Vi er forskjellige, men vi er like velkomne
Det har gått fire uker siden Abel og Kim fra Gambela i Etiopia kom til Uganda på disippeltrening ved Ungdom i Oppdrag (UiO). Uganda-basen til UiO ligger i Jinja, 126 km fra Entebbe, nær kilden til den Hvite Nil. Det er første gangen prosjektet sender unge mennesker fra Etiopia til Uganda. Det er enklere å samarbeide med de myndighetene i Uganda enn med de Sør Afrikanske myndighetene som f.eks. ambassaden i Addis Abeba. Å få visum til Sør-Afrika har alltid vært et problem og er helt uforutsigbart. Hvis dette samarbeidet fungerer og UiO Uganda holder nødvendig kvalitet, kan NMS sende flere studenter fra Etiopia, Madagaskar og andre partnerland til Jinja.
Sammen med et team fra Kamashi hadde jeg anledning til å reise til Uganda for musikkutveksling; 4.mars kunne vi besøke Abel og Kim i Jinja. Hovedsaken ved dette besøket var å snakke med vennene fra Gambela, men vi møtte også lederne av skolen og diskuterte om muligheten for å sende flere ungdommer fra andre land til Uganda..
Jeg spurte Abel og Kim om hva de synes om oppholdet i Jinja så langt.
Abel: Så snart vi kom hit, følte vi oss hjemme. Folk er virkelig snille. På skolen har det gått mer enn tre uker nå, og vi har lært mye. Allerede den første undervisningsdagen la jeg merke til en plakat på veggen som sa: «Gjentent, Gjenopplivet, Gjenopprettet, Gjenfylt og Transformert». Dette budskapet gikk rett inn på meg. Gud lærer meg å forstå mer om meg selv og meningen med livet mitt. Før jeg kom hit trodde jeg at jeg visste mange ting om Gud, meg selv og livet, men det var ikke tilfelle. Jeg føler at jeg fortsatt har mye å lære. For eksempel hvordan du kan være stolt av deg selv på en positiv måte, og ikke på en egoistisk måte. Lærerne gir oss mange interessante leksjoner: om sinne, om tålmodighet, om hvordan vi kan tilgi og om å forstå menneskene
Abel og Kim (2 og 3 fra venstre) sammen med Mparany (5 f.v.) og tre av musikerne fra Kamashi i Etiopia som deltok på musikkutvekslingen
rundt oss. Vi lærer også ta ansvar. Vi bytter på å rydde og lage mat på kjøkkenet. Jo mer vi deler ansvaret, jo lettere blir arbeidet. Jeg elsker å være her.
Den største utfordringen er språket. Her er engelsk det første og eneste språket vi bruker for å kommunisere. Folk snakker flytende engelsk. Og når jeg skal be eller forkynne, kjenner jeg begrensningene mine. Men det blir bedre med hver dag. Så savner jeg maten fra Gambela, men det er en del av læringen. Å lære andres kultur å kjenne inkluderer også maten deres. Jeg kommer nok til å klare meg.
Kim: Jeg er veldig takknemlig for å få denne muligheten fra NMS. Spesiell takk til Mparany. Takk til skolen her som ønsket oss varmt velkommen. I det øyeblikket vi kom hit, følte vi oss hjemme. Vi er som brødre og søstre her. Ulikhetene mellom oss spiller ingen rolle. Noen av oss er litt eldre, og andre er veldig unge. Alle er forskjellige, og alle er velkomne. Dette liker jeg veldig godt. Vi er fra forskjellige afrikanske land, Abel og jeg er fra Etiopia, noen er fra Kamerun og andre er fra Uganda. Men det gjør oss ikke fremmede for hverandre. Gud elsker oss alle. På de fire ukene her på skolen har jeg lært mange ting, som hvordan en lytter til Gud og forstår hva han vil si til oss. Jeg har også lært å ta ansvar. Vi må jobbe litt ved siden, og det gir oss praktiske kunnskaper på hvordan vi kan tjene andre mennesker. Gjennom hele min oppvekst i en kristen familie har jeg aldri forstått hvordan Gud snakket til meg. Jeg kom hit til Jinja for noen uker siden og det første jeg lærte var å lytte til Gud. Jeg hadde perioder i livet da jeg glemte å be. Men jeg har alltid hatt Gud ved min side, og han er der fortsatt, og han vil for alltid være der. Jeg ser nå at Gud aldri forlater oss. Han er hele tiden der for oss. Gud vet alt jeg gjør og vil alltid være ved min side.
Tekst og foto: Mparany Rakotondrainy
