Til Uganda som brødre i Kristus

Abel ved NMS kontoret i Addis Abeba.

Abel

– Jeg heter Abel Biro, er 28 år gammel og er fra Gambela. Jeg er gift og har en datter. Jeg har en bror og ei søster, men de bor i Kenya. Foreldrene mine er i Gambela.

– Jeg studerte ledelse ved universitetet i Gambela og tok bachelor-eksamen i 2019. Etterpå jobbet jeg for et statlig kontor. Jeg fikk permisjon fra jobben min for å kunne dra på disippeltrening i Uganda. Dette er svært meningsfullt for meg.

– Jeg vokste opp i en kristen familie, men da jeg var 18 sluttet jeg å gå i kirken og trodde ikke lenger på Jesus. Jeg gjorde gale ting som å bruke mye tid på spill og tygge «khat». Jeg følte at jeg hadde vært på avveier i lang tid, men etter en stund kalte Gud meg igjen. Jeg innså at livet jeg levde ikke var det rette, så jeg begynte å be igjen og vende tilbake til kirken. Kirkeledelsen utnevnte meg til ungdomsleder, for å vitne om endringen i livet mitt og være rollemodell for ungdommene. Som ungdomsledere driver vi med evangelisering på landet og gir trosopplæring.

– Når jeg er i Uganda, vil jeg gjerne øke kunnskapen min om Jesus for å styrke min tro på Gud. Jeg ønsker å jobbe som forkynner og senere studere teologi. Jeg håper også å kunne forbedre engelsken og vi være ellers aktivt med i samfunnet.

– Jeg liker å spille basketball, og planlegger å bruke fritida til å være sammen med andre ungdommer. Det er godt å bringe unge mennesker sammen, og sport kan fungere som døråpner. Samtidig ønsker jeg å bidra til fred blant den fremtidige generasjonen, men det er ikke noen lett oppgave. I samfunnet mitt i Gambela er det mange konflikter, og forholdet mellom folkegrupper er vanskelig og fylt av mistillit. Folk blir så lett irriterte og sinte på hverandre og gjør ting som sårer dem som tilhører en annen gruppe. Jeg håper jeg kan vise hvordan man deler tro, kjærlighet og enhet i Jesus når jeg kommer tilbake fra Uganda.

Kim er glad for å kunne reise sammen med Abel.

Kim

– Jeg heter Kim, er 29 år gammel og kommer fra Akobo i Vest-Gambela. Foreldrene mine er bønder. Vi bodde i Akobo til jeg begynte på barneskolen. Så flyttet vi til Gambela by fordi det var uro i området vårt. Jeg klarte ikke engang å komme meg til skolen på den tiden. Skolen har svært ofte vært stengt på grunn av voldshandlinger. Derfor bestemte foreldrene mine seg for å ta oss med til Gambela. Jeg har to brødre og ei søster. Familien min har vært kristne lenge, og som barn fulgte vi foreldrenes vei. Det er jeg takknemlig for.

– Mellom 2016 og 2019 studerte jeg på en høyskole og tok bachelorgrad i ledelse. Så vendte jeg tilbake til Gambela og fikk jobb i kirken som regnskapsfører for synoden. Nå har synoden gitt meg tillatelse til å gå på disippeltrening. Når jeg kommer tilbake, skal jeg gå tilbake til stillingen min som regnskapsfører. Jeg leder også en ungdomsgruppe, holder bibeltimer og er korleder. Jeg liker å synge og forkynne evangeliet.

– Dette er første gang jeg reiser ut av Etiopia. Jeg er litt redd, men takket være Gud er Abel sammen med meg. Det skal bli veldig interessant å komme til Uganda. Jeg ønsker å lære mer og vokse i møtet med forskjellige ungdommer der. Jeg håper vi får det bra og kan lære av hverandre.

Abel og Kim på flyplassen i Addis Abeba på vei til Uganda.

– Som Abel nevnte, er samfunnet vårt sykt. Vi snakker ikke en gang med hverandre og det er så mye hat i samfunnet at det er umulig å besøke noen som hører til Abel sin folkegruppe. Det har vært en svært utfordrende situasjon for oss som unge kristne. Som kristne har vi egentlig ingen problemer med å være sammen, og vi vil gjerne forkynne at det er mulig å leve sammen som brødre. Oppdelingen av landet i etniske grupper er ikke noe vi ønsker å fortsette med. Gud elsker alle mennesker, så hvorfor kan vi ikke elske hverandre? Bibelen forteller at mangfold er viktig for kirken og samfunnet. Men det er ikke lett. Vi har virkelig store utfordringer. Jeg håper at vi kan få til en endring. Vi bør i det minste vise at vi elsker hverandre slik som Gud elsker oss. Hans hjerte er åpent for alle, uansett hvor du er fra. Vi må be for samfunnet vårt.

                                                                       Tekst og foto: Mparany Rakotondrainy