«De sulter og dreper hverandre. Hva kan vi gjøre?»
I løpet av de siste ukene har Mekane Yesus-kirkens fredskontor hatt flere workshoper for menigheter og synoder vest i Etiopia. Ethiopia Peace Observatory skriver at Oromia-regionen, som er den største regionen i Etiopia, fortsetter å være den mest ustabile regionen i landet. Den vestlige delen er hardest rammet.
Slike workshoper er rutine. Vi snakker om hva positiv og negativ fred er, hvilke konflikter er destruktive og hvilke som kan være konstruktive, hvordan vi kan gjøre en konfliktanalyse, hvilke verktøy vi kan bruke for konflikthåndtering, og så videre. Kollegaene mine og jeg tilpasser vårt oppsett til målgruppen, men bruker stort sett samme opplegg. Vi berøres av fortellingene til deltakerne og lever oss inn i deres situasjoner. Men vi blir vant til å høre om problemer, lidelse og nød.
I forrige uke i Jimma ble vi revet ut av vår rutine. En deltaker fra et område som i årtier har hatt konflikter i årtier rakte opp hånda. «Menneskene lider», sa hun. «Vi må se på at de sulter og at de dreper hverandre. Hva kan vi gjøre? Lær oss hvordan vi skal håndtere dette!»
Konfliktanalyse i grupper. I workshopene bruker vi alltid lite tid på teori og mye tid til å analysere aktuelle konflikter som påvirker deltakernes hverdag
Hadde det vært en enkel løsning på dette, hadde det nok ikke vært et så stort problem. Sammen gikk vi tilbake til konfliktanalysen vi hadde laget dagen før. Alle faktorene i analysen påvirker hverandre på en negativ måte og med mindre man kan redusere nøkkelfaktorer eller deres påvirkning på andre faktorer vil konflikten alltid bli større og større.
En kirke kan ikke gjøre det samme som staten, politiet eller NGO-er (ikke-statlige organisasjoner) med mye penger. Men vi kan gjøre ting de andre ikke kan. Mekane Yesus-kirken har 11 millioner medlemmer. Kirken har dermed et enormt potensiale til å påvirke den offentlige meningen.
Vi brukte resten av dagen til å diskutere en konkret handlingsplan for synodene. Vi ble enige om at en konfliktfaktor kirken kan forandre på er sosial splittelse. Fattige og desperate mennesker lar seg lett påvirke av radikale politiske bevegelser som legger skylda på «de andre». En kirke som aktivt går foran som et godt eksempel på inkludering, rettferdighet, likestilling og fredelig samarbeid på tvers av etniske og sosiale grupper kan føre til mer sosialt samhold og mindre konflikter. Det vil nok ta lang tid før man ser resultatene av slikt arbeid, men det er et bidrag til en varige løsning.
En kvinnelig prest avsluttet møtet med følgende ord: «Når du blir kristen, blir du et nytt menneske. Vi må vise verden at gamle vaner og kulturelle praksiser som splitter, undertrykker og skaper konflikter ikke hører hjemme i kirken.» Med dette mente hun blant annet etniske forskjeller som fører til spenninger også innad i kirken. I workshopen kunne vi ikke gi en enkel løsning på konfliktene og nøden som deltakerne opplever hver eneste dag. Men de går hjem med litt mer forståelse for hvilke faktorer det gir næring til konflikter og hvordan man strategisk kan motvirke disse.
Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus. (Gal, 3:28).
Tekst og foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy