Tilbake til nms.no Etiopiablogg
Meny

Shaftu har mot og en visjon!

Foto: Klaus-Christian Küspert Last ned
Blant jenter, spesielt fra minoritetsgrupper, er høyere utdanning fortsatt svært sjelden. Men det finnes unntak, og for Mao-prosjektet er det et spesielt fokus å støtte flinke jenter.
Del Facebook Twitter E-post

I landsbyene i sumpene langs Dabus-elva er det ikke mange mennesker med skoleutdanning, få av dem er Mao, den opprinnelige befolkningen i området, og så godt som ingen er Mao-jenter.

– Som Mao-jente har du praktisk talt ingen sjanse til noen utdannelse. Du er bestemt til å gifte deg tidlig og få mange barn.

Shaftu (18) sier disse ordene lavt, men bestemt, og ser ned i fanget. Hun tok et modig valg selv. Da hun var ferdig med siste klasse (6. klasse) på folkeskolen i hjembygda Bishawo Dabus i fjor høst, flyttet hun til byen, til Asosa, sammen med sin yngre søster. Dette var mulig ved hjelp av et lite stipend på 55 kroner i måneden fra Mao-prosjektet, som NMS driver i samarbeid med SIL Etiopia. Slike små stipend gir talentfulle Mao-elever muligheten til å fullføre minst 10. klasse, og det å støtte utdanningen til jenter er et spesielt mål for prosjektet.

K’asim og Olana til venstre og høyre for Shaftu. De kommer fra samme område, snakker samme språk og støtter hverandre. Olana koordinerer stipendprogrammet for SIL

Det har ikke vært lett for Shaftu å forlate foreldre og søsken i landsbyen vad Dabus-elva, men familien oppmuntret henne til å ta dette skrittet. Medarbeiderne i Mao-prosjektet, Olana, K’asim og andre ble mennesker som gir henne hjelp og trygghet i Asosa. Hun kan til og med snakke morsmålet sitt, Mao Hozo, med dem.

Til tross for dette var det en stor og smertefull overgang fra landsbyen til byen som er en lang dagsreise unna. Bishawo Dabus ligger i Oromia, der det eneste offisielle språket er Oromo, mens undervisningen i Asosa holdes på amharisk, et språk som Shaftu nå, etter seks måneder, bare forstår tålelig, men ennå ikke kan skrive ordentlig.

Shaftu sier hun står ved valget om å ofre alt for utdannelsen. Når jeg spør henne hva hun mener med «å ofre alt», nevner hun først adskillelsen av familie og landsby. Men så legger hun raskt til – på Mao Hozo:

– Mao-jenter er på det laveste trinnet i samfunnet. Vi hører mange stygge ord her i byen, og er hele tiden redde for at noe vondt skal skje.

Likevel angrer ikke Shaftu på å ha tatt skrittet. Hun vil helt sikkert gå til 12. klasse og om mulig studere teologi og bli prest! Faren hennes, som er medlem i menighetsådet i den lokale Mekane Yesus-kirken og har donert en tomt for å bygge en kirke, oppmuntret henne til å gjøre dette, og hun har som visjon å gjøre noe viktig for folket sitt.

– Gud er med meg og han vil hjelpe meg og vise meg den rette veien, avslutter Shaftu samtalen.

Tekst og foto: Klaus-Christian Küspert

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp