Besøk i flyktningeleir i Gambela
Det var med forventning jeg satte meg på flyet 18.februar til Addis, for mitt første besøk til Etiopia. En uke skulle jeg være der, og på programmet var bl.a besøk i en av flyktningeleirene, og møte flyktninger både i leiren og i den Anglikanske Kirka.
Etter en del byråkratiske utfordringer fikk jeg tillatelse til å besøke Jeiwi-leiren, den 3.største i området. Den har 60.000 beboere. Jeg ble fulgt av en sikkerhetsoffiser, pluss at lederen av flyktningerådet, leirens øverste valgte organ guidet meg rundt. Leiren var godt organisert, med bl.a skoler for alle barn og ungdom, tydelig infrastruktur. Mange forskjellige flyktningeorganisasjoner var tilstede i leiren.
En av flyktningene jeg møtte var en lærer som hadde undervist i engelsk i Sør-Sudan. Nå fikk han tiden til å gå ved å undervise på en av skolene i leiren. Men de fleste har ingenting å gjøre, og håper bare på å kunne vende tilbake til Sør-Sudan. Slik situasjonen er nå, ser det ikke ut til at de kan vende tilbake til hjemlandet med det første.
Jeg besøkte også den anglikanske menigheten St. Luke i Gambela, der halvparten av menigheten består av flyktninger. De fortalte historier om lidelse, tap av familie, grusomme opplevelser i borgerkrigen i Sør-Sudan. Deres håp og faste anker i livet er Gud. Det var nesten som å møte mennesker som lever som Job. Til tross for alle lidelser og vanskeligheter så understreket de Gud var deres eneste faste holdepunkt og håp i tilværelsen.
Besøket i Gambela fikk meg til å tenke på mitt eget land. I Norge diskuterer vi om vi klarer å ta imot 10.000 flyktninger. Situasjonen i Gambela setter det hele i et annet perspektiv. En by med 50.000 innbyggere har tatt imot 400.000 flyktninger. Etiopia gjør med internasjonal hjelp en stor innsats for flyktningene, selv om utfordringene er store.
Espen Schiager Topland
Rådgiver Migrasjon, NMS