Hva vil det si å være et vitne?

Menigheten startet programmet den 13. november og har hatt regelmessige kurs og samlinger. Programmet er initiert av kirkas nasjonale koordinering for «Evangelisering og trosopplæring». Opplæringen, hvor kjernen handler om vårt offentlig vitnesbyrd av vår tro, er for kirken vår et samlende program som kan sammenlignes med en slags utskytningsrampe i vår ambisjon om å bygge kirke.

Denne søndagen var gudstjenesten ledet av pastor Rafi Rakotovao og Corinne Bitaud, som er ansvarlig for «En Kirke av vitner» i EPUdF; og dermed var dette temaet satt som en rød tråd gjennom hele gudstjenesten.

Menigheten i Champigny med misjonærene og pastorene Mary og Rafi på fremste benk

Som en del av lovsangen ble forsamlingen bedt om å skrive post-it-lapper med grunner til å glede seg og takke Gud, som de så festet på lovsangsveggen som ligger bak alteret. Svarene varierte fra ros av forkynnelse til det å dele et glass av vennskap. Takke- og gledeslappene ble dermed en del av lovsangen.

Det andre høydepunktet var forkynnelsen. Først presenterte Corinne temaene som hadde blitt diskutert under de fem foregående øktene av programmet. Deretter ledet hun og Rafi en workshop om prioriteringene for at sognet Champigny skal være et misjonalt sogn som vitner tydelig om sin tro.

På de identifiserte prioriterte aksene ble det utført to typer handlinger:

• Den første inneholdt forslag til handlinger om hvordan menigheten i fellesskap kunne være et vitne
• Den andre inneholdt forslag til hvordan menigheten kunne nå ut utover menigheten og kirken med sitt vitnesbyrd.

Corinne Bitaud underviser å programmet «En Kirke av vitner»

Medlemmene av menighetsrådet mottok forslagene og de fikk i oppgave å gi dem substans i de kommende månedene. Altså, komme opp med konkrete forslag til hvordan menigheten kunne sette forslagene ut i livet.

Det ble også satt fram en urne hvor menigheten kunne få skrive bønner basert på hva de satt igjen med fra de foregående fem sesjonene av programmet. Innholdet i denne urnen ble deretter brent slik at bønnene gjennom røyken ble som et symbol på bønnene var adressert til Gud.

Gudstjenesten ble avsluttet med en kollektiv velsignelse, hvor hver person ble kalt til å rekke opp hånden og se på personen foran seg i en sirkel, og til å gjenta ordene om velsignelse og sending som ble uttalt på slutten av gudstjenesten.

Misjonær og pastor Rafi Rakotovao

Skrevet av Hervé KOUAMOUO