Jeg vil se

Jeg ble født i en ikke-kristen familie i Hong Kong da byen fortsatt var under det britiske kolonistyret. Min far kom til Hong Kong fra fastlands-Kina for å slippe unna vanskelighetene der som illegal innvandrer på 1970-tallet. Min mor ble med ham sammen med min eldre bror og søster (også illegale innvandrere) noen år senere. Hele familien slo seg ned i husokkuperingsområdet på et sted som heter Diamond Hill – det er ingen diamant der – det kinesiske ordet for “diamant” og «bergboring» er det samme, derav et morsomt engelsk navn for et husokkupantområde, også kalt blikkskurlandsby. Jeg og lillebroren min ble født like etterpå. Gjennom årene har Hong Kong endret seg – fra en liten fiskerlandsby til en internasjonal by i rask sosial, økonomisk og politisk utvikling. Endringen av byen var både tydelig og fjern for meg.

Fra mitt snevre perspektiv så jeg:

• Som barn jobbet foreldrene mine, som mange av våre naboer, 12-15 timer om dagen for å forsørge familien;
• Små barn (inkludert meg selv) i husokkupasjonsområdet løp rundt alene mens de ventet på at foreldrene skulle komme hjem om kvelden;
• Som tenåring studerte klassekamerater på ungdomsskolen hardt for å klare å komme inn på universiteter og få en lysere fremtid;
• Velstående familier som emigrerte utenlands før byen ble overlevert til fastlandet i 1997;
• Medstudenter fra universitetet som kjempet for en god jobb, som vanligvis innebar en anstendig lønn og forfremmelsesmuligheter, for å kunne klatre oppover på den sosiale rangstigen;
• Som en del av den verdensberømte hardtarbeidende og effektive arbeidsstyrken jobbet folk, inkludert meg selv, vanvittig mange timer under stressende forhold av en rekke årsaker – en forfremmelsesmulighet, høyere levestandard, egne ambisjoner eller arbeidstilfredshet;
• Som en vanlig borger som kaller Hong Kong hjem, har jeg sett folk demonstrere og protestere i over et år – fra Mars 2019;
• Motløse venner og brødre og søstre fra kirken som forlater Hong Kong på jakt etter en bedre verden andre steder.

Jeg ble frelst tidlig i livet – fordi alle skolene jeg gikk på, bortsett fra universitetet, ble grunnlagt av kristne. Jeg begynte å gå regelmessig i kirken først på videregående. Mine foreldre var litt skeptiske når de fant ut at jeg hadde blitt kristen – de anså det ikke som «nyttig» å gå i kirken. Min kirke, Evangelical Lutheran Church of Hong Kong, ble faktisk grunnlagt av NMS og andre misjonsorganisasjoner og misjonsforeninger i 1954. Jeg opplever det som en velsignesle å kunne se dette:

• Gud elsker sitt folk ved å sende misjonærer hit for å dele evangeliet og opprette kirker for evangelisering og diakoni;
• Gud passer på sine små barn ved å sende misjonærer hit for å starte barnehager, barneskoler og ungdomsskoler her;
• Gud bygger opp sin kirke ved å sende misjonærer hit for å grunnlegge teologiske seminarer for å utruste kristne ledere.

Barn har undervisning på taket av barnehagen grunnlagt av NMS på 1970-tallet. Foto: NMS 

Du kan finne spor etter utenlandske misjonærer, inkludert NMS, mange steder i Hong Kong. Som du sikkert vet, har misjonærer en tendens til å foretrekke å holde en lav profil, men hvis du ser nøye nok etter, vil du oppdage disse sporene – så vakre fotspor!

I 2019 ble jeg diagnostisert med kreft, men heldigvis en ikke-aggressiv type, og jeg har blitt helt frisk nå. De siste to årene har imidlertid vært ekstremt utfordrende, men paradoksalt nok også den mest velsignede tiden i livet mitt. Gud har åpnet øynene mine for å «se», i ordets sanneste betydning, at Han bygger sitt rike på jorden ved å vekke og fornye sine tjenere til å spre kjærlighet og håp. Han kaller misjonærer fra alle verdens hjørner til å gå ut og tjene hans folk og vinne nye.

Jeg tror at Gud kalte meg til å bli med i NMS av en grunn, og har tro på at Han vil åpenbare sin fantastiske plan her i Hong Kong og denne delen av verden for oss. Er vi klare til å si det samme til Jesus som den blinde mannen i Markus 10:51: «Rabbi, jeg vil se»?

Hva ser du i dag?