Om Po Chu Grønvolds nye arbeidsoppgaver i NMS

Bakgrunnen for nye oppgaver i NMS:
Siden jeg av familiære årsaker har flyttet tilbake til Norge, har jeg fått et nytt ansvarsområde og nye arbeidsoppgaver i NMS, som har gode arbeidsvilkår for oss over 60 år. Tanken var først at jeg skulle fortsette å undervise diakonistudenter på Det lutherske seminaret i Hongkong (LTS) hver vår og høst, men på grunn av Covid-19 har ikke dette vært mulig å gjennomføre som planlagt. Om det åpnes opp for å reise til Hongkong igjen, kommer jeg til å fortsette med denne undervisningen, men samtidig er jeg glad og begeistret over å ha blitt tildelt nye oppgaver og ansvarsområder i NMS.

Hva oppgavene går ut på:
I tillegg til å fortsette med diakoniundervisningen i en 3/5-dels stilling ved LTS i Hongkong, noe jeg hadde som fulltidsjobb inntil jeg flyttet til Norge i februar 2019, skal jeg i resten av stillingen være teologisk rådgiver for NMS sine utdanningsprosjekt i Asia (Hongkong, Fastlands-Kina, Japan og Thailand). I Kina støtter NMS teologisk utdannelse i Hunan- og Guangxiprovinsen. Dette er de eneste teologiske seminarene i en befolkning på over 110 millioner mennesker. Hunan er også provinsen der NMS startet sitt arbeid i 1902 og drev et omfattende arbeid fram til det nåværende regimet overtok makten i 1949. Guangxi er en av de fattigste provinsene i Kina, og har 12 ulike etniske minoriteter som har bodd der i mange generasjoner. Noen av dem har ennå ikke hørt evangeliet i det hele tatt.

I Thailand er jeg rådgiver for Det lutherske seminaret (LST), som også får støtte til administrative utgifter blant annet fra Det finsk-lutherske misjonsselskapet (FELM) og Den evangelisk-lutherske kirken i Hongkong (ELCHK). Dette er et viktig arbeid, for Thailand lutherske kirke er liten, med vel 5000 døpte medlemmer og 77 kirkelige medarbeidere. De trenger all den støtte de kan få.
I Japan er jeg ansvarlig for å følge opp tre prosjekt; teologisk utdannelse av prester, kirkelige medarbeidere og CPE. Prosjektet blir gjennomført via små seminar, hovedsakelig for kirkelige ansatte, men også for legfolk. Selv om Japan er et rikt, høyteknologisk samfunn, er Kinki-kirken liten, med bare 2600 døpte medlemmer i 29 menigheter rundt omkring i landet. Den har mange store utfordringer å løse.
Min oppgave er å besøke prosjektene minst en gang i året for å få oppdatert informasjon om hvordan utviklingen er, evaluere dem gjennom å lese rapportene og snakke med feltkoordinatorene eller lederne av hvert enkelt prosjekt.

Ny erfaring med prosjektarbeid og kulturelle forskjeller:
Jeg fikk disse oppgavene i juni 2019, men på grunn av koronapandemien har det vært umulig å besøke Asia. Det er langt mellom Norge og de ulike prosjektene, så jeg får kun kunnskap om dem gjennom å lese rapportene og ha digital kontakt med feltkoordinatorene.
Opp til nå, i slutten av mai 2021, vet vi ikke når det vil være mulig igjen å reise til Asia. Men jeg vet at jeg vil få bedre oversikt og erfaring om prosjektene, særlig dem i Japan, ved å reise dit og se arbeidet med mine egne øyne. Jeg har besøkt prosjektene i Thailand og Kina tidligere, men ikke prosjektene i Japan.
Prosjektarbeid er nytt for meg. NMS har sin egen måte å følge opp og administrere prosjekt på. Jeg kjenner at jeg trenger å lære mer om dette. Medarbeiderne i Ledelse, som er seksjonen min, har sammen med lederen gitt meg verdifull støtte og fellesskap. Vi har seksjonsmøte hver 14. dag. Her samarbeider jeg med folk som har prosjekt på Madagaskar og i Kamerun. Jeg er den eneste som leder prosjekt i Asia. Teamet mitt har gitt meg verdifull kunnskap om NMS´ arbeid i Afrika. Det samme opplevde jeg da jeg underviste på SALT, et luthersk teologisk seminar i Antananarivo, Madagaskar på slutten av 2019. Det var første gang jeg underviste der. Jeg var på forhånd nervøs for at de kulturelle forskjellene over måter å undervise og lære på, skulle bli for store. Særlig engstelig var jeg for at de asiatiske eksemplene jeg brukte i undervisningen, ikke ville være relevante og forståelige for afrikanske studenter. Men min eksotiske erfaring fra undervisningen på SALT har utvidet horisonten min og gitt meg mer selvtillit til å krysse kulturelle barrierer. Afrikanere elsker å synge. De sang før jeg startet undervisningen om morgenen, og de sang når den var over. Dette er nok vanlig i Afrika, men det er det ikke i Asia, når jeg sammenligner med Hongkong og fastlands-Kina.

Mitt største ønske og mål for denne oppgaven:
Jeg ønsker å gå sammen med prosjektlederne i Asia, hvis de tillater det, så jeg kan være med og bære deres strev sammen med dem, og i felleskap lete etter nye visjoner og mål for arbeidet. Det krever at jeg har mulighet til å bruke tid til å forstå hva kirkene strever med, slik at vi kan finne sammen i tillit og fellesskap, noe som er umulig å gjøre bare gjennom digital kontakt.