Foto: Den nye kirken i Noisy-le Grand, innviet i oktober 2021 Last ned

Den Forente Protestantiske Kirken i Frankrike feirer 10 år

I år er det 10 år siden den lutherske og den reformerte kirken i Frankrike slo seg sammen til den Forente Protestantisk Kirken i Frankrike (EPUdF). Dette tiårs-jubeleet ble behørlig markert på årets nasjonale synode som ble avholdt i den lutherske inspeksjonen i Paris, med menigheten Noisy-le-Grand som vertskap. I åpningstalen til synoden så minnet synode presidenten, Emmanuelle Seyboldt om at kirken fortsatt har i oppdrag å forkynne evangeliet til en verden som trenger å høre budskapet om Kristus. Her kan du lese et lite utdrag av Emmanuelle Seyboldts tale oversatt til norsk.

Sist oppdatert 26.05.2023

Emmauelle Seyboldt, Kirkepresident i EPUdF

En rekke hendelser og sammensatte omstendigheter har ført til at det franske samfunnet er blitt det det er blitt: et individualistisk samfunn der forbrukeren er konge og religiøse overbevisninger ofte blir forvist til bakrommet. Jeg beklager å bruke et slikt karikerte bildet på samfunnet vårt. Selv vår egen kirke må sies å ha en individualistisk tilnærming i sin mest kongregationalistiske versjon når kirken er mer opptatt av hva som skjer innenfor sin egen dørstokk og ikke bryr seg om hvordan naboen egentlig har det.

Men samtidig så vet jeg også at vi som kirke ikke kan sitte passivt og sørge over et tapt paradis fra fordums tid – et paradis som kanskje ikke nødvendigvis var så paradisisk som vi vil ha det til, hvis vi skal være helt ærlige. For samfunnet har endret seg, det endrer seg fortsatt, og det vil fortsette å endre seg også fremover. Det er derfor opp til oss å tilpasse oss slik at vi er i stand til å forkynne evangeliet også i denne verden, som Gud fortsatt elsker i dag.

Den nasjonale synoden i EPUdF 2023

Å tilpasse oss handler først og fremst om å gi plass til de som krysser dørstokkene inn til kirkene våre. Jeg har ikke så lyst til å bruke begrepet «å ønske velkommen». For, så vidt jeg kan huske, så har vi i de siste 50 årene snakket mye om nødvendigheten av å ønske velkommen med litt blandende suksess. Jeg ønsker derfor å endre ordlyden. For i begrepet «å ønske velkommen» så ligger det en forventning om at den andre skal komme inn til meg og bli som meg. Jeg ønsker derfor å si det på en annen måte. La oss gi plass til de som kommer; gi plass fysisk, gi plass i våre daglige liv og i våre gudstjenester, gi plass i de ulike gruppene og sammenhengene vi tilhører, gi plass i menighetsrådene. Gi også plass slik at alle som kommer kan få bruke sine talenter, gi plass slik at alle kan få uttrykke sine ønsker, kan stille sine spørsmål, fritt kan komme med sine forslag… […]

De internasjonale gjestene på synoden.

Men det er ikke tilstrekkelig å bare gi plass. Vi må også gå ut. Det å følge Jesus betyr at vi må bevege oss ut av kirkerommet, av og til steder som det kanskje er utenkelige at vi skal gå. Slik som da Jesus tok disiplene med til den andre siden av sjøen, til Gerasener-landet og hvor han ble møtt av en mann fra gravhulene som hadde en uren ånd i seg. Jeg har alltid vært overbevist om at dette er et vakkert bilde på det som venter oss, og ikke minst på hvor vi er ventet. La oss være en kirke i verden som ikke har numeriske mål, men en kirke som går mennesker i møte der de er. For over alt liv hviler Guds JA!