Livet etter prosjektet
Prosjektet ‘Live together in Tongo’ som jobbet med etableringen av Mao og Komo kultursenteret ble faset ut i slutten av 2019; senteret ble og overlevert til regionalstaten. Det siste året av prosjektet var vanskelig fordi senteret ble okkupert av soldater som jobbet med fredsbevaring i området som var rammet av uroligheter. Jeg var nok ikke den eneste som var ganske skeptisk til om soldatene noensinne ville forlate senteret igjen og om det ville finne veien tilbake til sin opprinnelige bestemmelse under det statlige kulturkontoret.
Olana Lencha fra Mao-prosjektet, Asadik Habte fra tidligere Live Together prosjektet og Girma Gedamu fra distriktskontoret (arkivbilde)
Personlig ansvar
Men det var før jeg ble kjent med Girma Gedamu, ledereren for distriktets kultur- og turismekontor. Han klarte å bli kvitt soldatene og renske opp senteret. Den tidligere lederen av «Live Together»-prosjektet, Asadik Habte, hadde i mellomtiden funnet seg en ny jobb og lite skulle tilsi at han ville vende tilbake til kultursenteret. Men han har tatt personlig ansvar for å følge opp senteret og sier:
– Dette handler ikke om at dette var min jobb. Det handler om at mao og komo er våre folk, og derfor er senteret mitt hjem.
Asadik er selv mao og snakker gwama som morsmål. For han er det soleklart at dersom senteret drives videre og kan fungere som et sted hvor man kan lære om ulike mao språk og tradisjoner, vil det bety veldig mye ikke bare for ham, men for alle som identifiserer seg selv med mao og komo.
Asadik Habte foran den tradisjonelle hytta
Senter okkupert av soldater
Prosjektet hadde kjøpt inn materiell for en tradisjonell hytte som skulle bygges på tomta til senteret. Det ble imidlertid aldri bygget noen hytte fordi soldatene hadde okkupert senteret. Da jeg kom til Tongo i juli 2020, et halvt år etter utfasingen av prosjektet, hadde arbeidet med hytta mirakuløst begynt. Asadik hadde gjort en fantastisk dugnad med å få tak i folk som kunne gjøre arbeidet, og Girma hadde funnet fram litt ekstra pengestøtte fra distriktet. På to uker ble hytta ferdig, og det ble et prakteksemplar.
Samlingssted
Tanken er at hytta skal kunne brukes som utstillingsobjekt og som et sted hvor lokalsamfunnet kan samles på tradisjonelt vis. Slike hytter blir ikke bygget så ofte lenger, og det er av stor symbolsk betydning for mao-folket å ha en slik hytte på distriktssenteret i Tongo. Det er et sterkt tegn på at historie og kultur blir
Deler av kultursenteret. Hagen holder på å bli rengjort så den er fin til gjenåpningen
verdsatt og kan spille en rolle i hverdagen til mennesker både i byen og på landet. Mange mao jeg møtte nevnte med stolthet at de nå hadde «fått et hus», uten at de visste at jeg var blant dem som står bak byggingen av kultursenteret. Selv flere dagsreiser fra Tongo møtte jeg folk som nå visste om kultursenteret og at det der hadde blitt bygd et tradisjonelt hus i mao-stil.
La oss håpe at kultursenteret vil ha et rikt «liv etter prosjektet» som et samlested for mennesker i Tongo og området rundt. Neste gang jeg kommer håper jeg å se kafeen og volleyballbanen i bruk, og møte skoleelever som leser bøker på gwama og komo på senterets bibliotek.
Foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy