I år er det 10 år siden den lutherske og den reformerte kirken i Frankrike slo seg sammen til den Forente Protestantisk Kirken i Frankrike (EPUdF). Dette tiårs-jubeleet ble behørlig markert på årets nasjonale synode som ble avholdt i den lutherske inspeksjonen i Paris, med menigheten Noisy-le-Grand som vertskap. I åpningstalen til synoden så minnet synode presidenten, Emmanuelle Seyboldt om at kirken fortsatt har i oppdrag å forkynne evangeliet til en verden som trenger å høre budskapet om Kristus. Her kan du lese et lite utdrag av Emmanuelle Seyboldts tale oversatt til norsk.

Emmauelle Seyboldt, Kirkepresident i EPUdF

En rekke hendelser og sammensatte omstendigheter har ført til at det franske samfunnet er blitt det det er blitt: et individualistisk samfunn der forbrukeren er konge og religiøse overbevisninger ofte blir forvist til bakrommet. Jeg beklager å bruke et slikt karikerte bildet på samfunnet vårt. Selv vår egen kirke må sies å ha en individualistisk tilnærming i sin mest kongregationalistiske versjon når kirken er mer opptatt av hva som skjer innenfor sin egen dørstokk og ikke bryr seg om hvordan naboen egentlig har det.

Men samtidig så vet jeg også at vi som kirke ikke kan sitte passivt og sørge over et tapt paradis fra fordums tid – et paradis som kanskje ikke nødvendigvis var så paradisisk som vi vil ha det til, hvis vi skal være helt ærlige. For samfunnet har endret seg, det endrer seg fortsatt, og det vil fortsette å endre seg også fremover. Det er derfor opp til oss å tilpasse oss slik at vi er i stand til å forkynne evangeliet også i denne verden, som Gud fortsatt elsker i dag.

Den nasjonale synoden i EPUdF 2023

Å tilpasse oss handler først og fremst om å gi plass til de som krysser dørstokkene inn til kirkene våre. Jeg har ikke så lyst til å bruke begrepet «å ønske velkommen». For, så vidt jeg kan huske, så har vi i de siste 50 årene snakket mye om nødvendigheten av å ønske velkommen med litt blandende suksess. Jeg ønsker derfor å endre ordlyden. For i begrepet «å ønske velkommen» så ligger det en forventning om at den andre skal komme inn til meg og bli som meg. Jeg ønsker derfor å si det på en annen måte. La oss gi plass til de som kommer; gi plass fysisk, gi plass i våre daglige liv og i våre gudstjenester, gi plass i de ulike gruppene og sammenhengene vi tilhører, gi plass i menighetsrådene. Gi også plass slik at alle som kommer kan få bruke sine talenter, gi plass slik at alle kan få uttrykke sine ønsker, kan stille sine spørsmål, fritt kan komme med sine forslag… […]

De internasjonale gjestene på synoden.

Men det er ikke tilstrekkelig å bare gi plass. Vi må også gå ut. Det å følge Jesus betyr at vi må bevege oss ut av kirkerommet, av og til steder som det kanskje er utenkelige at vi skal gå. Slik som da Jesus tok disiplene med til den andre siden av sjøen, til Gerasener-landet og hvor han ble møtt av en mann fra gravhulene som hadde en uren ånd i seg. Jeg har alltid vært overbevist om at dette er et vakkert bilde på det som venter oss, og ikke minst på hvor vi er ventet. La oss være en kirke i verden som ikke har numeriske mål, men en kirke som går mennesker i møte der de er. For over alt liv hviler Guds JA!

Frankrike er jo et idyllisk land som mange forbinder med sol og sommer, vakre middelalder landsbyer, lavendelmarker i full blomst og lokale markeder med all verdens utvalg av lokale matprodukter som er en fryd for øye og gane. Men Frankrike er også et yndet sted for de som er interessert i kirkehistorie. Og hvem skulle vel tro at protestantismen skulle ha så mye å bety for et land som gjennom historien har vært dominert av katolisismen? Så her vil jeg gjerne dele med dere noen fun facts om protestantismens historie i Frankrike.

Protestanter før protestantismen

Pierre Valdo (1140-1217)

Visste du at protestantisk tankegods slo rot i Frankrike lenge før Luther spikret opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg?

Rundt 1170, etter en samvittighetskrise, bestemte Pierre Valdo fra Lyon seg for å selge alle eiendelene sine og vie livet sitt til å forkynne evangeliet til sine medborgere. Han fikk oversatt Det nye testamente til bruksspråket, provençalsk, slik at det skulle bli forstått av folket. Ideene hans spredte seg over hele Europa. Valdo og disipler hans ble kalt «de fattige i Lyon» på grunn av sitt diakonale engasjement hvor de delte det de eide. Og ganske raskt ble alle medlemmene i bevegelsen ekskommunisert av kirken. Hovedsakelig fordi forkynnelsen ble holdt av lekfolk og at de tillot kvinner å forkynne. Valderserne opplevde mye forfølgelse, men bevegelsen spredde seg allikevel til Østerrike, Tyskland og Italia. I 1532 ble Valderserne invitert inn i Reformasjonen av Zwingli og Bucer og dermed ble de med i den protestantiske familien. Den protestantiske kirken i Italia, Den Evangeliske Valdeser Kirken, er direkte etterkommere av Valdeserne fra Lyon og har derfor tette bånd til de franske protestantene.

Forbudt å være protestantisk

Og visste du for eksempel at det i hundre år var forbudt å være protestant i Frankrike?

Hugenot place gateskilt i London

Solkongen Ludvig den 14 ville nemlig ha en konge, en lov og en religion -katolisismen. Fra år 1685 og fram til den franske revolusjonen i 1789 var det derfor forbudt å være protestant i Frankrike, og det var også forbudt å flykte landet. Ble man tatt i fluktforsøk så ble mennene sendt til galgen og kvinnene stengt inne. Flere protestantiske kvinner satt innestengt i spesielle kvinnefengsler for protestanter i flere tiår. Men dette fluktforbudet medførte allikevel en stor flyktningstrøm fra Frankrike til andre protestantiske land i Europa. På denne tiden kom det så mange franskmenn til London at der var bydeler i London hvor man bare hørte fransk ute i gatene. Mer enn to millioner protestanter som ikke klarte å flykte ble tvangskonvertert til katolisismen av en spesialbrigade kalt «dragene».

De franske hugenottene

Og visste du at de franske protestantene ble kalt for hugenotter?

Hemmelig hugenot gudstjeneste ute i skogen

Historikerne er usikre på hvor navnet kommer fra. En teori er at navnet kommer fra en tidlig leder som kan ha hatt navnet Hugo, som er et vanlig fransk navn. Men den mest sannsynlige teorien er at de ble gitt dette navnet av katolikkene. «Kong Huguet» var nemlig en fellesbetegnelse for spøkelser som rømte fra skjærsilden og som kom og hjemsøkte de levende. Disse spøkelsene var fryktet av folk. Og siden protestantene snek seg ut om natten for å holde hemmelige gudstjenester i skog og grotter, så ble de sammenlignet med disse onde spøkelsene og dermed kalt hugenotter.

Protestantiske flyktninger

Og visste du at det var franske protestantiske flyktning som tok med seg vinplantene til Sør-Afrika?

Den franske reformerte kirken i Fredericia

Dette er noe av forklaringen til at Sør-Afrika er kjent for sin vinproduksjon. Og i 1685 utstedte den danske kongen Christian den 5 kongelige privilegier til de franske protestantiske flyktningene i håp om at flere ville bosette seg i Danmark. De var nemlig kjent for å være både flittige og fromme. Men ingen ville komme. Men i 1719 sendte kong Frederik den 4. sin franske oberst du Boulet til Brandenburg for at overtale hugenotter til å bosette seg i den danske byen Fredericia. Grunnen til at han ønsker at de skulle komme var fordi  kongen slet med økende kriminalitet og lite produksjon i byen. Dette ønsket kongen å bøte på ved å gi rom for disse fromme og arbeidsomme franskmennene. Men de franske hugenottene lot seg ikke så lett overtale denne gangen heller, og kongen måtte gi de både statlig lønn, skattelette og norsk tømmer til å bygge hus og kirke før de aksepterte kongens tilbud. Menigheten i Fredericia bygget en egen kirke og beholdt det franske språket som kirkespråk i flere generasjoner.

Bibelbeltet

Og visste du at franske protestanter også bruker betegnelsen bibelbelte?

Levis 501

Sør-Frankrike hvor protestantismen alltid har stått sterkest er kalt både bibelbelte og den protestantiske croissanten. Men protestantene har i historien bare hatt flertall i en by i Frankrike, og den heter Nîmes. Nîmes blir derfor av protestantene ansett som deres hovedstad, selv om de i dag utgjør bare en liten prosentandel av innbyggerne. Order «fra» på fransk er «de». Og det som Nîmes er kjent for er «demin» (fra Nîmes), altså jeans stoffet som ble produsert i denne byen. Og forsendelse 501 fra Nîmes (denim) til USA kjøpte Levi Strauss. Derfra har den populære jeans buksa Levis 501 denim fått navnet sitt.

Den lutherske inspeksjonen i Paris

Og visste du at den lutherske inspeksjonen (bispedømme) i Paris hadde sitt utspring i både den svenske og danske ambassaden?

Luthersk kirke i paris: Église des Billettes

Da det var forbudt å være protestant i Frankrike, så fikk den svenske ambassaden dispensasjon til å ha en luthersk kirke for sine statsborgere. Kirken var derfor myntet på utlendinger med luthersk tro, men var forbudt for franskmenn. Kirken tiltrakk seg både skandinavere og tyskere, men også franske protestanter sluttet seg til kirken. I 1806 ble kirken ved den svenske ambassaden stengt av Napoleon på grunn av politiske uenigheter mellom Frankrike og Sverige, men da overtok den danske ambassaden ansvaret for videre drift. Og det er først i 1853 at kirken blir registrert som en selvstendig Inspeksjon. Den Lutherske Inspeksjonen i Paris er kirken NMS først startet samarbeid med i 1983 (formelt i 1987), og som senere gikk sammen med den reformerte kirken i Frankrike og dannet Den Forente Protestantiske Kirken i Frankrike (EPUdF) i 2012. Og det er denne kirken NMS er partner med i dag.

Søndag 29. januar var Champigny menighet vertskap for en helt spesiell gudstjeneste dedikert til den siste økten i et program kalt i "En Kirke av vitner».

Menigheten startet programmet den 13. november og har hatt regelmessige kurs og samlinger. Programmet er initiert av kirkas nasjonale koordinering for «Evangelisering og trosopplæring». Opplæringen, hvor kjernen handler om vårt offentlig vitnesbyrd av vår tro, er for kirken vår et samlende program som kan sammenlignes med en slags utskytningsrampe i vår ambisjon om å bygge kirke.

Denne søndagen var gudstjenesten ledet av pastor Rafi Rakotovao og Corinne Bitaud, som er ansvarlig for «En Kirke av vitner» i EPUdF; og dermed var dette temaet satt som en rød tråd gjennom hele gudstjenesten.

Menigheten i Champigny med misjonærene og pastorene Mary og Rafi på fremste benk

Som en del av lovsangen ble forsamlingen bedt om å skrive post-it-lapper med grunner til å glede seg og takke Gud, som de så festet på lovsangsveggen som ligger bak alteret. Svarene varierte fra ros av forkynnelse til det å dele et glass av vennskap. Takke- og gledeslappene ble dermed en del av lovsangen.

Det andre høydepunktet var forkynnelsen. Først presenterte Corinne temaene som hadde blitt diskutert under de fem foregående øktene av programmet. Deretter ledet hun og Rafi en workshop om prioriteringene for at sognet Champigny skal være et misjonalt sogn som vitner tydelig om sin tro.

På de identifiserte prioriterte aksene ble det utført to typer handlinger:

• Den første inneholdt forslag til handlinger om hvordan menigheten i fellesskap kunne være et vitne
• Den andre inneholdt forslag til hvordan menigheten kunne nå ut utover menigheten og kirken med sitt vitnesbyrd.

Corinne Bitaud underviser å programmet «En Kirke av vitner»

Medlemmene av menighetsrådet mottok forslagene og de fikk i oppgave å gi dem substans i de kommende månedene. Altså, komme opp med konkrete forslag til hvordan menigheten kunne sette forslagene ut i livet.

Det ble også satt fram en urne hvor menigheten kunne få skrive bønner basert på hva de satt igjen med fra de foregående fem sesjonene av programmet. Innholdet i denne urnen ble deretter brent slik at bønnene gjennom røyken ble som et symbol på bønnene var adressert til Gud.

Gudstjenesten ble avsluttet med en kollektiv velsignelse, hvor hver person ble kalt til å rekke opp hånden og se på personen foran seg i en sirkel, og til å gjenta ordene om velsignelse og sending som ble uttalt på slutten av gudstjenesten.

Misjonær og pastor Rafi Rakotovao

Skrevet av Hervé KOUAMOUO

Fem år har gått siden NMS og Missão Zero sammen med den protestantiske kirken i Frankrike, EPUdF gikk sammen for å starte et arbeid for studenter og unge voksne midt i Lyon sentrum. Nå er dette arbeidet oppe og går, og til sommeren skal våre brasilianske misjonærer Mateus og Mariana starte et nytt tilsvarende prosjekt i Nice. Den protestantiske kirken i Frankrike har derfor kalt pastor Dina til å være den som skal overta og drive arbeidet i Lyon videre. Les mer og bli kjent med hvem Dina er.

Pastor Dina Radafiarijaona sammen med misjonærene Mateus Pereira og Mariana Erhardt

– Hvem er Dina Radafiarijaona?

– Jeg har vært gift med Christelle (fransk-sveitsisk) i 21 år, og vi har tre barn som nå er unge studenter.

– Fortell oss litt om bakgrunnen din før du kom til Jeepp.

– Før jeg kom til Jeepp, begynte jeg i pastoraltjenesten i en alder av 26 år, og jeg var pastor i Den Forente Protestantiske Kirken i Frankrike, EPUdF i 17 år. Først i Ardèche i Privas, hvor jeg fikk sjansen til også være ansvarlig for internasjonale relasjoner for vår regionale synode. Takket være dette mandatet fikk jeg være med på utveksling med kristne fra Europa, Afrika, Asia og Stillehavet. Og takket være den meget vakre protestantisk-katolske avtalen i Privas har vi utviklet et sterkt vennskap med de forskjellige prestene og vi har kunnet stå sammen i et interreligiøst arbeid med muslimene der, som var utrolig givende.

– Så, i Drôme i Portes-lès-Valence, jobbet jeg i en menighet som lot meg få å utvikle et arbeid med unge mennesker (barn, tenåringer og studenter), og i tillegg fikk jeg lov til å engasjere meg i det nasjonale konfirmasjonsarbeidet i EPUdF. Jeg hadde også to pastorale tjenester som var rike og fulle av lykkelige møter.

– Ting du liker: favorittfargen, mat- og musikkgruppen din?

– Jeg liker virkelig fargen rød av tre grunner. For det første er rødt fargen på Den Hellige Ånd i liturgien. For det andre gjør intensiteten i denne fargen meg utrolig glad. For det tredje, når jeg velger denne fargen for dagboken min og telefonen min, så finner jeg dem igjen mye raskere når jeg legger dem fra meg hvor som helst i huset.

– Når det gjelder favorittmaten min og favorittbandet mitt, så kommer det alltid an på humøret. Så for øyeblikket er favorittretten min laks med sesamfrø kokt i tataki med ris. Selvfølgelig i Frankrike kommer den beste laksen fra Norge! Mitt nåværende favorittband er The Beatles. Etter at jeg så filmen «Yesterday» som handler om at ung mann som plutselig opplever at verden ikke kjenner til Beatles sin musikk, ble jeg helt opphengt i det blå og røde albumet til The Beatles. Men også musikken fra musikalen «Hamilton» er på vei inn i hjertet mitt.

– Med etternavnet ditt ser vi din tilknytning til Madagaskar. Hva kan du si om det?

– Radafiarijaona; det er navnet på foreldrene mine av gassisk opprinnelse som møttes i Frankrike under studiene på 70-tallet. Jeg er født i Frankrike og vokste opp her. Men min kone og jeg tilbrakte et år på Madagaskar under studiene, og hun var jobbet som misjonærsykepleier.

– Nå, på mystisk vis, knytter familienavnet meg ikke bare til Madagaskar, men også til Norge. For i landsbyen til min fars forfedre i Ambohimasina, er det en liten kirke hvor på det på kirkegården er begravet norske misjonærer. Det var disse misjonærene som introduserte familien min for den kristne tro. Nå er jeg her på Misjon Jeepp, som også er resultatet av arbeidet til NMS og Missão Zero! Så dette fellesskapet og denne kirkens historie, som er i tråd med min personlige historie, gir meg glede, energi og selvtillit i misjonens tjeneste.

– For å avslutte dette intervjuet, gi oss et bibelvers som inspirerer deg.

– Det som inspirerer meg nå, det som bærer meg, bærer oss, er Guds trofasthet i våre personlige livshistorier, men også for alle jordens folk gjennom de lykkelige møtene som Han gir oss for å leve. Derfor betyr Salme 118,1 veldig mye for meg: «Takk Herren, for han er god, evig varer hans miskunn».