Hjemme er der hjertet mitt er

Foto: Foto: Tom Kamau Rode-Christoffersen Last ned
Hvordan er det å vokse opp som misjonærbarn i Kina i dag? Hva er det som opptar hverdagen til unger på vei til å bli voksne? Foreldrenes arbeid har ført dem til ulike steder, og barna har naturligvis fulgt med på lasset, som barn må.
Del Facebook Twitter E-post

Det snakkes mye om «Third Culture Kids», barn med en tredje kultur, ikke hjemlandets, ikke stedets, men en tredje som omfatter flere land, flere kulturer. For mange er det synonymt med at man mister røtter og tilhørighet, at man ikke finner ro noe sted. Men er det så enkelt? Går det an å ha tilhørighet flere steder og høste rikdommen av det? Jeg intervjuet de tre barna til NMS-misjonærene Tom Kamau og Marieke Rode-Christoffersen i Kina om hvordan det har vært å vokse opp det meste av sitt liv i Kina.

Hva tenker barna til Tom Kamau og Marieke Rode-Christoffersen er godt og vanskelig med å bo i Hong Kong? Hvordan har de det i det daglige? Hva tenker de om sin situasjon og om framtida? Dette var noen av mine spørsmål før jeg møtte dem der de nå bor i Hong Kong. De har fått en spesiell erfaring med seg, da begge foreldrene også er barn av misjonærer eller nødhjelpsarbeidere. De kjenner seg ikke knyttet sterkt til en bygd eller by i landet vårt, selv om deres far Tom gikk på videregående skole på Kongsvinger og hele familien har bodd to år i deres hus på Jessheim.

Internasjonal familie
Foreldrene, Tom og Marieke, har fra barndommen av fått et videre syn på verden. Marieke, som har britisk far og nederlandsk mor, har vokst opp i Argentina og har gått på spansk-talende skoler. Hun snakker spansk og flere andre språk flytende. Tom har hatt deler av sin barndom i Kenya og snakker en del swahili i tillegg til mandarin og feilfri britisk-engelsk. Ulike land i forskjellige verdensdeler er slik blitt familiens hjem, grenseløst, kan man nesten si. Men på veggene hjemme i huset henger store plakater: Snakk norsk!

Jeg treffer de tre herlige tenåringene, Jakob, Sophia og Natasha, hjemme der de bor i Hong Kong. Vi spiser middag sammen. Pappa Tom ber for maten før vi begynner, og alle sier høyt AMEN, sultne etter en lang dag på skolen for Jakob og Sophia – og på arbeid for Natasha. Hun har avsluttet skolegangen og har nå praksis på en dyreklinikk. I september starter hun veterinærstudiene i Valencia i Spania. Kari Sophia som er 16 år, understreker at hun bare bruker navnet Sophia til daglig. Kari høres litt rart ut på engelsk, sier hun. Jakob og Sophia går på to ulike skoler som følger ulike skolesystem, men trives begge to. De møter meg, en etter en. Her skal ikke de andre få blande seg inn i hva den ene forteller.

Jakob:
Spent på hva jeg vil spørre om, kommer Jakob, 14 år, først ned trappene. Han liker ikke å snakke norsk, så vi tyr fort til engelsk. Jeg spør han hva han synes er det beste ved å bo i Hong Kong. «Å, det er uten tvil togene – de beste og mest punktlige tog i verden. De er helt presise, går hvert andre minutt. Transportsystemet her er helt fantastisk. På den andre siden er klimaet det verste, det er lite å glede seg over mesteparten av året – altfor varmt – og altfor fuktig! Men han liker seg på skolen, har mange venner der, de fleste av dem kinesere er fra denne byen.
Jakob er tydelig på at han går på en kristen skole – og at han er en kristen selv. Derfor deltar han på grupper som tar opp etiske tema med en kristen synsvinkel. Det er frivillig å melde seg på disse, men Jakob mener de hjelper han i troen. Gruppene ledes av en lærer, og det diskuteres livlig i dem. Foreldrenes arbeid vet han involverer å følge opp mange prosjekt inne i Kina.

Drama er gøy! Her spiller Jakob «Prince Dauntlet» i skuespillet «once upon a matress”

Mekka for mat
Hong Kong er jo et mekka for mat. Jeg lurer på hva han liker å spise i denne byen, så full av fristende retter. Sushi og dim sum, svarer han straks – og de hvite, dampede bollene med kjøtt inni. «Chār-siū-bāu»? spør jeg. «Akkurat, de er så gode!» Hverdagsmaten, som stekt ris, er også en favoritt.
På fritiden driver Jakob med mye forskjellig, han lytter til musikk, og han liker godt å tegne, det å holde på med kunst. Han bytter hobbyer ofte, akkurat nå gleder han seg til å begynne på et kurs i keramikk. Drama er også flott. Han like Star Wars veldig godt, men «Gardians of the Galaxy» er favoritten.

Jakob har ennå ikke tenkt så mye på hva han skal bli. Det haster ikke. Men noe som involverer kunst, må det bli. Norge har han et litt fjernt forhold til. Han liker seg godt i England, men søskenbarna i Norge er hans norske venner. Han sier det er leit når gode venner reiser fra Hong Kong. Men mange venner bor her fast, det er fint. I hagen utenfor kan han av og til se slanger eller apekatter. Firfisler lurer seg inn på veggene og bor bak teppene og gardinene. Om kvelden kommer de frem og fanger fluer, mygg og andre små insekter. De er ganske søte.

Naturligvis er det alt som skjer her og nå som opptar han, lik fjortenåringer flest.

 

Sophia:

Kari Sophia liker den lokale, kantonesiske snacksen.

Sophia snakker godt norsk og foretrekker å gjennomføre intervjuet på norsk. Hun mener Hong Kong er en fascinerende, internasjonal by. Hun bare elsker fruktutvalget man har i denne byen, og når jeg spør hva som er favorittfrukten, er det selvsagt gul mango som er så saftig og søt. På skolen går hun på IB- linjen (International baccalaureat) som fører til et internasjonalt vitnemål. Det åpner veien til mange studier i verden. IB består av seks fag, og hun har valgt historie, biologi og psykologi som fordypningsfag, mens matematikk og spansk er obligatorisk. Hun liker psykologi og ønsker å bli psykolog. Det er spennende å lære om psyken til mennesker, og det vil være fint å kunne hjelpe noen hvis de sliter.
Skolen sluker fritiden hennes, det er mange store oppgaver og lekser, men hun liker å spille rugby – og hun leser mye, mest fantasilitteratur – og så tar hun bilder. – Dette er noe jeg vil ha med videre, sier hun.

Ulike kulturer
Sophia mener man får et videre syn på verden ved å vokse opp i en internasjonal by som Hong Kong. Hun liker å lære om ulike kulturer, men også hun nevner det tunge klimaet. Det er for varmt, man svetter seg ihjel, sier hun.
Også hun har mange gode matopplevelser å snakke om. I Hong Kong kan man spise mat fra hele verden, men hun elsker den lokale, kantonesiske snacksen som man kjøper fra små boder langs gatene. For ikke å snakke om vietnamesisk mat. Den er nydelig! Jeg må bare si meg enig. Vi koser oss litt over tanken på ferske sommeruller eller herlige, saftige vårruller med sursøt, sterk chillidip.

Misforståelser
Sophia sier at ikke alt har vært like lett bestandig. Hun har gått på åtte ulike skoler i sitt liv. I Kina stirret de lokale på henne. Det var få vestlige der de bodde. Da følte hun seg annerledes. Det er nå bare fire vestlige studenter på hennes trinn på skolen. Resten er pakistanere, indere og mange lokale fra Hong Kong. De holder seg stort sett til sin gruppe, for det er en god del rasisme og mistenksomhet mellom kulturer i Hong Kong, sier hun. Mange unge fra Hong Kong tror at hvite mennesker mener de er bedre enn andre. Det er jo feil oppfatning, sier hun. Samtidig liker hun veldig godt å være sammen med ungdommer fra ulike land, man får et videre syn på verden på den måten. Når det gjelder foreldrenes arbeid, har hun ikke vært med på så mye av det. Skolen, masse lekser og fritidsaktiviteter tar all tid.

Natasha har fra hun var liten hatt en forkjærlighet for dyr.

Natasha Julia:
Største jenta i flokken er Natasha på 18 år, snart 19. Hun ler når jeg påpeker at hun er den eneste som er født i forrige årtusen, i 1999. Siden Natasha er i ferd med å forlate barndomshjemmet og skal starte på dyrlegestudier i Valencia, Spania i september, lurer jeg på hva hun tenker om det. Vil spansken by på problemer? Det tror hun ikke. Hun har tatt spansk som spesiell fordypning på skolen, dessuten snakker hun mye spansk med sin mor, så hun gruer seg ikke til å studere i et spansktalende land, tvert imot, hun gleder seg veldig. Hun har fra hun var liten hatt en forkjærlighet for dyr. I Kina så hun mange dyr som hadde det vondt. Men hun har også sett og lært av kinesernes glede over å ta seg av dyr. Nå jobber hun på en klinikk for små husdyr – og hjelper veterinærene i deres oppgaver. Av og til har hun nattevakt på dyreklinikken. Da kan det være tungt å holde seg våken. Kommer noen innom og trenger øyeblikkelig hjelp, må hun kontakte veterinæren. Andre ringer og er bekymret for dyret sitt. Arbeidslivet i Hong Kong er slitsomt, men hun trives med det, så langt. Det er jo også en praksis hun ønsker å ha med seg til studiet sitt.

Natasha har bestemt seg for å være veganer. Hun spiser ikke noe som har animalsk opprinnelse. Vegansk kost er like fullverdig som animalsk, mener hun. Man må bare passe på å få i seg nok av de rette næringsstoffene. I Hong Kong fins det mange veganske restauranter, og det er lett å få tak i gode råvarer her.

God oversikt
Som den eldste er hun den av de tre som husker best tiden da de bodde inne i Kina. Da snakket hun flytende mandarin. Språket har dessverre gått mye i glemmeboken i et engelsktalende miljø i Hong Kong. Hun har også god oversikt over hva foreldrene har drevet med – og ønsket sterkt å få være med moren på studieturen til Madagaskar, der moren skulle lære mer om «Use Your Talents» -prosjektet som moren er prosjektleder for i Kina. Men det ble dessverre ikke mulig, noe hun ennå er skuffet over. Natasha har sett hva prosjektene foreldrene har drevet med inne i Kina har betydd for mange mennesker. Det er godt å tenke på. For eksempel å få renset en elv i Hunan-provinsen for mange tonn plast. Det var en flott innsats for et bedre miljø.

Når man er på vei ut av redet, står man foran et skille i livet, noe som er spennende for Natasha, men tøft for foreldrene. Pappa skal hjelpe henne med å komme i orden i Spania til sommeren. Heldigvis har hun en tante som bor der og som kan støtte henne det første året borte fra barndomshjemmet. Natasha har gått på skole i Norge, men følte seg ofte annerledes og utenfor der. Hun har ennå kontakt med en norsk venninne. Det er alltid kjekt å treffe henne. Hun har også kontakt med en venninne fra barndommen i det vestlige Kina. Foreldrene hennes er finske og nederlandske, men hun er adoptert fra Kina. Hun er liksom litt i samme båt som Natasha, litt herfra og derfra. Hvor Natasha vil slå seg ned når hun er ferdig med utdannelsen, har hun ennå ikke tatt stilling til. Kanskje blir det Sør-Amerika, der mamma vokste opp. Et spansktalende land er å foretrekke, sier Natasha.

Er det da så viktig å høre til et bestemt land? Spør jeg meg selv etter møtet med de tre flotte ungdommene. En jeg kjenner har sagt at strekene på kartet ikke finnes ute i naturen. Vi lager grenser, men vi har alle jordkloden felles. På den skal vi leve og finne vår mening i tilværelsen. Jesu budskap er ikke stedbundet, men grensesprengende. Det som kan gjøre livet vanskelig, er alle dem som ikke vil se utover sin lille krets, som ikke er interessert i annet enn det som angår dem. Jeg ser at disse tre har erfaringer som langt overskrider det mange bofaste ungdommer i Norge har. Det er en styrke. Hjemmet vil alltid være der man finner mening, der hjertet faller til ro. Å være åpen for at det er mange steder man kan gjøre en innsats i denne verden, synes å være i tråd med tankene til Jakob, Sophia og Natasha. De har fått en god ballast med seg fra barndomshjemmet.

Tekst: Marit Rundberg, frivillig medarbeider i Kina.

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp