Sju måneder uten skole

Koronaviruset har hatt stor innvirkning på livet i hele verden – også her i Etiopia i en liten landsby utenfor Asosa. Utdanning er et grunnleggende behov og en rettighet, men barn i disse utkantområdene har ikke fått nyte godt av dette i sju måneder nå. De måtte slutte å gå på skolen, lærerne måtte forbli hjemme og mange foreldre har mistet sine uformelle jobber på grunn av korona. På landsbygda har det ikke vært mulig med skole på internett eller telefon, eller noen annen form for lekser. Mange barn har ikke en gang fått undervisningsmateriell på papir, og de vet ikke hva som kommer til å skje videre.

I juni dro SIL-teamet i Asosa til Mao-samfunnet i Shewara-området for å vurdere korona-situasjonen i landsbyen. Prosjektlederen Fekadu intervjuet elever, lærere og foreldre om pandemiens innvirkning på deres daglige liv. Her er utdrag fra noen av intervjuene:

Sadik’ Shank’o (10 år gammel)

Sadik’ Shank’o er 10 år gammel og går i 2. klasse. Han sa: “Korona tvang meg til å slutte på skolen. Nå hjelper jeg foreldrene mine med å luke, gjete, hente vann og sanke ved. Jeg savner skolen, spesielt å leke sammen med vennene mine, og å lære å lese med klassekameratene mine. Læreren vår ga oss ingen lekser. Noen ganger leser og skriver jeg litt på egen hånd. Verken jeg eller noen andre barn i landsbyen min har kontakt med skolen.

Fantaye T’ont’ora er 45 år gammel og mor til Sadik’ Shank’o. Hun sier: «Covid-19 påvirker oss! Før visste vi ikke hva korona var, men nå prøver vi å følge alle reglene helsepersonellet har gitt: Ikke gi hånda, vask hendene og hold avstand til andre. Barna måtte slutte å gå på skolen selv om de hadde lyst til å fortsette. Nå hjelper de oss hjemme. Jentene henter vann, lager mat og samler ved, og guttene graver og luker.

De savner virkelig skolen og spør oss hele tiden når de får lov til å begynne igjen.

Jeg tror barna har det veldig vanskelig! De må hjelpe til så mye. Siden vi ikke har tilgang til noen form for undervisning, prøver vi foreldre å hjelpe dem med oppgaver i bøkene. Men vi har jo ikke utdanning selv, så det er veldig vanskelig!»

Zebiba Gela (10 år gammel)

Zebiba Gela, er ei jente i 2. klasse. Hun sier: “Korona gjorde at jeg måtte slutte på skolen. Nå hjelper jeg foreldrene mine med husarbeid og jordbruk, koke kaffe og lage mat. Jeg savner skolen og vennene mine. Vi bor på landet og har ingen kommunikasjon med skolen. Jeg prøver å lese litt i notatene mine, men for det meste har jeg så mye å gjøre hjemme at jeg ikke får tid.» Moren til Zebiba, Sentayehu Kara (38 år) spør: «Når vil skolen åpne igjen? Kan barna våre ta eksamen? Fortsetter de neste klasse eller må de gjøre skoleåret på nytt?» Ingen har gode svar på disse spørsmålene, og staten trenger tid til å lage gode planer.

Almadi Tefera er morsmålslærer i mao ved Kossa skole. “På grunn av korona klarte jeg ikke å komme meg gjennom læreplanen. Dette fører til at elevene mine ikke kan lese og skrive på det nivået de skal. Alle elevene våre savner skoleaktiviteter – spesielt lek, læring i klassen og lesing sammen med vennene sine. De fleste elevene har ikke hatt anledning til å jobbe med skolearbeid i det hele tatt, men heldigvis har jeg sett at noen 8.-klassinger har åpnet skolebøkene sine for å forberede seg på nasjonal eksamen. Siden vi ikke har teknologi, kan vi ikke tilby fjernundervisning av noe slag.»

Mohamed Abdu er Mao morsmålslærer ved Shewara skole

Mohamed Abdu er Mao morsmålslærer ved Shewara skole. Han sier: «Det er vanskelig for oss å evaluere lese- og skriveferdighetene til elevene våre. Jeg er redd for at de kommer til å glemme alt de har lært fordi de bare gjør husarbeid. Jeg pleier å spørre de barna jeg treffer om de leser litt i lærebøkene sine innimellom, og jeg oppfordrer dem til å bruke det de har lært. Så langt har jeg ikke testet dem, fordi jeg vil at det skal være frivillig for dem å lese.»

Tekst: Mparany Rakotondrainy etter rapport fra Fekadu Deressa

Oversettelse: Sophie Küspert-Rakotondrainy