Mission Jeepp

Sammen med de andre Ucrew-erne i Frankrike fikk jeg besøke NMS sitt prosjekt i Lyon, der de brasilianske misjonærene Mariana og Mateus blant annet har startet opp et studentprosjekt kalt «Misson Jeepp».

Allerede den første uken her i Frankrike var jeg så heldig å bli invitert til åpningen av «Misson Jeepp», og til tross for språkbarrierer var det veldig gøy å få være med på oppstarten av et slikt prosjekt. «Misson Jeepp» er kort fortalt et lavterskeltilbud for studenter og unge voksne, som samles hver mandag for å dele et måltid og tanker om tro.

Under åpningen tilbake i september var vi alle spente på hvordan dette prosjektet ville bli mottatt, og det var gøy å komme tilbake nå i mars og se at prosjektet har blitt mer enn vellykka. Mariana og Mateus har virkelig lagt ned mye tid, krefter og ressurser i prosjektet som nå ønsker over tjue ungdommer velkommen hver mandagskveld.

Mariana underviser ungdommen under samlingen i Mission Jeepp

Mariana underviser ungdommen under samlingen i Mission Jeepp. Foto: Julie Horpestad

Ved hjelp av Rodolfo og Lucas det brasilianske Ucrew-teamet i Lyon, dekker og pynter de bordene, serverer mat, ønsker velkommen, synger lovsang og ikke minst har gode samtaler i grupper der alle kan delta i diskusjonen. Vi fikk være med på den siste delen av et Alpha-kurs, og i gruppen snakket vi om ulike utfordringer når det kommer til å dele sin tro med andre ikke-troende. Spesielt her i Frankrike hvor det å snakke om tro, offentlig, er tabu. Jeg ble fortalt at man for eksempel ikke kan fortelle hva man tror på hvis man arbeider for Staten, da man i verste fall kan miste jobben. Det synes jeg er veldig spennende, spesielt i et vestlig land der ytringsfriheten er grunnleggende.

Vi delte erfaringer vi har gjort oss i møte med andre, og jeg fortalte hvordan jeg opplevde det å komme til et så sekulært samfunn som «misjonær». Mine opplevelser har nemlig vært annerledes enn det som ble delt en mandagskveld i Lyon. Jeg føler meg så godt tatt imot, og i møte med andre når jeg forteller at jeg jobber i den protestantiske kirken får jeg bare positiv respons, og veldig mange er interessert i å høre hva jeg driver med.

Mot slutten av oppholdet i Lyon fikk vi snakket med Mariana og Mateus om hvordan det er å drive et ungdomsarbeid i Frankrike, og noen gode tips til hva som er lurt å huske på. Et veldig hyggelig besøk gikk mot en slutt, men jeg sitter igjen med så mange nye minner og spennende historier, og var klar for å starte opp vårt eget ungdomsprosjekt, «Light Up» i Nîmes.

 

Les innlegget →

Liten by, store prosjekter

En onsdagskveld i Montbéliard, en liten by nord-øst i Frankrike, sitter jeg sammen med en gjeng andre ungdommer, som også jobber frivillig i en menighet i Frankrike dette året, i en stor kafé i den lille byen. Til forskjell fra en vanlig «kafé-tur» som innebærer small-talk og kaffe er denne kvelden noe annerledes. Denne innebærer nemlig en litt dypere samtale om tro og Gud, (og kaffen er, som vanlig i Frankrike, byttet ut med vin).

Etter en rusletur gjennom hele den lille byen er vi fremme, og til tross for litt ruskevær og kalde temperaturer er stemning god da vi entrer kaféen som i dag er kalt «Bistrot et Bible». Vi blir møtt med litt overraskende blikk av de eldre da de ser fire ungdommer som har tenkt å delta i samtalen, rusle inn i kaféen , og enda mer overrasket blir de da vi sier vi er fra Norge og Brasil.

Noen hyggelig samtaler senere finner alle som har møtt opp plassene sine, og samtalen om det ganske «kontroversielle» temaet «tro» tar plass. Nå tenker du kanskje: Hvorfor er dette et kontroversielt tema? Det hadde ikke jeg visst svaret på før jeg ankom Frankrike heller. Men til tross for at Frankrike har vært et katolsk land, er nok det moderne Frankrike enda mer preget av sekularisering og derfor er religion fremmed for veldig mange. Å ha slike åpne diskusjoner er dermed særs uvanlig.

«Hva gjør deg lykkelig?» begynte samtalen med, og etter vi hadde tatt runden hadde jeg listet opp disse svarene «god helse, le med vennene mine, møte nye mennesker, når de rundt meg har det bra, være meg selv, min kone, å være her». Alle hadde en tanke om hva som gjorde en lykkelig, hva som skulle til for å føle lykke. Samtalen fortsatte, mellom troende og ikke-troende, og felles for begge parter var den enigheten om hva som gjør en lykkelig. Enigheten om at vi var avhengig av de rundt oss, avhengig av nestekjærlighet, avhengig av en indre og ytre fred. «Jeg er lykkelig når jeg gjør gode ting for andre, når jeg gir min tid, når jeg er nyttig».

