70 % sulter

Landsbyutviklingsprosjektet starter sin andre fase i år, og flytter fokuset til nye områder, utelukkende i lavlandet. Det er tydelig at det her er mer nød, og at matvaresikkerhet, inntekt, alfabetisering og statusen til kvinner er dårligere enn i høylandet.

Teamet som gjennomførte baseline undersøkelsen:
F.v.: Admasu Mekonnen, regnskapsfører i prosjektet, Senbata Gemechu, utviklingsdirektør for Vestsynoden, der Agalo Meti og Yaso ligger, Tadesse Terefe, utviklingsdirektør for Begi synoden, der Mao Komo prosjektområde ligger, Dereje Worku, konsulent for undersøkelsen, Kenesa Michael, prosjektleder, Benti Bula, utviklingsdirektør for hele Vest-Etiopia, Sophie Küspert-Rakotondrainy, prosjektrådgiver

Marginaliserte folkegrupper som mao, komo og gumuz har ikke i like stor grad tilgang til markeder for å selge sine varer, og jordbruket er mye mindre effektivt.

Dessuten kan de lett bli lurt av investorer, rike bønder og andre som vil utnytte jorda deres fordi kun under 20 % av befolkningen kan lese og skrive.

Å «sulte» er definert som å ikke ha nok mat til å spise seg mett tre ganger om dagen. Med andre ord blir det ikke tatt hensyn til variert kosthold eller å få nok næringsstoffer. Så selv om 30 % «ikke sulter», trenger det ikke å bety at de har et bra kosthold.

Ofte lever folk mer eller mindre utelukkende av mais og korn med meget liten tilgang til frukt, grønt, kjøtt og meieriprodukter.

Green LiP vil derfor i denne prosjektperioden fokusere enda mer på matvaresikkerhet og kapasitetsbygging av minoriteter og kvinner. Gjennom for eksempel låne- og sparegrupper kan kvinner få sin egen inntekt. Bøndene vil utvide sine muligheter for produksjon og inntekt gjennom fokus på tilgang til marked. Honning er en etterspurt vare, så opplæring i birøkt er del av prosjektet, i tillegg til innføring av grønnsaker og frukt, og oppdrett av sauer og geiter.

En av tilbakemeldingene mange prosjekter som jobber i lavlandet får er «dette passer ikke til oss» fordi strategiene prosjektene bruker er kopiert fra høylandet der folk lever, bor og spiser annerledes enn i lavlandet.

En viktig del av prosjekter er derfor å jobbe gjennom lokale animatører og utvikle materiell på morsmålet til folk slik at det de lærer virker nyttig og er tilpasset deres behov.

Skriftlig material som blir produsert vil spesielt brukes i alfabetisering og voksenopplæring. Prosjektet støtter dessuten barneskoler og skolegang for barn og ungdom.

Etter endt prosjektperiode håper vi at ingen vil trenge å sulte mer i regntiden i de tre prosjektområdene Mao Komo, Yaso og Agalo Meti (de to sistnevnte i Blånildalen).

Tekst og foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy