Plantet kirke for nabolaget

Da de tok kaffekanna med ut på gata, begynte ting å skje. Nå har byen Créteil endelig egen menighet.

En litt kald og grå torsdagskveld i mars 2014 skulle bli starten på en spennende reise. I en forstad av Paris sitter et knippe mennesker i et tomt kirkebygg. De har foldede hender og hjerter som banker for nabolaget sitt, Créteil. Her skal de plante menighet. I en by med 93 000 mennesker. En smeltedigel av nasjonaliteter, språk, kulturer, religioner og livssyn bor tett i tett. Et sammensurium av forskjellige liv som likevel har en ting til felles: De mangler en menighet i sitt nærmiljø. Hvor begynner man?

Begynte med bønn

– Vi begynte med å be hver torsdag. Det gjør vi fremdeles, begynner NMS- misjonær Mary Rakotovao, som sammen med mannen Rafi kom til Frankrike på 80-tallet, med et kall om å dele troen på Jesus. Siden den gang har begge jobbet med å bygge opp nye ting og blåse liv i det som har ligget brakk. I 2014 fikk de en ny utfordring av NMS: En kirke stod tom. Flere hadde prøvd å plante en menighet der uten hell. Ville Mary og Rafi prøve en gang til?

Fikk med lokale frivillige

Svaret ble ja.
– Vi fikk med oss et team av lokale frivillige. Det betydde mye. Vi startet på null. Det eneste vi hadde var et tomt bygg, forteller Mary.
Bygget ble kjøpt på 60-tallet av NMS sin samarbeidspartner i Frankrike, Den forente protestantiske kirke (EPUdF). Det var behov for en lokal menighet i Créteil. Nå skulle den plantes.
– Det første forsøket på 60-tallet gikk skeis. Et nytt forsøk på 90-tallet gikk heller ikke. Arbeidet døde ut hver gang.

Der det skjer

– Menigheten ligger midt i den travleste gata i byen, der folk haster forbi på vei til jobb, skole og universitet, beskriver Mary.
Midt i det pulserende bylivet ligger menigheten, godt synlig blant fortauskafeer og markeder.
– Vi måtte by på oss selv. Vise at vi var kommet. Så vi tok bord, kaffekanner, kopper og kjeks ut på fortauet. En kopp kaffe førte til at folk stoppet og pratet med oss, forteller misjonæren.

De var i gang.

– Mange oppdaget oss på vei til jobben eller butikken. Andre kom via torsdagsbønnemøtene. Jungeltelegrafen gikk, og arbeidet vokste raskere enn vi trodde var mulig, sier Mary.
Mange av de som har funnet Créteil, er kristne som har manglet et åndelig hjem.
– De fleste har av ulike grunner sluttet å gå i kirken. Nå har de funnet et åndelige felleskap, og mange har fått en mer levende tro.

Misjon i fokus

– Det har hele tiden vært viktig å ikke stjele andres kirkemedlemmer, presiserer Mary.
Nabomenigheten ligger en 20 minutters biltur unna. I Paris og omegn har hver kirke ansvar for hundretusener.
— I Créteil bor det 93 000. 32 000 er studenter som hele tiden skiftes ut. Et enormt ansvar. Det var virkelig behov for en kirke her, påpeker hun.
Nå har menigheten blitt en selvstendig del av den protestantiske kirken.
– Men vi må ikke miste vårt misjonale fokus, uansett hvor store og selvstendige vi blir. Vi vil alltid nå nye.

 

Kirke på fortauet

En søndags morgen i måneden serverer menigheten kaffe på fortauet foran kirken. Etterpå inviterer de til en kort gudstjeneste.
– Hvordan reagerer folk på så åpenbar evangelisering?
– Det er litt utenfor komfortsonen, men nå føles det naturlig. Stort sett møter vi takknemlighet og åpne sinn. Vi får alltid gode samtaler med folk og har blitt venner med butikkeierne i nærheten, forteller NMS-misjonæren.
Fortauet har blitt en del av kirken. Et uformelt sted der det kan være lettere å be om forbønn.
– Folk forstår at vi er her for dem og at dørene er åpne. Flere kommer igjen søndag etter søndag. Mest for å snakke. Men også disse samtalene er et skritt nærmere Jesus.

Jevn vekst

Créteils første bønnemøte var i mars 2014. Allerede i pinsen samme år ble den første gudstjenesten arrangert.
– Siden den gang har vi hatt gudstjeneste hver søndag. Det kom ikke så mange i begynnelsen, men vi har vokst jevnt og trutt. Nå har vi 75 voksne medlemmer, i tillegg til barn og ungdommer, sier hun.
Menigheten viser et tverrsnitt av Créteils samfunn.
– Her er alt fra nyfødte til pensjonister. Mange språk, kulturer og nasjonaliteter samles hver søndag. Jeg tror det er sunt at kirken gjenspeiler samfunnet.

 

Møter behovene

– En familie fra Sri Lanka hadde språk-vansker, og døtrene slet på skolen. De fikk leksehjelp i kirken vår. En av de frivillige hjalp døtrene med leksene hele oppveksten. Nå har den ene datteren kommet inn på medisin, og det skal mye til, forteller Mary.
Behovene i nabolaget har blitt menighetens retning.
– Ser vi et behov, prøver vi å dekke det. Slik har de forskjellige aktivitetene våre vokst fram, forklarer misjonæren.
Kirken driver språkkurs, leksehjelp, konfirmasjonsundervisning, bønnemøter, bibelstudier, søndagsskole og evangelisering. Nå er planen å starte med husgrupper. De mange studentene er også i tankene.

Kirke for forfulgte

Det siste halvåret har menigheten fått besøk av kinesere og iranere som har opplevd forfølgelse i sine hjemland.
– Flere har rømt fra vanskelige situasjoner. Her får de en kristen familie. Og som en bonus får de språkopplæring.
– I mai 2018 ble kirken offisielt en selvstendig del av den protestantiske kirken. Hvorfor ble det så viktig?
– En av grunnene til at det mislyktes å plante kirke her, var at den aldri ble selvstendig. Créteil forble bare et anneks til en større søsterkirke et stykke unna. Selvstendighet skaper stabilitet og bærekraft. Det lokale teamet vi startet med, har blitt menighetsråd. Medlem-mene kjenner eierskap, svarer hun.
Mary og Rafi blir værende i prosjektet i fem år, for å sikre at kirken blir stående på egne ben. Deretter er målet å finne en ny lokal pastor.

Teksten er hentet fra Misjonstidende 06/18. 

Vil du ha MT gratis i postkassen? Send SMS med NMS MT til 2490 eller ring oss på 51516100. 

Les innlegget →

Kappes om å hedre hverandre

Ordene kommer fra Romerbrevet, kapittel 12, vers 10. Apostelen Paulus ønsket å formane sine medkristne om å løfte opp og rose hverandre. I misjonsarbeidet er det alltid ekstra hyggelig å rapportere om fremgang i arbeidet, historier som viser at arbeidet vinner fram. Og til Gud all æren. Uten Guds inngripen er vår vinning ingenting. Men Paulus så også viktigheten av å løfte fram hverandre, de som ofte står i et møysommelig arbeid gjennom mange år, med minst like mye motgang og nedturer som medgang. Og i dag vil jeg derfor hedre våre to misjonærer i Frankrike, Mary og Rafi Rakotovao, som har vært misjonærer for Det Norske Misjonsselskap i over to-tiår.

Som avslutning av Installasjons-gudstjenesten av Créteil menighet 30.september 2018, hvor menighetens aller første Menighetsråd ble installert, holdt lederen av den nye Menighetsrådet, Corinne Bitaud, en lengre takketale. Ja, for at Céteil har blitt en egen selvstendig menighet er virkelig et lagarbeid av dimensjoner. Så det var mange som skulle takkes og hedres, og det med rette. Men helt til slutt tar hun fram de to pastorene i menigheten, Mary og Rafi Rakotovao, misjonærer for NMS i Frankrike gjennom en årrekke. Og jeg vil bare føye meg inn i rekken og være med å hedre disse to pastorene, misjonærene, som har gjort og som fortsatt gjør en fantastisk jobb i Guds rike. Jeg vil gjøre det ved å gjengi det Menighetslederen sa.

Mary og Rafi Rakotovao, misjonærer og pastorer i Créteil

Mary og Rafi Rakotovao, misjonærer og pastorer i Créteil

«Før jeg avslutter, vil jeg takke våre to pastorer, Rafi og Mary, som fra begynnelsen har trodd på dette prosjektet, som har gjennomført det med utholdenhet, tilgjengelighet og dedikasjon, og som alltid har brakt oss, og som alltid bringer oss, støtte gjennom bønn og vitnesbyrd om en evangelisk tålmodighet. De har omsorg for hver enkelt, de vet å se vanskelighetene som muligheter, de ledet våre første skritt i denne unge menigheten og er for oss daglige gledelige vitner om Kristi kjærlighet gjennom deres ord og deres oppmuntringer, ved deres handlinger, og ved deres måte å være sammen med alle. Tusen inderlig takk til begge.»

Og fra NMS vil vi også si en inderlig takk for tjenesten dere utfører. Gjennom deres tjeneste gjennom mange år har dere begge fått vært, og skal fortsatt få være, en velsignelse for mange.

Les innlegget →

Installasjons-gudstjeneste av det aller første Menighetsrådet i Créteil

30. september 2018 var dagsordenen for Créteil menighet "kl 10:30, installasjon-gudstjeneste av Menighetsrådet." Denne hendelsen er alt annet enn trivial, selv for en menighet som allerede har eksistert i mange år. Og som forventet så ble dette et følelsesladet og sterkt øyeblikk for den unge menigheten i Créteil.

Først på programmet tok pastorene og Mary og  Rafi Rakotovao imot regionale representanter fra EPUdF (Den Forente Protestantiske Kirke i Frankrike): Pastor Bertrand Cazenove, president i den reformerte regionen Créteil-menighet tilhører, Pastor John Frederick Patrzynski luthersk prest og inspektør (tilsvarer biskop) av Paris og Gwenael Boulet nasjonal sekretær for Evangelisering og trosopplæring. Sammen med disse var der også flere som deltok i fødselen av menigheten Creteil; pastor Christian Tanon, som ledet styringsgruppen for «Mission Créteil,» og Det Norske Misjonsselskap representert ved Sandra Bischler, Til denne listen må vi også legge Monseigneur Michel Santier, katolsk biskop av Créteil, som overbrakte en varm hilsen fra våre katolske brødre og søstre,  Jean Audoli, bispedømmets representant for økumenikk og Caroline Bretones, pastor i menigheten Le Marais.

Pastor Christian Tanon, Monseigneur Michel Santier, Luthersk Inspektør av Paris Jean-Frédéric Patrzynski og Regionspresident pastor Bertrand de Cazenove,

Pastor Christian Tanon, Monseigneur Michel Santier, Luthersk Inspektør av Paris Jean-Frédéric Patrzynski og Regionspresident pastor Bertrand de Cazenove,

Siden denne dagen var av stor betydningen for menigheten så hadde mange funnet veien til kirken denne søndagen, tillegg til musikerne våre som hjelper oss så mye å synge riktig. Og sang gjorde vi stor med glede helt fra starten av gudstjenesten. Etterhvert gikk barna ut sammen med sine søndagskole-lærere for å ha søndagsskole i rommet ved siden av.  Vi som ble igjen fikk den store gleden av å høre en flott forkynnelse av pastor Christian Tanon, omkring temaet «tro og nidkjærhet».

Etter prekenen begynte selve seremonien med å installere Menighetsrådet. Det var navneopprop av hvert medlem med påminnelse om de forpliktelsene som de nå påtar seg som det første Menighetsrådet i Créteil. For både det nye Menighetsrådet og for menigheten forøvrig var dette et sterkt og uforglemmelig øyeblikk.

Før vi avsluttet gudstjenesten helt fikk vi også den store gleden av å lytte til en mini-konsert med Céline Cheynut og døtre Jane og Julia, akkompagnert på gitar av et stort navn innen musikk og sang, Georges Seba. Deretter var det Mr. Laurent Cathala, ordfører i Creteil, og Patrick Douet, ordfører i Bonneuil-sur-Marne, som på vegne av sivile myndigheter uttrykte interesse for hva vi gjør.

Forbønn for det nye Menighetsrådet

Forbønn for det nye Menighetsrådet

Helt til slutt var det Corinne Bitaud, leder for det nye Menighetsrådet, og Rebecca Pineros, president i sosiale foreningen Créteil 113, som delte med oss de tiltak de ønsker å drive i de kommende månedene.

Da Corinne annonserte «buffet’en for åpnet,» var ikke de fremmøtte vanskelige om å be om å hedre alle de «gode ting» som menighetsmedlemmene hadde stelt i stand for oss. Og siden været var helt ideelt, hverken for varmt eller for kaldt, med en fantastisk sol, ble hagen gradvis fylt med sultne og glade gjester. Og som vi er vant til i Créteil så var atmosfæren hele ettermiddagen fylt av godt humør, vennlighet og vennskap.

Vår nye menighet er nå lansert. Må Herren være med oss slik at vi som menighet vet hvordan vi skal uttrykke alle våre talenter i bønn, i gjensidig hjelp og i kjærlighet. Må vår nidkjærlighet aldri avta, og vår tro styrkes daglig.

Gruppebilde av Créteil Menighet 30.sep 2018

Gruppebilde av Créteil Menighet 30.sep 2018

Tekst av Joëlle ARBOUSSE-BASTIDE

Photo av Jean-Christophe DAROLLE

Les innlegget →

Å gjøre Misjon annerledes

En hilsen til åpningen av studentprosjektet i Lyon. Prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Det Norske Misjonsselskap (NMS), Den Forente Protestantiske Kirka i Frankrike (EPUdF) og Misjonsbyrået Missão Zero i Brasil. Missão Zero har sendt to misjonærer som jobber i prosjektet; Mateus Pereira og Mariana Erhardt.

Det var en gang en stor misjonsstasjon i Vest-Afrika. Ja, jeg tror faktisk det var den største misjonsstasjonen i Vest-Afrika. Den lå i utkanten av en liten by som nesten ingen har hørt navnet på, og som er litt vrient å uttale. På en tid bodde der rundt 160 nordmenn på denne stasjonen eller i landsbyer rundt om. Det var menn, kvinner og barn. Alle sendt av Det Norske Misjonsselskap. Blant dem var der prester, evangelister, lærere, leger, sykepleiere, regnskapsførere og andre yrkestitler.

Omtrent 35 år senere går jeg ombord i et fly i Paris sammen med min familien på fem. Destinasjonen vår var den samme store misjonsstasjonen i Ngaoundéré, Kamerun. Det første året vårt i Kamerun var vi åtte norske familier som bodde på stasjonen. For hvert år endret antallet misjonærer seg, og det sjette og siste året vårt var vi den eneste norske familien utsendt av Det Norske Misjonsselskap.

Det vi erfarer innen Misjonen er at det har blitt vanskeligere å rekruttere nye misjonærer. Man ser samme tendens i Den Norske Kirke kirke hvor medlemstallene synker for hvert år sammen med en nedgang i rekrutteringen av nye prester. Og vi ser det kanskje enda tydeligere hos våre samarbeids-kirker i Europa, som her i Frankrike. Medlemstallene synker og kirker stenges.

Når man leser denne statistikken så er det lett å bli motløs. Men er det slik vi skal lese disse tallene? Vi i NMS har valgt å se annerledes på det. For disse tendensene vitner jo bare om at der er mer bruk for oss enn noensinne.

Den amerikanske teologen, Richard Rohr, beskriver Gud og treeningheten som en bevegelse, og han bruker uttrykket «en hellig dans». Hvis du noen gang har danset så vet du at hvis du danser i samme retning hele tiden så vil du på et eller annet tidspunkt havne inn i veggen. Så for at dansen skal kunne fortsette så må den stadig skifte retning. Og jeg tror at «den hellige dansen» skal gå i sirkel nettopp for å inkludere alle.

For i 2013, når vi flyttet fra Kamerun, så kan det hende vi var den eneste norske familien som bodde fast på stasjonen utsendt som misjonærer for Det Norske Misjonsselskap. Men det betydde ikke at denne store misjonsstasjonen var tom for folk. Langt i fra.

Denne stasjonen hadde aldri var så full av mennesker som arbeidet for Guds rike, som var klare til å investere sitt engasjement for både kirka og sin neste. Stasjonen hadde også stadig besøk fra både Norge og andre steder, av grupper som kom for å la seg inspirere, for å utveksle, og for å deretter dra hjem til sin lokale menighet for å dele av det de hadde opplevd i Kamerun.

Det er retningen i dansen som har skiftet. Og derfor spør vi oss i NMS om hvordan vi kan bidra inn nå som retningen skifter. Vi har ikke like mange misjonærer som før, og vi har ikke de samme budsjettene vi hadde. Men det vi har er et stort nettverk av kirker, fakulteter, institusjoner, organisasjoner og mennesker fra hele kloden som er klare til å leve ut Guds Rike i både ord og handling.

Og gjør vi slik vi har gjort i dette prosjektet; legger vi sammen vårt nettverk med Den Forente Protestantiske Kirka i Frankrike (EPUdF) sitt nettverk,  sammen med misjonsbyrået Missão Zero i Brasil sitt nettverk, så er vi langt fra fattige. Vi mangler hverken personell, ressurser, kompetanse, motivasjon eller vilje til å ta fatt på den store oppgaven Gud har kalt oss til.

Jeg vil derfor takke alle partnere i dette prosjektet for å ha hatt motet til å gjøre misjon på  nye måter. Å jobbe sammen på tvers av språk, kultur, nominasjoner og tradisjoner kan være krevende. Men når målet er det samme for oss alle, og når Gud velsigner med tålmodighet og vennlighet, så tror jeg at ikke bare får vi gode resultater i prosjektet, men det er en berikelse for den enkelte som er involvert.

Dette studentprosjektet i Lyon er derfor et vitnesbyrd om hvordan «den hellige dansen» har skiftet retning, og hvordan vi har gått sammen for å ta fatt på nye oppgaver i Guds rike. Og jeg er overbevist om at Gud ikke bare vil velsigne denne dansen, men at det er Han som leder den.

Med ønske om Guds rike velsignelse over det nye studentåret.

Mauro Westpha leder for Missão Zero, Brasil, holdt en hilsen på storskjerm via internett

Denne hilsenen ble holdt av Sandra Bischler på åpningen av Studentprosjektet i Lyon

klikk på linken hvis dere vil lese mer om prosjektet i Lyon:

https://nms.no/nyhet/dei-ukjente-misjonaerane/

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp