Tverrkulturell trening – god forberedelse til en vanskelig jobb

De protestantiske kirkene i Etiopia ønsker å drive misjon i eget land. Det gjøres blant annet ved å sende mennesker ut til nye områder for å bringe det glade budskapet videre. Dessverre er noen av disse utsendingene dårlig forberedt på de nye oppgavene sine. Når de kommer frem til bestemmelsesstedet kan de verken språket eller vet noe om kulturen. Dessuten sendes flertallet alene uten familien, som gjør dem sårbare for ensomhet.

For å bedre forstå og være forberedt på denne store nye oppgaven, tilbyr SIL, en kristen internasjonal språk- og misjonsorganisasjon, tverrkulturell opplæring til personer som skal jobbe som internmisjonærer. Jeg var så heldig og kunne være med på en slik trening i slutten av september.

Tverrkulturell trening

Deltakerne ble godt ledet av Dr Mulugeta og Berit.

Dr Mulugeta Demissie, leder for avdelingen for språk og kultur ved SIL, ledet kursprogrammet sammen med norske Berit Østby  som er ansatt i «International Mission Society». (www.myims.org). 28 personer fra tre forskjellige protestantiske kirkesamfunn kom til Bishoftu (Debre Zeit) omtrent 60 km sør for Addis Abeba, 26 menn og bare 2 kvinner. Det er ønskelig at flere kvinner deltar, men for de fleste er det vanskelig å være borte fra familien i flere dager. Misjonsbefalingen i Matteus 28, 16 ff var utgangspunkt. Som misjonærer bør du, så mye som mulig, leve på den samme måten som menneskene du blir sendt til, være ydmyk og lyttende, ikke sette seg selv for høyt men vise kjærlighet og forståelse. Det ble understreket hvor viktig det er at budskapet forkynnes på morsmålet til folket en arbeider iblant. Alle språk er like gode og verdifulle, det finnes ikke noe språk som er «mer hellige» enn andre. En skal ikke se etter egen ære, men etter Guds ære.

Tøff hverdag

Noen av deltakerne som allerede hadde vært ute på oppdrag til nye områder, fortalte om opplevelsene sine. For en del var overgangen rimelig greit, mens andre fortalte at de ikke forsto et ord. Noen tålte ikke maten og noen var plaget av ensomhet. Dessverre er det ofte slik at misjonæren skilles fra familien, og det er bare en av ektefellene som blir sendt. Det er en krevede situasjon.

Jeg ble også bedt om å fortelle om min erfaring som misjonær. Da jeg ble sendt til Madagaskar i 2002, reiste hele familien, og mannen min og jeg deltok på språkkurs i 8 måneder før vi ble sendt sørover på øya som rådgivere for et utviklingsprosjekt. Før utreisen deltok vi i flere uker på forberedende kurs i Stavanger som også forberedte oss på en mulig kulturkrasj. Sånn sett var vi betydelig bedre forberedt enn de interne misjonærene i Etiopia.

Kulturelt rollespill

En deltaker forteller gruppemedlemmene sine hva han opplevde i den andre gruppen.

Deltakerne ble delt opp i to grupper, et team A og et team B. A-teamet var patriarkalsk, hvor det gjaldt visse oppførselsregler overfor kongen og kvinnene, mens B-teamet var forretningsorientert, der alle hadde like rettigheter og det eneste som betydde noe var de ulike aksjene det ble forhandlet om. De to gruppene besøkte hverandre, men fikk ikke lov til å snakke med hverandre, bare observere hvordan gruppere forholdt seg og så prøve å komme i kontakt med hverandre. Hvis noen i en av gruppene handlet feil, kunne den ble satt i fengsel. Det at de ikke forsto hva som foregikk, skapte mange følelser og sterke reaksjoner. De fleste av dem var negative som frustrasjon, frykt, tristhet, ensomhet og følelsen av å være ekskludert. Dette rollespillet ga et inntrykk av hvordan en kan føle seg når en går i møte med et nytt språk og en ny kultur uten å være forberedt. .

B-gruppen besøker A-gruppen. De som forholder seg feil etter reglene i dette sosiale systemet blir sendt i fengsel.

Slike tverrkulturelle kurs vil også bli gitt til lederne i de forskjellige kirkene som sender ut noen av sine medlemmer som misjonærer i eget land. Det er godt at lederne forstår hva de utsetter sine utsendinger for, hvis de ikke gir dem mulighet til grundig forberedelse til dette viktige oppdraget.