Ikke tjener, men Guds barn

Det er ikke lett å fordøye Hassans historie. Men måten han forteller den på har ikke et snev av selvmedlidenhet eller ønske om oppmerksomhet. Han begynner stille og rolig å fortelle livshistorien sin fra begynnelsen: En barndom preget av sult og fattigdom. Han ble født i et meget avsidesliggende område i sumpen til Dabbus-elva. Foreldrene hadde bare et lite jordstykke og klarte til slutt ikke å mette alle barna.

Arbeidet er hardt og dagene er lange når man arbeider på en gård. Men det verste er å bli sett på som mindre verdt enn de andre

Da han var omtrent 10 år gammel, begynte han å jobbe for en rik familie ikke så langt fra der han hadde vokst opp. Denne familien tilhørte en annen etnisk gruppe enn mao. De var oromo. Hassan hentet vann, kvernet korn, samlet ved og passet kyrne for dem. Lønnen for ett år var en skjorte og en bukse. Hassan mener at folk flest “ser på mao som hunder, og ikke som mennesker. Vi er tjenere og har ikke de samme rettighetene som andre folk.”

Arbeidet var hardt og betalingen var dårlig, og etter ett år bestemte han seg for å prøve lykken i den nærmeste store byen: Asosa. Han skrapte sammen litt penger og stakk av, men da han kom litt over halvveis – til Bambasi – var han blakk. Siden han ikke visste hva han skulle gjøre, meldte han seg selv til politiet og fikk lov til å sove i fengselet en natt. Neste dag kjørte politiet han tilbake til regionen han kom fra og slapp han ut i byen Mendi. Da var Hassan 12 år gammel.

I Mendi fant han en familie som hadde en liten kafé og Hassan begynte å jobbe som løpegutt for dem. Betalingen for å jobbe lange dager uten pause eller ferie var 30 birr per uke (ca. 7 kr). Familien var kristen, men Hassan hadde aldri hørt om Jesus før. Han likte måten de kristne ba på og etter omtrent ett år bestemte han seg for å bli kristen selv. Tanken på at Gud hadde skapt Hassan i sitt bilde var så sterk at han ville dele denne gleden med familien sin.

Han sa farvel til familien han jobbet hos og reiste tilbake til foreldrene sine. Dessverre ville de ikke høre om evangeliet, og gav klar beskjed til Hassan om at han ikke kunne være del av familien lenger. De fleste i landsbyen hans er oromo og muslimer, så det var ikke mye støtte å få fra naboene. Han sier:

– Siden jeg er mao kan jeg ikke forvente at noen står opp for meg. Vi er under føttene til de andre.

Mao folk begynner nå å få lov til å bidra litt i kirkene. Det er et stort framskritt

Heldigvis har Hassan funnet en plass i Mekane Yesus-kirken i landsbyen. Maktstrukturen i kirken er den samme som i samfunnet ellers, men i løpet av det siste halve året har en og annen bibellesning eller et vitnesbyrd blitt gjort av unge maoer med noe utdanning, hittil kun på oromo-språket. Men bare å se unge maoer stå fremme i kirken gjør Hassan veldig stolt. Han selv gikk bare på skolen fram til 3. klasse. Selv om det så langt verken er sanger eller prekener på deres språk (mao shuluyo), betyr det mye for Hassan at maoene får bidra i kirken.

Gjennom et NMS-prosjekt i samarbeid med Mekane Yesus kirken har noen unge mao fått stipend for ungdomsskole, videregående skole eller høyere utdanning. Disse ungdommene skal bidra til at kirkene snart tar i bruk bibelfortellinger og sanger på de ulike mao-språkene og at de i et langsiktig perspektiv skal begynne med bibeloversettelse.

Hassan og mange andre unge maoer har opplevd mye vondt: trakassering, rasisme, og utnyttelse på det groveste. Kirken er ikke immun mot dette, men Hassan håper likevel at familien en dag vil bli kristne de også. “En dag skal vi bli sett på som Guds barn, skapt i Guds bilde, og ikke som hunder eller tjenere,” avslutter Hassan sin historie.

Hassan er av sikkerhetsmessige hensyn et fiktivt navn.

Illustrasjonsfoto: Sophie Küspert-Rakotondrainy