I september besøkte NMS-ledelsen Genève og møtte både Kirkenes Verdensråd (KV) og Det Lutherske Verdensforbund (LVF) – et lærerikt opphold som ga god innsikt i hverandres arbeid. Deretter gikk turen videre til Paris, hvor vi møtte partnere, menigheter og kollegaer i Église protestante unie de France (EPUdF), og fikk se hvordan kirken lever og vokser midt i et mangfoldig bymiljø.

Deler av den nye kirkeledelsen i EPUdF sammen med NMS ledelsen

I Paris fikk vi anledning til å møte den nye ledelsen i EPUdF, som ble valgt under synoden i mai 2025.

Ulrich Weinhold, som har ansvar for internasjonale relasjoner og fungerer som vår liaison, fortsetter sitt mandat – men ellers var det mange nye ansikter i ledelsen. Den nye presidenten for kirkens Conseil national er Christian Baccuet, som leder teamet sammen med Dominique Imbert, leder for Commission des ministères, Luc-Olivier Bosset, nasjonal sekretær for evangelisering, Caroline Bauer, nasjonal sekretær for utdanning (formation), og Anne-Sophie Boyer, som har ansvar for kommunikasjon.Møtet med president Baccuet og hans team var preget av varme, visjon og et tydelig engasjement for kirkens rolle i det franske samfunnet. Det var inspirerende å høre hvordan EPUdF ønsker å styrke sin lokale tilstedeværelse og bygge broer mellom tro, kultur og samfunnsliv.

Besøket i Champigny-sur-Marne

Mary og Rafi Rakotovao sammen med NMS delegasjonen

Et av høydepunktene under Paris-besøket var turen til menigheten i Champigny-sur-Marne, hvor NMS-misjonærene Mary og Rafi Rakotovao gjør et imponerende arbeid.
Kirken ligger rett ved en av togstasjonene i Grand Paris-prosjektet, og når denne linjen åpner, vil rundt 15 000 mennesker passere forbi hver eneste dag.

Menigheten har forberedt seg godt: store glassvinduer slipper lyset inn og gjør kirken synlig, og en opplyst skjerm forteller forbipasserende om alt som skjer i kirken.

Det var sterkt å se hvordan hele menigheten, sammen med Mary og Rafi, har mobilisert for å være et tydelig vitnesbyrd i nabolaget – en kirke midt i storbyen som både ser og blir sett.

Besøket i Créteil – coworking som møteplass

Informasjon om Oikois Coworking i Creteil

Vi besøkte også menigheten i Créteil, ledet av pastor Caroline Foote. Her har man tatt et kreativt og modig grep: annen etasje i kirkebygget er gjort om til et coworking-space kalt Oïkos, drevet i samarbeid med foreningen Créteil 113.

Coworking-prosjektet inviterer folk i nabolaget – studenter, frilansere og hjemmekontorbrukere – til å bruke kirkerommets lokaler som et sted for arbeid, fellesskap og dialog.

Dette er en flott måte å gjøre kirken relevant og tilgjengelig for mennesker som ellers kanskje ikke ville trådd inn i et kirkerom.

Les mer om prosjektet her: https://www.creteil113.fr/

Oikos Coworking space i Creteil

Veien videre

Besøket i Paris ga oss ny inspirasjon og mange gode inntrykk.
Vi har sett hvordan kirken i Frankrike finner kreative måter å være nærværende, relevant og tydelig på – både som troens fellesskap og som en ressurs i lokalsamfunnet.

NMS ser fram til å videreføre dialogen og samarbeidet med EPUdF og menighetene i og rundt Paris. Sammen ønsker vi å bygge fellesskap, dele erfaringer og bidra til at evangeliet får lys og liv – også midt i det moderne, mangfoldige Frankrike.

Hvert år samles tusenvis av franske protestanter i Cévennene til L’Assemblée du Désert. Under trekronene bak Musée du Désert møtes folk for gudstjeneste, bønn og fellesskap – og for å minnes en historie preget av både forfølgelse og trosfrihet.

Det er ikke mange nordmenn som har hørt om L’Assemblée du Désert, men for franske protestanter er dette en av årets viktigste samlinger. Hvert år, første søndag i september, møtes flere tusen mennesker i den lille landsbyen Mialet, ved foten av Cévennene i Sør-Frankrike. Her, bak Musée du Désert (Ørken museet), ligger en stor skogsslette som i år igjen ble fylt til randen av mennesker, salmesang og fellesskap.

L’assemblée du Désert 2025

Årets samling fant sted søndag 7. september 2025, og tradisjonen tro var gudstjenesten hovedpunktet. Det er imponerende å se hvordan arrangementet er lagt til rette: høyttalere er satt opp i hele området, slik at alle kan følge med, uansett hvor langt bak de sitter. Faktisk er det ofte slik at man ikke ser noe annet enn hodene foran seg – men man hører alt, og det skaper en sterk opplevelse av fellesskap. Og det er rart å tenke på at slik satt de og hørte Guds ord forkynt den gangen også, men da med livet som innsats.

Et sted med tung historie

Illustrasjon av Økenperioden i protestantisk historie

Navnet Désert («ørkenen») handler ikke om en bokstavelig ørken, men om den vanskelige perioden da protestantismen var forbudt i Frankrike (fra opphevelsen av Nantes-ediktet i 1685 til slutten av 1700-tallet). Navnet er valgt både på grunn av prøvelsene protestantene ble utsatt for, men også fordi de måtte bokstavelig gjemme seg i øde områder – i skog og grotter – for å kunne feire gudstjeneste. Ble de tatt måtte mennene bøte med livet, mens kvinnene ble fengslet på livstid. Skogen bak museet er derfor ikke et tilfeldig valgt sted – det er et minneland, der naturen selv ble et skjulested for tro og motstand.

Musée du Désert holder denne historien levende. Museet er innredet i barndomshjemmet til pastor Rolland, en av de sentrale lederne i motstandsbevegelsen under forfølgelses tiden. Gjennom gjenstander, dokumenter og fortellinger formidles både hverdagsliv og kampvilje fra en tid da trosutøvelse kunne koste livet. Når dagens protestanter samles her, er det derfor både for å feire friheten de nå har, og for å huske dem som bar troen gjennom undertrykkelsen.

En gudstjeneste preget av minner og markeringer

Rev Christian Krieger holder preken

Årets samling hadde ekstra tyngde, fordi 2025 markerer flere viktige jubileer. Christian Krieger, president i Fédération protestante de France (FPF), minnet forsamlingen om blant annet:

• 500 år siden begynnelsen av anabaptismen (1525), en gren av protestantismen som ble forgjengere til  blant annet pinsebevegelsen.
• 120 år siden loven om separasjon av kirke og stat i Frankrike (1905).
• 80 år siden slutten av andre verdenskrig.
• Og lenger tilbake i tid: 1700-årsjubileet for konsilet i Nikea (325).

Disse merkedagene ble ikke bare nevnt som historiske kuriositeter, men som påminnelser om takknemlighet og ansvar. Krieger fremhevet at vi ofte glemmer hvor mye vi skylder dem som har gått foran oss – våre foreldre, lærere, pastorer – og ytterst sett Gud selv. I en tid som dyrker prestasjon og selvrealisering, lød dette som en motrøst.

En tale om ørkenen – da og nå

Etterpå minnet Krieger oss om hva ørkenen betyr i bibelsk og åndelig forstand: et sted der alt mangler, og hvor man må vente på Gud. Han trakk paralleller til vår tid: mange mennesker i dag lever i en slags «åndelig ørken», med tørst etter rettferdighet og anerkjennelse.

Pastorene som deltar i gudstjenesten

Samtidig løftet han blikket mot samfunnet. Protestanter, sa han, er kalt til å være forsoningens mennesker i en tid der migrasjon, ulikhet og polarisering ofte splitter. Troen handler ikke om å trekke soss unna verden, men om å lytte, dele og bygge fellesskap.

Fellesskapets styrke

Mot slutten ble det delt nattverd – et sterkt øyeblikk, selv når man står langt bak i mengden. Det var tydelig at for mange handler Assemblée du Désert om å kjenne seg del av en større historie. Man står der, under trekronene, omgitt av mennesker fra alle generasjoner, ulike protestantiske kirker, og vet at dette er et minne om både lidelse, håp og utholdenhet. men også om fellesskap på tvers av kirkelig tilhørighet.

Hvorfor dette er viktig for oss

For oss i Norge kan dette virke fjernt, men det er verdt å merke seg at dette er den historiske bakgrunnen for vår partnerkirke, Église protestante unie de France (EPUdF). Deres røtter ligger i denne kampen for trosfrihet, og deres identitet formes fortsatt av minnene fra ørkenperioden. Når vi samarbeider med dem, er det altså ikke bare med en moderne kirke, men med et fellesskap som bærer en tung arv av trofasthet og motstandskraft.

Å delta på L’Assemblée du Désert er derfor mer enn en tur til Sør-Frankrike. Det er å tre inn i en levende historie, der fortid og fremtid møtes i skogen bak et lite museum. Det er å se hvordan et folk har tatt minnet om undertrykkelse og gjort det til et fellesskap av håp. Og det er å høre evangeliet lyde over høyttalerne – selv når alt man ser foran seg er en uendelig mengde mennesker.

Full parkeringsplass midt på et stort jorde

På synoden i Sète i 2025 tok Den forente protestantiske kirke i Frankrike (EPUdF) et nytt og viktig steg i sitt flerårige arbeid med å fornye kirkens forståelse av tjeneste og misjon. Den nye "særskilte tjenesten" ble nå konkretisert som diakonitjeneste– et valg som tydelig understreker kirkens ønske om å være en kirke av vitner, dypt forankret i tjeneste for andre.

Siden 2021 startet EPUdF en prosess kalt «Kirkens misjon og tjenester» (Mission de l’Église et les ministères). Etter ett års arbeid vedtok den nasjonale synoden i 2022 det som kalles «Misjonsdokument for en kirke av vitner» (la Charte pour une Église de témoins), et dokument fullt av mot og håp. Dette dokumentet satte tonen for en kirke som ikke først og fremst eksisterer for seg selv, men for andre. En kirke som ønsker å vitne – i ord og handling – om Guds kjærlighet i verden. Det var et kall til å gjenoppdage misjonen som glede, som fellesskap, og som tjeneste i en verden i endring.

Etter å ha vedtatt hvordan kirken forstår sitt oppdrag i og for denne verden i vår tid, var neste spørsmål: Hvordan skal kirken organisere sine tjenesteordninger for å best imøtekomme dette oppdraget kirken er invitert til å delta i? På synoden i Toulon i 2024, ble det derfor vedtatt at EPUdF skulle åpne opp for flere tjenesteordninger (ministères) enn bare pastor, som har vært tilfellet frem til nå. Dermed vedtok synoden å opprette en såkalt «særskilt tjeneste» (ministère particulier), som kunne være et redskap for menigheter med ulike behov, ressurser og kontekster. Dette skulle være et supplement til den tradisjonelle prestetjenesten – en ny tjenesteform tilpasset en kirke i misjonal bevegelse.

Videre utgjorde vedtakene et betydelig skifte for kirken med tre klare prioriteringer – å leve hele kirkens liv i et misjonalt perspektiv, styrke vitnesbyrdet gjennom nye og tilpassede tjenester, og fornye all opplæring med fokus på vitnetjeneste. Med dette markerer kirken et tydelig brudd med en tidligere tenkning hvor man i stor grad har bygget på at tro og kristen identitet ble videreført naturlig fra én generasjon til den neste innen familien.

Denne nye retningen forutsetter en mer bevisst og aktiv tilnærming til det å være kirke. Det handler ikke lenger bare om å forvalte en arv, men om å gi den videre gjennom levende engasjement, tilstedeværelse og tjeneste i møte med samtiden og lokalsamfunnet.

Men spørsmålet mange stilte seg frem mot synoden i Sète i 2025, var: Hvordan skal dette ministeriet konkret se ut? Skal hver lokal menighet ha mulighet til å definere dette etter egne behov, eller burde heller kirken gi tydeligere rammer for denne tjenesteordningen?

Nå er svaret kommet: Synoden har valgt å konkretisere den særskilte tjenesten som en diakontjeneste. Dette er ikke et lite skritt, men en tydelig teologisk og kirkelig markering. Diakontjenestens innhold ble forstått og definert i lys av kirkens kall til å være et levende vitne – særlig gjennom handling og nærvær.

Hvorfor ble nettopp betegnelsen «diakon» valgt? Synoden uttrykker tydelig at diakoniens tjeneste er nært knyttet til vitnesbyrdet i praksis – til det å tjene andre med evangeliet i hånden og kjærlighet i blikket. Ved å bruke begrepet «diakon», knyttes tjenesten til en kirkelig og teologisk tradisjon som forener diakoni, solidaritet og misjon.

