My year in England

On September 5, 2018, I boarded a plane to the north of England, filled with conflicting feelings. On one side, the fear of the unknown, the stress and "what if it goes wrong? " together with the sadness of leaving my loved ones, and on the other the excitement, the joy and the desire to discover this new life.

Before leaving for England, I spent two weeks in Norway, in Mandal, at a center with other young people who were part of the same program as me: Ucrew. And what is Ucrew ? Ucrew is a program proposed by NMS (Norwegian Mission Society) that sends young people across Europe: Estonia (Tallinn), France (Lyon / Nîmes), Spain (Barcelona) and of course England. After these 15 days together, we were able to bond and reassure each other concerning mutual fears and uncertainties.

Lake district Cumbria

Lake district Cumbria

There were 6 of us in the Cumbria region: 3 in the south in different villages and 3 in the north, in Carlisle, the city where I spent the last 10 months. We all worked for one parish or several, each with different tasks depending on the needs of the placements. For my part, I was part of St. James Church, where I helped to set up certain activities with children / families, but mostly I worked  in a community café (Cornerstone) and a second-hand shop (OpShop) belonging to the church. The main purpose of this café is to be able to form a united community and helping those in need to move forward in life, and sometimes closer to God.

The products in the OpShop are cheap, and even with the possibility of having things for free through the system of «suspended coffee / cake». There is a food bank available for people who can not afford to get enough food and the atmosphere is always warm. Events such as movie nights, games, prayer, karaoke are regularly organized to spend good times with friends and family. The concept of second-hand stores, extremely popular in the UK, is actually very simple: instead of throwing away old things, they are given to the store, which sells them for little money, thus avoiding waste. Almost new clothes or unused dishes can help people in financial difficulty. The majority of the profits go to the church or provide for free coffee.

During the stay in Norway, we were shown a graph with a curve representing how our general feelings, our mood and «happiness» would look like during the year, and the explanation we were given was fairly accurate and consistent with my experience.

Curve showing how our mood would look like during the year.

The first part of the curve represents the arrival in a new country. In the beginning we see things  through the eyes of the tourists, where everything is new, people are welcoming, it feels like being on a small cloud. It was at this moment I realized the autonomy, the freedom that I had. Then comes the end of autumn and the beginning of winter. The weather becomes grayer, darker, the temperature drops, and the routine settles. It is at this moment when everything is at the hardest. This is when we start realize that it is not only in the beginning there are obstacles, fears to overcome and that we miss our loved ones. Speaking another language is also very tiring, especially since I lived only with people who do not speak my native language, French. And despite a fairly fine cultural barrier, you end up feeling alien and different and you can easily feel apart.

Ucrew on infield gathering in London

Ucrew on infield gathering in London

However, I was fortunate to be surrounded by very caring people, connected or not to NMS, who helped me through this period, which lasted for me until the end of January. Fortunately, I was able to go back home for Christmas to see my family and my friends, followed by 4 days in London with all the Ucrewers. Sharing your experience with people who are in the same situation actually helps a lot. It helps you to put things into perspective and reassure yourself. After a few months, happy moments, more difficult moments, incredible encounters, habits are taken, places and people become familiar and life gets easier. Whence the rise of the curve!

One of my favorite things during the year was the ability to travel. I had the opportunity to visit several places in the United Kingdom: Newcastle, London, Manchester, Liverpool, Glasgow, Edinburgh, and especially the Lake District, which is simply magical.

Nevertheless, the best moments were those shared with the other girls in the program. We all lived quite close to each other, and every two months we met for training days, to share our feelings, to learn more about our faith and our way of managing work and life in general. We also often met up when we had days off.

At the end of June, as the year drew to a close, we all went to Barcelona for a week of debriefing where we once again shared our experiences, but also laughter and relaxation. This was the perfect way to close this exchange year.

Thanks to this year, I have discovered new perspectives about my faith and the world around me. I am so grateful to all the people who made this possible, to NMS leaders who have been very present and attentive to any problems, but especially to God. One thing that must be kept in mind during times of doubt is to be able to let go. Everything cannot be perfect, but everything can be beautiful if you decide to take life on the right side. It is when you decide to do exactly that, that everything suddenly seems easier.

Ucrew on debriefing in Barcelona

Ucrew on debriefing in Barcelona

 

Les innlegget →

Mission Jeepp

Sammen med de andre Ucrew-erne i Frankrike fikk jeg besøke NMS sitt prosjekt i Lyon, der de brasilianske misjonærene Mariana og Mateus blant annet har startet opp et studentprosjekt kalt «Misson Jeepp».

Allerede den første uken her i Frankrike var jeg så heldig å bli invitert til åpningen av «Misson Jeepp», og til tross for språkbarrierer var det veldig gøy å få være med på oppstarten av et slikt prosjekt. «Misson Jeepp» er kort fortalt et lavterskeltilbud for studenter og unge voksne, som samles hver mandag for å dele et måltid og tanker om tro.

Under åpningen tilbake i september var vi alle spente på hvordan dette prosjektet ville bli mottatt, og det var gøy å komme tilbake nå i mars og se at prosjektet har blitt mer enn vellykka. Mariana og Mateus har virkelig lagt ned mye tid, krefter og ressurser i prosjektet som nå ønsker over tjue ungdommer velkommen hver mandagskveld.

Mariana underviser ungdommen under samlingen i Mission Jeepp

Mariana underviser ungdommen under samlingen i Mission Jeepp. Foto: Julie Horpestad

Ved hjelp av Rodolfo og Lucas det brasilianske Ucrew-teamet i Lyon, dekker og pynter de bordene, serverer mat, ønsker velkommen, synger lovsang og ikke minst har gode samtaler i grupper der alle kan delta i diskusjonen. Vi fikk være med på den siste delen av et Alpha-kurs, og i gruppen snakket vi om ulike utfordringer når det kommer til å dele sin tro med andre ikke-troende. Spesielt her i Frankrike hvor det å snakke om tro, offentlig, er tabu. Jeg ble fortalt at man for eksempel ikke kan fortelle hva man tror på hvis man arbeider for Staten, da man i verste fall kan miste jobben. Det synes jeg er veldig spennende, spesielt i et vestlig land der ytringsfriheten er grunnleggende.

Vi delte erfaringer vi har gjort oss i møte med andre, og jeg fortalte hvordan jeg opplevde det å komme til et så sekulært samfunn som «misjonær». Mine opplevelser har nemlig vært annerledes enn det som ble delt en mandagskveld i Lyon. Jeg føler meg så godt tatt imot, og i møte med andre når jeg forteller at jeg jobber i den protestantiske kirken får jeg bare positiv respons, og veldig mange er interessert i å høre hva jeg driver med.

Mot slutten av oppholdet i Lyon fikk vi snakket med Mariana og Mateus om hvordan det er å drive et ungdomsarbeid i Frankrike, og noen gode tips til hva som er lurt å huske på. Et veldig hyggelig besøk gikk mot en slutt, men jeg sitter igjen med så mange nye minner og spennende historier, og var klar for å starte opp vårt eget ungdomsprosjekt, «Light Up» i Nîmes.

 

Les innlegget →

Liten by, store prosjekter

En onsdagskveld i Montbéliard, en liten by nord-øst i Frankrike, sitter jeg sammen med en gjeng andre ungdommer, som også jobber frivillig i en menighet i Frankrike dette året, i en stor kafé i den lille byen. Til forskjell fra en vanlig «kafé-tur» som innebærer small-talk og kaffe er denne kvelden noe annerledes. Denne innebærer nemlig en litt dypere samtale om tro og Gud, (og kaffen er, som vanlig i Frankrike, byttet ut med vin).

Etter en rusletur gjennom hele den lille byen er vi fremme, og til tross for litt ruskevær og kalde temperaturer er stemning god da vi entrer kaféen som i dag er kalt «Bistrot et Bible». Vi blir møtt med litt overraskende blikk av de eldre da de ser fire ungdommer som har tenkt å delta i samtalen, rusle inn i kaféen , og enda mer overrasket blir de da vi sier vi er fra Norge og Brasil.

Noen hyggelig samtaler senere finner alle som har møtt opp plassene sine, og samtalen om det ganske «kontroversielle» temaet «tro» tar plass. Nå tenker du kanskje: Hvorfor er dette et kontroversielt tema? Det hadde ikke jeg visst svaret på før jeg ankom Frankrike heller. Men til tross for at Frankrike har vært et katolsk land, er nok det moderne Frankrike enda mer preget av sekularisering og derfor er religion fremmed for veldig mange. Å ha slike åpne diskusjoner er dermed særs uvanlig.

«Hva gjør deg lykkelig?» begynte samtalen med, og etter vi hadde tatt runden hadde jeg listet opp disse svarene «god helse, le med vennene mine, møte nye mennesker, når de rundt meg har det bra, være meg selv, min kone, å være her». Alle hadde en tanke om hva som gjorde en lykkelig, hva som skulle til for å føle lykke. Samtalen fortsatte, mellom troende og ikke-troende, og felles for begge parter var den enigheten om hva som gjør en lykkelig. Enigheten om at vi var avhengig av de rundt oss, avhengig av nestekjærlighet, avhengig av en indre og ytre fred. «Jeg er lykkelig når jeg gjør gode ting for andre, når jeg gir min tid, når jeg er nyttig».

Mennesker i samtale om tro på troskaféen

Mennesker i samtale om tro på troskaféen

Dagen etter fikk vi besøkte frivillige ved «Frat’aire», som er et sted der innvandrere kan komme å få mat, sosialt samvær, handle rimelige klær, og lære fransk. Og med gårsdagens «lykketanker» i bakgrunnen møtte jeg folk som nettopp ga tid, var nyttige og gjorde gode ting for andre. Uten at dette var en byrde, uten at dette var et ork. Jeg kunne virkelig se de store smilene, føle den gode stemningen og høre de høylytte samtalene som beviste at dette var lykke på høyt nivå. Nestekjærlighet, omsorg, og samtaler på tvers av kultur, religion og språk.

I Belfort er NMS også med å støtte et ungdoms/studentprosjekt, og vi fikk være med å besøke ungdomsgruppen. Selv om den ikke var så stor var det motiverende å se at de likevel holdt den gående, da de som kom virkelig satt pris på det. Vi utvekslet kunnskap knyttet til det å drive en ungdomsgruppe, og delte erfaringer fra Norge og Brasil, og de fra Frankrike. Det har vært veldig spennende å få besøke NMS sine prosjekter i den protestantiske byen i Frankrike med den eldste protestantiske kirken, og se hvordan likt arbeid kan utføres forskjellig i andre land.

 

Foto: Julie Horpestad, Ucrew i Frankrike

Les innlegget →

Julefest i Créteil

På søndag den 16. desember arrangerte vi en tidlig julefeiring i menigheten vår. I vårt flerbruks-rom stod et vakkert juletre på plattformen, og salen ble snart fylt med glade og feststemte mennesker. Vår menighet er fortsatt ung, men folk her vet å mobilisere når det gjelder. Opp-pussingsarbeidet som ble startet for noen uker siden for å gjøre lokalene mer og mer tilgjengelig for alle har sikkert forårsaket oss noen problemer, men hvem bryr seg! Det som var viktig var å feire Jesu barnets fødsel.

Gudstjensten var et julespill som ble delt i to partier spilt av barna, både de små og de mellomstore. De små endret seg til engler. De to største spilte svært aldrende Josef og Maria, som husket tilbake to tusen år etter den store begivenheten i deres liv. En stor takk til dem alle for å på denne måten dele med oss av deres tro, deres entusiasme og deres smil og glede.

Julespill av barna i Créteil

Julespill av barna i Créteil

Menigheten deltok i alle delene i denne gudstjenesten gjennom mye sang og mye bønn.

Og selvfølgelig hadde vi lunsj etterpå, og som vanlig hadde alle brakt med mat. Vi pratet, lo og smakte på gleden av å være sammen som en sammensveiset stor familie. Dette er viktige sosiale stunder for menigheten vår, som hjelper oss å gå hånd i hånd i enhet. Må vår Herre fortsette å velsigne Créteils unge sogn på sin vei! Takk for din støtte og dine bønner!

Menighetssalen var full av festglade mennesker

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp