Tilbake til nms.no Etiopiablogg
Meny

Hvor langt har vi kommet?

Foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy Last ned
NMS sitt arbeid med Mao og Komo språk i vest-Etiopia har nå pågått i mer enn et tiår. Men hvor langt har vi egentlig kommet? Olana forteller oss at vi bør spørre mer.
Del Facebook Twitter E-post

Olana Lencha (25) er blant de mest aktive i arbeidet med minoritetsspråk i kirka

Olana Lencha er en tankefull ung mann på 25. Han er første generasjon kristen, og i hans familie er det bare han og broren som er kristne. Når Olana får stilt et spørsmål, liker han å ta en pause og tenke seg godt om før han svarer. Men når han svarer kommer det ofte et godt overveid svar og han har mange ideer for hvordan vi bør jobbe med Mao språkarbeid i fremtiden.

Olana er del av prosjekt-teamet til vårt nye Mao prosjekt. Det er første gang vi har et team som består av folk fra ulike organisasjoner og kirker der også mennesker med Mao-språk som morsmål er representert. Olanas morsmål er et språk ofte kalt Hozo eller Shulyo. Det er historisk at dette arbeidet nå ikke lenger drives ‘av’ oss/kirken ‘for’ Mao-folk, men i tett samarbeid med Mao-folk.

Mennesker som snakker morsmålet til Olana har ikke noe alfabet på sitt morsmål. De har ingen lærere, ingen prester, helsearbeidere eller politikere som snakker dette språket. I kirkene er det mange Mao kristne, men (nesten) ingen som snakker, synger eller ber på språket deres i gudstjenesten.

For å få et bedre grunnlag for vårt arbeid og finne ut hvor langt vi egentlig har kommet og hva det er best å fokusere på fremover, vil vi gjennomføre en stor undersøkelse – en slags baseline survey. Så snart corona-restriksjonene er løftet i Vest-Etiopia, skal vi reise i mindre team for å besøke så mange menigheter som mulig, både i Mekane Yesus kirken, i Pinsekirken og i den Ortodokse kirken.

Olana og andre som er fra noen av disse menighetene vil være nøkkelpersoner for å finne ut hva som egentlig foregår. Hvor mange mennesker er det i kirkene som snakker ulike Mao og Komo språk? På hvilke måter (hvis i det hele tatt) kan de bruke språkene i kirke og samfunn? Har de etablert noen nettverk eller måter å samarbeide på på tvers av menigheter eller kirkesamfunn? Hvordan er kirkenes holdning til disse minoritetsgruppene og hvilke strategier har de for å inkludere dem?

Kirken i Tullu Berchuma landsby – en kirke med ganske mange Mao kristne men uten noe som helst program på deres morsmål

Vi trenger hverandre, sier Olana. Dere kan ikke drive arbeid med Mao uten å vite hva som egentlig foregår. Men vi trenger dere, for vi har ikke noe talerør i kirkene.

I menigheten til Olana er det en gruppe unge Mao som gjerne vil bli mer aktive og bruke språket deres i kirken, men det er ingenting som gir dem muligheten for det.

Personlig tror jeg dette er en historisk vending i arbeidet med minoritetsspråk i vest. Når Olana og hans venner blir de som leder arbeidet, kan vi virkelig oppnå mye. Det er derfor vi nå skal gjøre denne store undersøkelsen og la Mao folk i hele området få komme til ordet. Har de fått noe ut av Mao arbeidet NMS har støttet i mange år? Og hvordan kan de selv tenke seg at det skal gå videre? Jeg er spent på hva svarene på disse spørsmålene blir.

Tekst og foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp