Et modig steg videre: EPUdF løfter frem diakonitjenesten som misjonal tjeneste

Siden 2021 startet EPUdF en prosess kalt «Kirkens misjon og tjenester» (Mission de l’Église et les ministères). Etter ett års arbeid vedtok den nasjonale synoden i 2022 det som kalles «Misjonsdokument for en kirke av vitner» (la Charte pour une Église de témoins), et dokument fullt av mot og håp. Dette dokumentet satte tonen for en kirke som ikke først og fremst eksisterer for seg selv, men for andre. En kirke som ønsker å vitne – i ord og handling – om Guds kjærlighet i verden. Det var et kall til å gjenoppdage misjonen som glede, som fellesskap, og som tjeneste i en verden i endring.

Etter å ha vedtatt hvordan kirken forstår sitt oppdrag i og for denne verden i vår tid, var neste spørsmål: Hvordan skal kirken organisere sine tjenesteordninger for å best imøtekomme dette oppdraget kirken er invitert til å delta i? På synoden i Toulon i 2024, ble det derfor vedtatt at EPUdF skulle åpne opp for flere tjenesteordninger (ministères) enn bare pastor, som har vært tilfellet frem til nå. Dermed vedtok synoden å opprette en såkalt «særskilt tjeneste» (ministère particulier), som kunne være et redskap for menigheter med ulike behov, ressurser og kontekster. Dette skulle være et supplement til den tradisjonelle prestetjenesten – en ny tjenesteform tilpasset en kirke i misjonal bevegelse.

Videre utgjorde vedtakene et betydelig skifte for kirken med tre klare prioriteringer – å leve hele kirkens liv i et misjonalt perspektiv, styrke vitnesbyrdet gjennom nye og tilpassede tjenester, og fornye all opplæring med fokus på vitnetjeneste. Med dette markerer kirken et tydelig brudd med en tidligere tenkning hvor man i stor grad har bygget på at tro og kristen identitet ble videreført naturlig fra én generasjon til den neste innen familien.

Denne nye retningen forutsetter en mer bevisst og aktiv tilnærming til det å være kirke. Det handler ikke lenger bare om å forvalte en arv, men om å gi den videre gjennom levende engasjement, tilstedeværelse og tjeneste i møte med samtiden og lokalsamfunnet.

Men spørsmålet mange stilte seg frem mot synoden i Sète i 2025, var: Hvordan skal dette ministeriet konkret se ut? Skal hver lokal menighet ha mulighet til å definere dette etter egne behov, eller burde heller kirken gi tydeligere rammer for denne tjenesteordningen?

Nå er svaret kommet: Synoden har valgt å konkretisere den særskilte tjenesten som en diakontjeneste. Dette er ikke et lite skritt, men en tydelig teologisk og kirkelig markering. Diakontjenestens innhold ble forstått og definert i lys av kirkens kall til å være et levende vitne – særlig gjennom handling og nærvær.

Hvorfor ble nettopp betegnelsen «diakon» valgt? Synoden uttrykker tydelig at diakoniens tjeneste er nært knyttet til vitnesbyrdet i praksis – til det å tjene andre med evangeliet i hånden og kjærlighet i blikket. Ved å bruke begrepet «diakon», knyttes tjenesten til en kirkelig og teologisk tradisjon som forener diakoni, solidaritet og misjon.

Diakontjenesten defineres som en personlig, vigslet tjeneste i kirkens navn, og ikke bare som en lokal funksjon. Det gjør denne tjenesten til et bindeledd mellom lokal kontekst og hele kirkens kall – en konkretgjøring av EPUdF sitt slagord: «En kirke av vitner» (Une Église de témoins).

Valget av en diakonal forståelse fremfor en mer åpen og lokal definisjon, som opprinnelig ble foreslått, speiler også et ønske om å holde sammen om kirkens enhet, samtidig som man åpner for mangfold og kontekstuell fleksibilitet. Det gir tydelig rammeverk og samtidig nok rom for lokale uttrykk.

Dette er radikalt – ikke i betydningen revolusjonært, men i betydningen å vende tilbake til røttene. For i det å løfte frem diakonen som et synlig vitne, velger kirken å gå til kjernen av evangeliet: å elske Gud og tjene sin neste.