Mennesker i samtale om tro på troskaféen

Mennesker i samtale om tro på troskaféen

Dagen etter fikk vi besøkte frivillige ved «Frat’aire», som er et sted der innvandrere kan komme å få mat, sosialt samvær, handle rimelige klær, og lære fransk. Og med gårsdagens «lykketanker» i bakgrunnen møtte jeg folk som nettopp ga tid, var nyttige og gjorde gode ting for andre. Uten at dette var en byrde, uten at dette var et ork. Jeg kunne virkelig se de store smilene, føle den gode stemningen og høre de høylytte samtalene som beviste at dette var lykke på høyt nivå. Nestekjærlighet, omsorg, og samtaler på tvers av kultur, religion og språk.

I Belfort er NMS også med å støtte et ungdoms/studentprosjekt, og vi fikk være med å besøke ungdomsgruppen. Selv om den ikke var så stor var det motiverende å se at de likevel holdt den gående, da de som kom virkelig satt pris på det. Vi utvekslet kunnskap knyttet til det å drive en ungdomsgruppe, og delte erfaringer fra Norge og Brasil, og de fra Frankrike. Det har vært veldig spennende å få besøke NMS sine prosjekter i den protestantiske byen i Frankrike med den eldste protestantiske kirken, og se hvordan likt arbeid kan utføres forskjellig i andre land.

 

Foto: Julie Horpestad, Ucrew i Frankrike

Les innlegget →

Julefest i Créteil

På søndag den 16. desember arrangerte vi en tidlig julefeiring i menigheten vår. I vårt flerbruks-rom stod et vakkert juletre på plattformen, og salen ble snart fylt med glade og feststemte mennesker. Vår menighet er fortsatt ung, men folk her vet å mobilisere når det gjelder. Opp-pussingsarbeidet som ble startet for noen uker siden for å gjøre lokalene mer og mer tilgjengelig for alle har sikkert forårsaket oss noen problemer, men hvem bryr seg! Det som var viktig var å feire Jesu barnets fødsel.

Gudstjensten var et julespill som ble delt i to partier spilt av barna, både de små og de mellomstore. De små endret seg til engler. De to største spilte svært aldrende Josef og Maria, som husket tilbake to tusen år etter den store begivenheten i deres liv. En stor takk til dem alle for å på denne måten dele med oss av deres tro, deres entusiasme og deres smil og glede.

Julespill av barna i Créteil

Julespill av barna i Créteil

Menigheten deltok i alle delene i denne gudstjenesten gjennom mye sang og mye bønn.

Og selvfølgelig hadde vi lunsj etterpå, og som vanlig hadde alle brakt med mat. Vi pratet, lo og smakte på gleden av å være sammen som en sammensveiset stor familie. Dette er viktige sosiale stunder for menigheten vår, som hjelper oss å gå hånd i hånd i enhet. Må vår Herre fortsette å velsigne Créteils unge sogn på sin vei! Takk for din støtte og dine bønner!

Menighetssalen var full av festglade mennesker

Les innlegget →

Plantet kirke for nabolaget

Da de tok kaffekanna med ut på gata, begynte ting å skje. Nå har byen Créteil endelig egen menighet.

En litt kald og grå torsdagskveld i mars 2014 skulle bli starten på en spennende reise. I en forstad av Paris sitter et knippe mennesker i et tomt kirkebygg. De har foldede hender og hjerter som banker for nabolaget sitt, Créteil. Her skal de plante menighet. I en by med 93 000 mennesker. En smeltedigel av nasjonaliteter, språk, kulturer, religioner og livssyn bor tett i tett. Et sammensurium av forskjellige liv som likevel har en ting til felles: De mangler en menighet i sitt nærmiljø. Hvor begynner man?

Begynte med bønn

– Vi begynte med å be hver torsdag. Det gjør vi fremdeles, begynner NMS- misjonær Mary Rakotovao, som sammen med mannen Rafi kom til Frankrike på 80-tallet, med et kall om å dele troen på Jesus. Siden den gang har begge jobbet med å bygge opp nye ting og blåse liv i det som har ligget brakk. I 2014 fikk de en ny utfordring av NMS: En kirke stod tom. Flere hadde prøvd å plante en menighet der uten hell. Ville Mary og Rafi prøve en gang til?

Fikk med lokale frivillige

Svaret ble ja.
– Vi fikk med oss et team av lokale frivillige. Det betydde mye. Vi startet på null. Det eneste vi hadde var et tomt bygg, forteller Mary.
Bygget ble kjøpt på 60-tallet av NMS sin samarbeidspartner i Frankrike, Den forente protestantiske kirke (EPUdF). Det var behov for en lokal menighet i Créteil. Nå skulle den plantes.
– Det første forsøket på 60-tallet gikk skeis. Et nytt forsøk på 90-tallet gikk heller ikke. Arbeidet døde ut hver gang.

Der det skjer

– Menigheten ligger midt i den travleste gata i byen, der folk haster forbi på vei til jobb, skole og universitet, beskriver Mary.
Midt i det pulserende bylivet ligger menigheten, godt synlig blant fortauskafeer og markeder.
– Vi måtte by på oss selv. Vise at vi var kommet. Så vi tok bord, kaffekanner, kopper og kjeks ut på fortauet. En kopp kaffe førte til at folk stoppet og pratet med oss, forteller misjonæren.

De var i gang.

– Mange oppdaget oss på vei til jobben eller butikken. Andre kom via torsdagsbønnemøtene. Jungeltelegrafen gikk, og arbeidet vokste raskere enn vi trodde var mulig, sier Mary.
Mange av de som har funnet Créteil, er kristne som har manglet et åndelig hjem.
– De fleste har av ulike grunner sluttet å gå i kirken. Nå har de funnet et åndelige felleskap, og mange har fått en mer levende tro.

Misjon i fokus

– Det har hele tiden vært viktig å ikke stjele andres kirkemedlemmer, presiserer Mary.
Nabomenigheten ligger en 20 minutters biltur unna. I Paris og omegn har hver kirke ansvar for hundretusener.
— I Créteil bor det 93 000. 32 000 er studenter som hele tiden skiftes ut. Et enormt ansvar. Det var virkelig behov for en kirke her, påpeker hun.
Nå har menigheten blitt en selvstendig del av den protestantiske kirken.
– Men vi må ikke miste vårt misjonale fokus, uansett hvor store og selvstendige vi blir. Vi vil alltid nå nye.

 

Kirke på fortauet

En søndags morgen i måneden serverer menigheten kaffe på fortauet foran kirken. Etterpå inviterer de til en kort gudstjeneste.
– Hvordan reagerer folk på så åpenbar evangelisering?
– Det er litt utenfor komfortsonen, men nå føles det naturlig. Stort sett møter vi takknemlighet og åpne sinn. Vi får alltid gode samtaler med folk og har blitt venner med butikkeierne i nærheten, forteller NMS-misjonæren.
Fortauet har blitt en del av kirken. Et uformelt sted der det kan være lettere å be om forbønn.
– Folk forstår at vi er her for dem og at dørene er åpne. Flere kommer igjen søndag etter søndag. Mest for å snakke. Men også disse samtalene er et skritt nærmere Jesus.

Jevn vekst

Créteils første bønnemøte var i mars 2014. Allerede i pinsen samme år ble den første gudstjenesten arrangert.
– Siden den gang har vi hatt gudstjeneste hver søndag. Det kom ikke så mange i begynnelsen, men vi har vokst jevnt og trutt. Nå har vi 75 voksne medlemmer, i tillegg til barn og ungdommer, sier hun.
Menigheten viser et tverrsnitt av Créteils samfunn.
– Her er alt fra nyfødte til pensjonister. Mange språk, kulturer og nasjonaliteter samles hver søndag. Jeg tror det er sunt at kirken gjenspeiler samfunnet.

 

Møter behovene

– En familie fra Sri Lanka hadde språk-vansker, og døtrene slet på skolen. De fikk leksehjelp i kirken vår. En av de frivillige hjalp døtrene med leksene hele oppveksten. Nå har den ene datteren kommet inn på medisin, og det skal mye til, forteller Mary.
Behovene i nabolaget har blitt menighetens retning.
– Ser vi et behov, prøver vi å dekke det. Slik har de forskjellige aktivitetene våre vokst fram, forklarer misjonæren.
Kirken driver språkkurs, leksehjelp, konfirmasjonsundervisning, bønnemøter, bibelstudier, søndagsskole og evangelisering. Nå er planen å starte med husgrupper. De mange studentene er også i tankene.

Kirke for forfulgte

Det siste halvåret har menigheten fått besøk av kinesere og iranere som har opplevd forfølgelse i sine hjemland.
– Flere har rømt fra vanskelige situasjoner. Her får de en kristen familie. Og som en bonus får de språkopplæring.
– I mai 2018 ble kirken offisielt en selvstendig del av den protestantiske kirken. Hvorfor ble det så viktig?
– En av grunnene til at det mislyktes å plante kirke her, var at den aldri ble selvstendig. Créteil forble bare et anneks til en større søsterkirke et stykke unna. Selvstendighet skaper stabilitet og bærekraft. Det lokale teamet vi startet med, har blitt menighetsråd. Medlem-mene kjenner eierskap, svarer hun.
Mary og Rafi blir værende i prosjektet i fem år, for å sikre at kirken blir stående på egne ben. Deretter er målet å finne en ny lokal pastor.

Teksten er hentet fra Misjonstidende 06/18. 

Vil du ha MT gratis i postkassen? Send SMS med NMS MT til 2490 eller ring oss på 51516100. 

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp