Ikke lenger som husdyr eller kun kaffekokere!
Elsabet ble ansatt i kvinnearbeidet i ett av sine synoders sogn etter endt utdannelse ved kirkens college for ledelse og management der hun studerte ’gender and development’ fra 2012-2014 med stipend fra NMS. Elsabet er en ung og sterk kvinne som kjemper mot tradisjoner i egen kultur som gjør det vanskelig for kvinners deltakelse. Hun har tro på bedre tider for kvinner, både når det gjelder formell deltakelse i kirken og status i samfunnet.
Hos oss behandles kvinner som dyr og ikke som mennesker.
En av de viktigste oppgavene Elsabet beskriver som del av sin stilling er å jobbe for at kvinner anerkjennes som mennesker og ikke redskap underlagt skadelige tradisjoner eller menns makt. Som ung og ugift kvinne har Elsabet mange odds mot seg og har måttet jobbe for respekt og anerkjennelse i sin stilling i kirken. Det har hun lyktes med på mange måter:
Nylig var hun med å forene et par etter lang tids voldelig konflikt som var basert på at kona kun fødte jentebarn og ikke gav mannen en sønn. Politiet hadde gitt opp saken og henviste paret til sognet der Elsabet jobber. I denne konflikten spilte hun en viktig rolle spesielt i møte med kona i en tid da kvinnen naturligvis hadde stor mistillit til menn. Elsabet samtalte også med ektemannen i saken og understreket ut ifra et kristent perspektiv hvilken verdi kona hans har; ’Gud elsker mann og kvinne like høyt, så hvordan kan du hate din kone? Du er også selv født av en kvinne.’ Hun sier at både oppvekst og utdannelse har hjulpet henne i arbeidet, spesielt når det gjelder å argumentere for kvinners verdi i ulike sammenhenger og å ha mot til og gå inn i konfliktsituasjoner. Elsabet ønsker å se at kirken spiller en større rolle i mekling mellom ektefeller i volds og konfliktsituasjoner i hjemmene slik som i denne saken. Politiet takket også kirken for dens innsats i saken.
Elsabet har også fått en respektert rolle i samfunnet i forhold til bekjempelse av kjønnslemlestelse. Hun forteller om en søndag da hun var på vei til kirken for å preke og kom hun forbi et hus der hun gjenkjente ei av omskjærerne i området. Elsabet fikk øyekontakt med omskjæreren, og fortsatte så tilsynelatende på sin vei videre mot kirken. Men, hun ante hva som lå i gjære og vendte så tilbake til huset der hun tok omskjæreren i å forberede ei ung jente for omskjæring. Mannen i huset stakk avgårde umiddelbart da han så Elsabet og skjønte at de var tatt på fersken i å forberede en kriminell handling. Elsabet holdt omskjæreren fast i armen, gikk ut av huset og ropte for og få naboers og andres oppmerksomhet. Politiet ble tilkalt og omskjæreren soner i dag sin dom.
Det er ingen tvil om at Elsabet er en respektert ung dame i sognet der hun jobber – og ingen er i tvil om hvilket ståsted hun har når det gjelder bekjempelse av vold mot kvinner. Hun er fryktes løs og klar til kamp til enhver tid slik som på denne søndagen da hun etter å ha fått stoppet omskjæringsritualet og tilkalt politiet fortsatte mot kirka og gjennomførte programmet sitt der.
En av Elsabets drømmer for sitt sogn og kvinnearbeidet er å se kvinner myndiggjort og arbeidet stå på egen bein. Hun har planer for fundraising innad i sognet og har allerede lyktes med å overtale de andre lederne i sitt sogn til å sette av penger til kvinnearbeidet som ellers ikke ville vært prioritert, slik at hun kunne gjennomføre planlagte aktiviteter. Til tross for en kultur og tradisjon der kvinner helst ikke skal stikke seg fram, bruker Elsabet sin stemme, sin gitte posisjon, sitt mot, kunnskap og erfaring for å få det slik hun vil.
Elsabet Itichaas historie vitner om en ung, sterk og myndiggjort kvinne som har turt å ta sin plass og rolle som leder i kirken. Det krever mot fra hennes side, noe utdannelsen kanskje har gitt henne, eller deltakelsen i kirkens lederkurs for kvinner? Det krever også en kirke og kirkeledere som er åpne for at kvinner har en verdi som mennesker, lar de komme på banen og tar sin plass som ledere fullt og helt og ikke kun som styremedlemmer som opererer som kaffekokere.
Tekst: Marit Breen