Diakontjenesten defineres som en personlig, vigslet tjeneste i kirkens navn, og ikke bare som en lokal funksjon. Det gjør denne tjenesten til et bindeledd mellom lokal kontekst og hele kirkens kall – en konkretgjøring av EPUdF sitt slagord: «En kirke av vitner» (Une Église de témoins).

Valget av en diakonal forståelse fremfor en mer åpen og lokal definisjon, som opprinnelig ble foreslått, speiler også et ønske om å holde sammen om kirkens enhet, samtidig som man åpner for mangfold og kontekstuell fleksibilitet. Det gir tydelig rammeverk og samtidig nok rom for lokale uttrykk.

Dette er radikalt – ikke i betydningen revolusjonært, men i betydningen å vende tilbake til røttene. For i det å løfte frem diakonen som et synlig vitne, velger kirken å gå til kjernen av evangeliet: å elske Gud og tjene sin neste.

Etter åtte år med Emmanuelle Seyboldt ved roret, har Den Forenente Protestantiske Kirken i Frankrike fått ny kirkepresident. Pastoren og teologen Christian Baccuet ble valgt under synodemøtet i Sète.

Christian Baccuet – Ny Kirkepreseiden for EPUdF

Den Forenente Protestantiske Kirken i Frankrike (Église protestante unie de France, EPUdF) har fått ny kirkepresident. Under kirkens nasjonale synode, som ble avholdt i Sète fra 29. mai til 1. juni 2025, ble Christian Baccuet valgt som president for kirkens nasjonale råd. Han etterfølger Emmanuelle Seyboldt, som etter to perioder i vervet valgte å ikke stille til gjenvalg.

Seyboldt ønsker å vende tilbake til tjeneste som menighetsprest – et valg som er blitt møtt med stor respekt. Seyboldt har vært en høyt verdsatt kirkepresident som gjennom sin tjeneste har bidratt til et tydelig misjonsengasjement i kirken.

Valget av Baccuet ble kunngjort fredag 30. mai, etter at synoden hadde utnevnt det nye nasjonale rådet bestående av tjue medlemmer – både prester og lekfolk, kvinner og menn. Dette rådet leder kirkens arbeid mellom synodene, og presidentvervet er en viktig rolle med ansvar for å representere kirken utad og lede dens strategiske arbeid.

Christian Baccuet er 61 år gammel og bringer med seg solid pastoral erfaring og teologisk dybde. Han har vært prest i over tre tiår og har tjenestegjort i flere menigheter, blant annet i Nevers, Moulins, Le Vésinet og Paris. I tillegg har han vært leder for kirkens kommisjon for tjenester, og han har vært aktiv i kirkens sentrale organer i en årrekke.

Med en doktorgrad i teologi fra 2017, har Baccuet særlig spesialisert seg på økumeniske spørsmål. Hans avhandling tok for seg tjenesteforståelse i dialogen mellom lutherske, reformerte og katolske kirker – et felt han har vært engasjert i gjennom sin deltakelse i den fransk-sveitsiske Dombes-gruppen siden 2006. Han har også tidligere vært president i Fédération protestante de France, paraplyorganisasjonen for de protestantiske kirkene i landet.

Som ny kirkepresident ønsker Baccuet å videreføre kirkens arbeid med satsningen «Mission de l’Église et les ministères» (Kirkens misjon og tjeneste), som har vært en sentral del av EPUdFs strategiske retning siden 2022. Dette initiativet handler om å styrke kirkens misjonsforståelse og fornyelsen av tjenestene – i en tid hvor tradisjonell kirkedeltakelsen utfordres av samfunnsendringer og sekularisering.

Christian Baccuet beskrives av mange som en brobygger, både mellom teologi og praksis, og mellom kirken og samfunnet. Valget av ham markerer en videreføring av det arbeidet Emmanuelle Seyboldt har stått for, samtidig som det gir rom for nye impulser og prioriteringer.

Vi oppfordrer til forbønn for Den Forenente Protestantiske Kirken i Frankrike, for Christian Baccuet og det nye nasjonale rådet – at de må ledes med visdom, frimodighet og ydmykhet i tjenesten for evangeliet.