært mye mer. Jeg gjorde det godt til eksamen og kom inn på universitetet der jeg studerte «Kognitiv Sciences», et fag som kombinerer tanke, læring og mental organisering, og innbefatter fagfelt som psykologi, lingvistikk, filosofi og computer modellering. Jeg valgte dette fordi jeg var opptatt av spørsmål som hvordan finne det gode og kjærlige livet. Jeg tenkte at Gud har gitt oss livet og latt oss velge hva vi vil bruke det til, det er en prosess som gir resultater etter hva vi fyller det med. Når livet går lett og på skinner, tar vi det for gitt uten å se Guds under i det hele. Men det er hans gave til oss.

Lærer mye nytt og spennende

I 2007 mens jeg studerte, ble jeg døpt, og i 2010 tok jeg eksamen. Ett år etter ble jeg oppringt av presten i menigheten med spørsmål om jeg ville gå inn i menighetsrådet. (i Hongkong kalles menighetsrådsmedlemmer for diakoner). Slik kunne jeg tjene flere og bruke kunnskapen jeg hadde lært til å lede barnearbeid og ungdomsarbeid. Jeg ble også med i ungdomsrådet i distriktet der kirken hadde fellesskapssamlinger.  Videre ble jeg med i misjonsarbeid for å støtte lokale misjonærer som kirken sender ut og støtter. Det er mange teltmakermisjonærer, for eksempel tannleger eller leger, som bruker sine egne yrke i landet de drar til – og gjennom møter med mennesker vitner om Guds frelse. Dette er et veldig givende arbeid.

Selv om familien min fortsatt ikke tilhører noen kirke, ble jeg sammen med en kristen mann, Lam Ka Chun, Peter. Jeg møtte han for tre år siden da jeg var leder på en misjonsleir der man skulle lære hva det ville si å være misjonær og hvilke utfordringer man kan møte i en annen kultur. Temaet var hvilken motivasjon må man ha for å delta i misjon. Peter og jeg giftet oss nylig, og han har invitert min mor med i kirken, og hun har deltatt flere ganger, noe jeg er veldig glad for.

Det er fint å ha fått en deltidsjobb i NMS, her ser jeg misjonsarbeid fra en annen side enn i Rhenish-kirken. Noen ting gjør vi litt annerledes, du kan si vi dekker ulike felt. Og hver dag lærer jeg litt mer, så det er spennende å se nye arbeidsmåter og oppgaver som NMS er engasjert i. Jeg gleder meg til fortsettelsen, sier Josephine.