Qiyin (启音) skolen for døve barn i Changsha- kan de bedre økonomien?

Last ned
Å høre i mørket - å høre i stillhet, det er mange måter å oversette navnet QiYin, døveskolen i Changsha på, til norsk. Her kan barn fra hele Hunanprovinsen som er født døve, få en mulighet til å lære å fungere i samfunnet. Forutsetningen for å kunne gå der, er at de har fått installert et hørselsimplantat som gjør at de kan høre. Dette implantatet får de heldigvis dekket av myndighetene. På døveskolen er hovedfokuset å lære å bruke implantatet, dernest å lære å lese på leppene.
Del Facebook Twitter E-post

Jeg har tidligere skrevet om døveskolen i Changsha som NMS støtter. Nå fikk jeg mulighet til å komme dit selv og se arbeidet og intervjue rektor Wang og innsamlingsleder, Janny Wu.

Historien bak døveskolen
 
«Jeg hadde ikke tenkt å starte noen døveskole, jeg ville bare hjelpe min sønn. Men nøden blant alle foreldre og barn som opplevde å få et barn uten hørsel, drev meg til det. Jeg visste selv hvor vondt det var. Ja, jeg kjente det som et kall fra Gud,» forteller rektor Wang.

Denne gangen besøker en gruppe støttespillere, ledet av Kina- misjonær Marieke Rode Christoffersen, døveskolen. Formålet er å gi ledelsen der nye idéer til å finne nok sponsorer lokalt, slik at de kan drive døveskolen videre på en forsvarlig måte. Støtten de får fra myndighetene dekker bare halvparten av det det koster å drive skolen, og det er ikke tillatt å ta skolepenger fra foreldrene. NMS og FELM (Det finske misjonsselskap) støtter skolen med prosjektmidler i tre år. Men den støtten opphører i 2020.

Hedersbevisningene på veggen i konferanserommet viser at skolen har fått mange utmerkelser, men det er ikke til å stikke under en stol at det er en tung jobb å drive døveskole for fattige barn i Changsha. Det er alltid for lite penger, og de møter skuffelser som at lærere som de betaler opplæringen for, slutter og starter sin egen private døveskole. Når den er privat, trenger de ikke søke offentlig støtte. Rike foreldre har råd til å betale. Men det har ikke de mange underprivilegerte i Kina. De trenger et slikt tilbud.

Fra opplæring for egen sønn til døveskole

Rektor Wang forteller hvordan hun, ut fra nød for sin egen sønn, fikk råd fra en medisinsk professor i Shanghai om å søke han inn på en døveinstitusjon i Shanghai. Sønnen var født med hjertefeil, og medisinen han fikk for det, ødela hørselen hans. Den gang, før århundreskiftet, fantes det bare døveskoler i Beijing og Shanghai. Det kom ikke på tale for fru Wang å sende sønnen sin så langt av gårde, så hun bestemte seg for å lære metoden og undervise han selv. Hun hadde da en godt betalt jobb i det offentlige i Changsha. Men omsorg for sønnen drev henne til å slutte i jobben og lære opp sønnen. En dame i nabolaget hadde en døv datter. Da hun så at sønnen til fru Wang kunne kommunisere med andre, spurte hun om ikke fru Wang kunne lære opp datteren også. Ekteparet var i en vanskelig situasjon, mannen ville skilles, for foreldrene hans krevde å få et guttebarnebarn som kunne høre. Den gang praktiserte Kina sin ettbarns- politikk, og kona til sønnen hadde ikke bare født dem et jentebarnebarn, men også ei døv jente, en stor skuffelse. Fru Wang tok inn jenta uten tanke på at hun skulle ta penger for det. Den dagen foreldrene ville reise for å finne jobb et annet sted, ville jenta være igjen hos sin «tante», og det fikk hun. Flere foreldre med døve barn oppdaget hvor gode resultat fru Wang oppnådde, barna lærte faktisk å forstå andre og kommunisere selv. De spurte om hun kunne ta inn flere. Til å begynne med var hele skolen i hjemmet hennes, og hun hadde til sammen åtte barn boende der, dag og natt. De stod opp klokken seks til morgengymnastikk- og holdt på til ni om kvelden. Dette ble selvsagt veldig strevsomt i lengden. Hun måtte også ta betaling for tilbudet, og alle betalte 300 Kroner i måneden. Skolen trengte virkelig mer ressurser og egne lokaler slik at hun kunne utvide virksomheten og ansette flere lærere.
Fru Wang forteller at hun i denne tiden også adopterte to døve jentetvillinger som var forlatt av foreldrene.

