Tilbake til nms.no Etiopiablogg
Meny

Mister eneste møteplass

Foto: Mparany Rakotondrainy Last ned
For kvinnene i Sherkole landsby var voksenopplæringen den eneste tilgangen de hadde på informasjon, og for mange det eneste sosiale møtepunktet i hverdagen bortsett fra moskeen. Nå når begge er stengt, føler de seg veldig ensomme og alene.
Del Facebook Twitter E-post

For bare noen uker siden kunne kvinnene i landsbyen Sherkole nord for Asosa gå til alfabetiseringskurs på grunnskolen. Nå er alle skoler stengt. Ingen har telefon, datamaskin eller internettilgang for å studere videre. Mange har ikke en gang bøker de kan lese i. Dessverre har flere av dem ikke noen tilgang på informasjon om viruset heller. Fekadu fra SIL som leder voksenopplæringsprosjektet, har derfor forsøkt å spre så mye informasjon som mulig, både om viruset og om at skolen er stengt.

Det er totalt omtrent 200 kvinner som ønsker å lære å lese og skrive på morsmålet gjennom Sherkole Homosha Functional Women Literacy programmet (FWL). Før krisen har det vært grupper på 12 til 16 kvinner på skolen to ettermiddager i uken. Nå er alle hjemme.

Så lenge skolen var åpen, hadde læreren Zeinab Nesredin mer enn nok å gjøre. Hun underviste barna på barneskolen i Sherkole hver formiddag, og kvinenne i alfabetiseringsgruppa hver tirsdag og onsdag ettermiddag. Nå er Zeinab hjemme med barna og mannen og gjør husarbeid. Men hun har planer om å besøke kvinnene hjemme i stedet. Hun savner undervisningen og kvinnene i landsbyen sin.

Bilder viser læreren Zeinab Nesredin

Zeinab er en engasjert lærer som savner studentene og undervisningen

Zeinab sier: Å undervise voksne er lettere enn barna fordi de forstår fortere. Problemet er at ikke alle kommer på skolen, så antallet varierer hver uke. Kjernen er en gjeng på bare 12 kvinner. Jeg drømmer om at kvinnene her i landsbyen min vil lære å lese, skrive, løse matteoppgaver og hjelpe barna sine når de er hjemme. Vi har et godt undervisningsopplegg fra prosjektet. I tillegg har vi opplæring i ulike temaer som miljøvern, sparing og regning. Vi må aldri miste drømmen om å lære mer om språket vårt, Berta. Vi må samarbeide med distriktsskole, helse- og jordbruksavdeling for å motivere folk til å gå mer på skolen og lære mer. Målet vårt er å vite mer om språket vårt, så vi kan undervise barna våre på en god måte.

Umsālima Ibrahim: Jeg er veldig glad over at vi lærer på morsmålet vårt. Vi lærer om å spare penger, handel og dyreoppdrett slik at vi kan forbedre inntektene våre.

Fatahia: For mange år siden var det ingen bevissthet om morsmålet vårt. All utdanning var på amharisk. Men i dette prosjektet lærer vi på vårt eget språk – et språk vi alle forstår. Før jeg begynte i denne klassen visste jeg ikke om ulike planter og om helsetjenester for barna mine. Jeg hadde ikke noen sjanse til å gå på skolen før. Selv om mannen min er komitémedlem på barneskolen, har heller ikke han utdanning. Likevel oppfordret han meg til å gå på alfabetisering. Han ønsker at også mennene skal få en sjanse i prosjektet. Nå kan vi ikke gå på skolen lenger. Frykten min er at vi ikke skal kunne gå på sykehuset når noen blir syke. Vi får ikke nok informasjon om dette viruset. Da vi hadde skole, var det læreren vår som underviste og informerte oss om alt nytt som skjedde.

Bildet viser en glad kvinne mens hun er på voksenopplæringen

Hu Hawa er glad for at hun kunne være med på voksenopplæring og spesielt at dette tilbudet var på morsmålet hennes, Berta.

Halima: Jeg har skrevet et dikt som takk for dette prosjektet. I diktet oppfordrer jeg kvinnene i samfunnet vårt om å gå på skolen. Det er en stor sjanse og et privilegium for oss å lære å lese.

Hu Hawa Mustafa: Jeg gikk på skolen til 8. klasse. Utfordringen var at undervisningsspråket var amharisk. Jeg forsto ikke en gang halvparten av undervisningen. Jeg droppet ut, men så begynte jeg på voksenopplæring for å lære på mitt eget språk. En annen grunn til ikke å fortsette med skolen var at jeg giftet meg, og nå har jeg to barn. Jeg ville gjerne fortsette med skolegangen, men fikk ikke lov til det av mannen min. Heldigvis lot han meg gå på voksenopplæring.

Tekst og foto: Mparany Rakotondrainy, oversettelse Sophie Küspert-Rakotondrainy

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp