Bli bedre kjent med Mateus og Mariana
Vi møter de to misjonærene i stua deres; et koselig rom med spisebord i den ene enden, og en sofagruppe foran et gammelt beist av en tv i den andre. På veggene henger det kart; et av hele verden, og et av Indonesia, som Mateus har forklart at ble kjøpt når de var på et misjonsmøte nettopp i Indonesia.
Sammen setter vi oss i sofa-gruppen, og gjør oss klare for intervju. Etter at grenadinen er blandet (en populær type fransk saft) olivenene prøvd, og diskusjonen om hvor og når bildet skal tas fullført, er vi klare til å begynne.
«Who are you?», hvem er dere? Etter litt tulling om svaret skal være fransk, engelsk, norsk eller portugisisk, alle flittig brukt i løpet av intervjuet, tar Mariana ordet.
Som enebarn av sine foreldre var hun allikevel ikke ensom i sin oppvekst; Mariana har hele 7 halvsøsken. Selv om hun ble oppdratt i en protestantisk tradisjon, var det mer en arv fra morens tyske opphav heller enn noen levende tro, og som mange ungdommer opplevde hun å falle litt fra kirka.
Jesus kom derimot sterkere tilbake i livet hennes da hun var 22; en dag hun satt på rommet sitt, opplevde hun at Gud snakket til henne. Han forklarte henne at Jesus var Hans sønn, og for å finne Ham måtte man tro på Jesus. Det forandret livet hennes, og etter 3 år med kirkearbeid begynte hun på teologistudiene.
Her tar Mateus over. Han ble også født og døpt inn i en ikke spesielt praktiserende katolsk familie. Han lette etter «noe», men det var først gjennom noen klassekamerater som inviterte ham til kirken at han fant Jesus.
Ungdomsgruppen han ble en del av var veldig aktiv og misjonerende, og gjennom den fant Mateus ut at han hadde at kall innenfor kirke og misjon, men på grunn av foreldrenes skilsmisse ventet han med å starte teologistudiene. I ettertid ser han på dette som noe positivt, ettersom den livserfaringen han hadde bygd opp før studiene ga ham et bredere og annerledes perspektiv enn mange av de andre, yngre studentene.
Så forteller de sammen om teologistudiene sine. Eller, mest av alt om hvor lang tid det tok før de møtte hverandre og ble sammen. Det tok en stund å fortelle, og da vi endelig var ferdige var det tid for middag, men kort versjonen er at Mateus til slutt overtalte Mariana til at de skulle bli sammen og nå er de lykkelig gift.
Nå er det kanskje på tide å si noe om hvem «vi» er. Dette er altså da Marlene Skulstad og Daniel Sundnes Drønen, UCrewere i Lyon for året 2017/18. Vi jobber i hver vår menighet i den fransk-protestantiske kirka, og sammen med Mateus og Mariana på noen av deres prosjekter.
Og når vi snakker om Mateus og Marianas prosjekter, hva er egentlig de?
Det brasilianske misjonærparet har kommet til Lyon for å starte et prosjekt for studenter og unge voksne, forklarer Mariana, før hun legger til at de også vil prøve å nå ut til ungdommer. Prosjektets mål er å finne og prøve å nå ut til studenter, å ta imot dem i ulike former og prøve å integrere dem inn i de lokale menighetene. Det har seg nemlig sånn at ungdommene er nesten fraværende i den franske kirken; et ikke ukjent problem for de to norske volontørene, men en større overraskelse for de to brasilianske misjonærene.
«Vi har en gruppe, her i Lyon, som var her da vi kom,» forteller Mariana, «og vi vil bruke dette som en ‘groupe de base’, en grunngruppe, hvor folk kan komme, de som ikke tror, de som leter etter troen, eller de som ikke har en kirke eller plass å være kristne. Det finnes ikke et slikt sted her i Lyon, ikke for protestantene.»
Dette er bare begynnelsen for Mateus, som håper at gruppen skal bli mer enn bare et sted å være. «Vi vil gjøre evangelister ut av dem,» sier han, med et litt internt smil. Han håper at prosjektet deres ikke bare blir stedet studenter og unge blir sendt til, men også et sted hvor de blir sendt ut fra.
En plass for unge kristne å være kristne i et sted hvor det ikke er en plass for unge kristne å være kristne høres ut som et strålende prosjekt, som mange sikkert stiller seg bak. Men hvorfor ble det akkurat disse to, og hva har de med NMS å gjøre?
«NMS inviterte oss til et prøveprosjekt,» forklarer Mateus. Etter endte teologistudier var paret en del av et kirkeplantingsprosjekt i Sør-Brazil, gjennom misjonsorganisasjonen deres, Missão Zero. Nå har det seg sånn at NMS samarbeider nettopp med Missão Zero, akkurat slik de samarbeider med Eglise Protstante Unie de France (Den forente protestantiske kirke i Frankrike, EPUF). Så, da EPUF sa de var interessert i å starte et prosjekt for studenter og unge i Lyon, sendte NMS forslaget til Missão Zero, som fant Mateus og Mariana.
Det er i hvert fall sånn cirka slik det fungerte.
Så, etter et test-år i Nantes før et år for forberedelse i Brazil, er de nå på plass i Lyon, hvor de skal være i minst 3, men muligens opp til 5 år, hvis prosjektet fungerer. Syv måneder har allerede gått av det første året, og da kan det være interessant å høre både hva som har vært overraskende og utfordrende.
Med en gang vet Mariana hva hun vil si. «Da vi kom hit, ble vi advart om at det ikke kom til å være noen unge i kirka,» forteller hun. Å høre dette var sjokkerende nok i seg selv, men det virkelige sjokket kom da det viste seg å stemme!
«Det er helt annerledes enn i Brazil,» forklarer Mateus, som leende forteller om at de flere ganger har blitt møtt på møter med kommentarer om at «det er godt å se at de unge kommer», og de nesten alltid opplever å være yngst på disse kirkemøtene. Av hensyn til Mariana vil ingen faktisk alder bli nevnt.
Heldigvis har de opplevd at unge kommer siden da, men Mateus sier at det kan være vanskelig å føle fremgangen til tider. «Vi jobber ikke i en spesifikk menighet,» forklarer han, «så det kan være vanskelig å se fremgang [i menighetene].»
Det er allikevel mulig å se fremgangen, særlig i den tidligere nevnte ‘groupe de base’, men også gjennom Alpha-kurs som blir holdt for studenter. Begge steder føler de to misjonærene at de har oppnådd noe. «På Alpha-kurset har vi funnet to studenter som er virkelig trofaste til gruppen,» sier Mateus. «Selvfølgelig kan vi snakke om tall, men det er ikke det som virkelig betyr noe. Det er å bygge tillit [til studentene].» Mariana nikker, og poengterer hvordan studentgruppen har forbedret seg. «Det er ikke lenger en gruppe som bare møtes for å spise sammen lenger; det er en gruppe som har et prosjekt.» De poengterer også begge to hvor viktig det er å bygge tillit med deltakerne, og gjør det klart at relasjoner er viktigere enn høye besøkstall.
Så, er det dette som er brasilianernes «visjon for misjonen», å sette kvalitet over kvantitet?
Etter litt diskusjon på portugisisk tar Mateus ordet. «Vi vil skape noe som gjør en forskjell for de unge, noe som hjelper dem å finne sin plass i Guds kongedømme. Vi vil også lære dem å tjene, både hverandre, andre studenter og forhåpentligvis også menighetene sine.» Mariana nikker. «Vi vil at de skal ha en ekte relasjon med Jesus, og at de skal kunne dele troen sin med sine jevnaldrende, på en måte som de forstår. Og vi vil at prosjektet vårt skal bli en plass, ikke nødvendigvis fysisk, men et sted hvor studenter kan føle at de kan leve livet sitt fritt som kristne.»
Mateus har en klar frykt når det kommer til akkurat dette. «Vi vil ikke at prosjektet skal bli et sted hvor ungdom ‘blir sendt’, at det hver gang noe er relatert til unge blir ‘send det til Mateus og Mariana’. Det enkleste ville selvsagt være å bare starte en ungdomsmenighet, men det er ikke målet med dette prosjektet. Kirka er ikke noe som skal være delt opp etter alder, men det er noe vi vil at vi alle skal kunne være en del av, og da må de unge bli ønsket velkommen inn i sine menigheter.»
Etter en så inspirerende konklusjon føles det nesten galt ikke å avslutte, men vi spør likevel; er det noen inspirerende historier fra oppholdet som misjonærene har lyst til å dele?
«En dag på Alpha-kurset ble vi fortalt av en av deltakerne at vi, altså Alpha-kurset, var et svar på hennes bønner,» forteller Mariana, «og det, det rørte meg. I tillegg var temaet for den dagen nettopp ‘bønn’, så det gir håp om at det vi gjør gir mening.»
Med det takker vi for intervjuet, grenadinen drikkes opp, den siste olivenen spises, og vi gjør oss alle klare for en hard arbeidsdag. Neste post på programmet; fotballkamp mellom Nantes og Lyon.
Tekst og foto av Daniel Sundnes Drønen, Ucrew i Lyon 2017/2018