Nye lokaler og hjelp til drift

Pastor Jane Yao har i mange år vært prest i kirken i Changsha, og er i dag også biskop for Treselv- kirken i hele Hunanprovinsen. Når fru Wang forteller henne om døveskolen hun har startet og alle problemene hun møter, får hun hjelp av pastoren til å finne ledige lokaler i sentrum av Changsha, og skolen flytter dit. Pastor Yao sørger også for husleie, og for at skolen får statsstøtte. Men hun strever med å få inn nok penger til drift. Statsstøtten rekker ikke til å drive skolen på en forsvarlig måte. Ulike instanser trer støttende til. NMS og FELM (Det finske misjonsselskap) har støttet skolen i svært mange år. For å hjelpe døvesenteret til å få en  bedre økonomi og også bli økonomisk uavhengige, har de to organisasjonene samarbeidet om et prosjekt som bygger opp barnehagens kompetanse på lokal innsamling.

Marieke Rode-Christoffersen er prosjektleder for prosjekt «Fundraising Qiyin», og hun hjelper skolen med ideer til hvordan de kan finne ekstern støtte. Flere ganger i løpet av de siste årene har hun reist til Changsha med det som formål. Kina krever at alle forretningsvirksomheter skal gi noe av sitt overskudd til veldedighet. Derfor har de til nå klart å skaffe noen firma som har gitt litt støtte. Dette prosjektet har nå vart i to år, og det er bare ett år igjen til skolen må klare seg selv. Derfor er det spennende om de denne gangen sammen klarer å finne frem til flere måter å finansiere driften på.

Å bli økonomisk selvdrevet er forutsetningen

Når lederen for sponsorutviklingen ved skolen, lærer Janny Wu, forteller om vanskene de til nå har hatt med å få firmaer til å støtte dem, forstår en fort at dette ikke er en enkel oppgave. Her trengs en ny strategi. Selskapene vil gjerne skryte av at de gir penger til gode formål, men de krever samtidig at foreldre og barn skal reklamere for selskapets produkter. Janny har for eksempel klart å få støtte fra det engelske bilfirmaet Land Rover, men det blir litt vel mye at Land Rover krever at barna skal reklamere for dette statussymbolet. De lever i en helt annen verden. Det er ikke bra at de skal være virkemiddel for å reklamere for noe som ligger langt utenfor deres rekkevidde. Kontrasten blir for stor. Det er heller ikke lærernes jobb, som skal undervise barna, å være med og finne sponsorstøtte for å drive skolen. Dette er de ikke betalt for å gjøre, selv om de har fått gratis opplæring i å undervise døve elever. Noen firmaer vil gjerne støtte ved å reparere noe som går i stykker på skolen, men det vi trenger, er jo finansiell støtte, sier Janny. Disse firmaene forstår ikke hva det vil si å være en frivillig organisasjon som er der for å hjelpe mennesker, ikke for å tjene penger. De vil gjerne skryte av alt de støtter, og vise hvor godhjertet de er. Men når de kommer hit, ser barna for normale ut, og de vil ikke gi penger likevel. Likevel har dette prosjektet forandret måten vi tenker på, sier hun, det har fått oss til å fokusere på å bli uavhengig økonomisk. Men det var mye vanskeligere enn vi forutså. Vi trenger fortsatt hjelp og ideer for å få det til.

