Besøk til Chesega landsby i Blånildalen søndag, 7. oktober 2018

Befolkningen i Chesega består av gumuz som i 2015 måtte flytte fra bredden til Blå Nilen på grunn av Etiopias store damprosjekt som vil legge alle de lavere områder langs Nilen under vann. En vet ennå ikke når tid dette blir, men konstruksjonen av dammen har pågått gjennom flere år.
Dagens nye Chesega landsby, som ligger bare to-tre km nedenfor kommunesenteret Sedal, (tidligere Koncho), bærer samme navn som den hadde før flyttingen. Tidligere het landsbyen Sirba, som var et kjent navn også for misjonsfolk i Norge. Chesega (“Ny-Chesega”) er bare en av flere større landsbyenheter som ble etablert etterat alle landsbyer langs Nilen måtte forlates. Folk bor nå i rektangulære hus med blinkende bølgeblikktak grunnet økonomisk kompensasjon fra myndighetene, det finnes skole og veien til helsesenteret er ikke langt.
Etter disse innledende setninger vil jeg hovedsakelig konsentrere meg om søndagsgudstjenesten 7. oktober i den nye kirka i Chesega. Allerede i 2015 ble det pekt ut en tomt der en ny kirke skulle bygges. Nå sto kirka fullt ferdig og menigheten ventet på gruppa vår som besto av ni medlemmer, bl.a. formannen i menighetsrådet i Øvrebø, John Hageland. Øvrebø menighet har relativt nylig opprettet misjonsavtale med NMS som går på å støtte arbeidet i Etiopia.
Etter en kjøretid på to timer fra byen Mendi på høylandet nådde vi frem til gudstjenesten som startet kl 10.00. Underveis passerte vi ruinene av de to misjonærboligene og den tidligere klinikken i Dalatti hvor vi hadde bodd og arbeidet for mange år siden. Som en følge av krigshandlinger ble bygningene ødelagt i 1989.

Koret sang på gumuz og ble akkompagnert av tre trommer

Vi kom frem til ei fullsatt kirke i Chesega, noe våre norske venner ikke var vant til under en vanlig gudstjeneste. Et kor ikledd blå kapper sang flere gumuz sanger mens tre trommeslagere sørget for “musikken” så det hørtes langt utover landskapet. Prekenen ble oversatt fra gumuz til engelsk av vår gode venn og tidligere medarbeider Mamacha Kanaa’ som nå er landsbysjef i Chesega. Gruppa vår ble presentert, og vi fikk komme med en hilsen til våre gumuz søsken. Det var en gripende gudstjeneste, og menigheten besto av kun gumuz hvorav de fleste var unge. På en måte ble dette en uoffisiell innvielsesgudstjeneste da en offisiell innvielse ikke var blitt foretatt her. Denne menigheten lever på flere måter sitt eget liv og er ikke vant med å bli besøkt av ledere innen Mekane Yesus kirken, men de har sitt eget menighetsråd og gumuz prester foretar både dåp og nattverd, blant andre bør nevnes den kvinnelige soknepresten Sudi Gote.
Etter gudstjenesten ble det en samling hjemme hos formannen i menighetsrådet, Tesfay Senu, og der ble servert både geitekjøtt, tykk grøt, kaffe med mer. Måltidet ble preget av et varmt sosialt fellesskap, og flere taler ble fremført. Til stede var også den første gumuz evangelisten i Blånildal området, Bello Danu, som nå var gammel.
Ut på ettermiddagen kjørte vi opp til høylandet igjen med gode minner fra Chesega, både fra møtet med folket, og fra en minnerik gudstjeneste.
Avslutningsvis vil jeg nevne at på grunn av etniske konflikter mellom ulike folkeslag, som også har ført til drap, også av gumuz, samt flykting til høylandet av grupper innen oromo folket fra flere områder i lavlandet, ble vi fra mange hold sterkt advart mot å kjøre ned til Blånildalen. Absolutt ingen biler kjørte ned dit i disse dager uttalte synodepresidenten i Mendi. Kanskje var det dumdristig av oss? Jeg følte et personlig ansvar for gruppa vår, men vi dro ned allikevel, ikke minst fordi vi hadde en avtale om å delta på gudstjenesten i Chesega, og vi ville nødig gå glipp av denne. Dessuten regnet vi både oromo, berta og gumuz som våre venner som ikke ville gjøre oss noe vondt. Det er for omfattende å skrive om konflikten og dens følger her, men våre bønner om en trygg reise gikk helt og fullt i oppfyllelse. Det var også betryggende for oss at mange regjeringssoldater var til stede i ulike områder nå. Vårt besøk til Chesega ble en god opplevelse for både Gudrun og meg og for hele gruppa, og vi takker Gud for denne søndagen og for Hans beskyttelse hele veien, ja også under den 60 mils lange kjøringen fra Addis Abeba til Mendi og tilbake.

Tekst og foto: Johannes Austgulen, redigert og forkortet av Sonja Küspert