Historien fortsetter under bildet

Prosjektleder Mariekes komité hjelper til med ideer til ekstern finansiering

Misjonær Marieke Rode-Christoffersen har på denne turen invitert med fire studenter fra Universitetet i Hongkong (HKU), til møtet med skolens ledelse i Changsha. Alle skal ha med ulike forslag til finansieringsmåter til dette prosjektmøtet, men også her er det store kulturforskjeller i hva man kan få til i forhold til hva som er akseptert i nærmiljøet. Noen av de kreative forslagene lar seg ikke gjennomføre i denne konteksten. Marieke foreslår at de kan lage til en førjulsfest for foreldre og barn for å samle inn midler til senteret. Vi forstår at det daglige arbeidet tar mye tid, så det er mange motforestillinger mot å sette i gang med et slikt ekstra-arrangement. Men forslaget får likevel fart på seg, da studenten Samantha fra Zimbabwe klarer å skaffe et godt festlokale til en rimelig penge. Hun finner også ut at det er mulig å skaffe gaver og utstyr innenfor det lille budsjettet de har. Nå håper vi at det kan bli en fin førjulsfest i Changsha der de kan glede seg sammen og vise foreldre og andre inviterte hva de jobber med.

Gode resultater
Denne skolen har gode resultater. De bruker hørselsimplantatet til å lære å lytte og bruker mye tid på å skille lyder fra hverandre og hvordan lage ulike lyder.  En del blir så dyktige at de kan gå videre på offentlige skoler. Rektor Wang forteller stolt om ei jente som har tatt universitetsutdannelse. Det er også grunnen til at de ikke lærer tegnspråk, selv om de bruker det som en hjelp når opplæringen begynner. Tanken er at barna skal kunne gå på skoler i sitt nærmiljø. Det vil bli for komplisert å få til at lærerne deres skal måtte lære tegnspråk, som selvsagt også finnes i Kina, men som bare brukes i institusjoner. Flere av elvene har utdannet seg til yrker som bartendere eller frisører.  De kan leve et vanlig liv.

En spesialskole for autistiske barn
Svært ofte har barn som er født døve, også flere andre utviklingsforstyrrelser. Behovet for spesialskoler er stort i Kina. Rektor Wang har også satt i gang en avdeling for autistiske barn. Den finnes på et annet sted i Changsha. Nå har 75 elever plass ved denne skolen. Lærerne veksler mellom å undervise på Qiyin og på skolen for elever med autisme. Dette viser litt av fru Wangs omsorg for dem som faller utenfor.
Men oppgaven å få inn nok økonomisk støtte for ledelsen ved skolen og sponsorgruppa er fortsatt utfordrende. Klarer de å komme frem til gode metoder som gir skolen rom til drift på en forsvarlig måte i løpet av neste år, når prosjektstøtten opphører? Det blir spennende å følge dette videre.

Vi møter barna og lærerne
Etter at vi har sittet sammen og drøftet den økonomiske situasjonen, får vi møte barna og lærerne. De er delt inn i klasser etter årstrinn. Noen får også enetimer med særlig trening på forståelse og kommunikasjon. Vi møter 3-4 åringene først. Lærerne leder barna i bevegelsessanger og forteller at barna er veldig glad i å synge og sette sammen brikker som minner om Lego. De aller minste barna er der sammen med en foresatt, og de er like glade i å bruke kropp og munn til lyder og bevegelse. De store har mange munnøvelser å jobbe med for å utvikle evnen til å kommunisere. De viser dette gjennom sanger og regler som de sier i kor. Skolen leier en hel etasje i et gammelt bygg i Changsha. Heisen opp til andre etasje er snart ferdig, og det er godt, for det er flere som har andre funksjonshemminger i tillegg til å være døv. Trappen opp kan være tung å forsere.

Men det er ikke til å stikke under en stol at de ønsker seg bedre lokaler. Fortsatt kaster de andre beboerne søppel fra blokka over ned på lekeplassen til barna, som ligger midt på en gårdsplass i 2. etasje. De liker ikke støyen fra barna som slett ikke selv kan høre så godt at de lager for høye lyder. Økonomien er likevel ikke god nok til at de kan finne noe bedre. Det er å håpe at gjennom lokal innsamling skal det bli mulig i nær framtid. Det er derfor godt at NMS slik kan gi praktisk hjelp til de underpriviligerte barna i Hunan, og Marike gjør her en kjempeviktig innsats, og komiteen hennes trer støttende til.

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp