Hambisa og Lozran er tilbake

Foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy Last ned
Etter over 4 måneder utlandet er Hambisa og Lozran fra Blånildalen tilbake i Etiopia. Når de sitter i sofaen på NMS kontoret i Addis er det nesten ikke til å tro at de har opplevd å bo i Sørafrika og Uganda, blitt venner med mennesker fra 18 ulike land og har med seg minner og opplevelser i et omfang de aldri ville drømt om.
Del Facebook Twitter E-post

Er det godt å være tilbake? Ja, selvfølgelig er det det. Begge to savnet kone og barn, injera og nga (gumuz mat) og å kunne snakke morsmålet bare de går ut døra. Men de har lært mye. Lozran som nesten ikke kunne engelsk da han reiste, tenker seg godt om og får ordene til å lage fine engelske setninger i riktig rekkefølge:

Men det viktigste av alt savnet vi ikke: Guds ord og god lagånd på tvers av folkegrupper og kjønn. Det hadde vi mye av!

Ettersom praten går begynner alle de nye inntrykkene og lærdommen å komme ut, og Lozrans fine setninger begynner å komme litt hultertibulter fordi han har så mye på hjertet. Han må ta hendene til bruk for å illustrere hvor mye viktig han har lært.

“Det er nesten umulig å fortelle alt vi har lært”, sier Hambisa. “Det viktigste er kanskje at vi har lært hvordan man kan jobbe godt sammen i grupper, hvordan man oppmuntrer hverandre, deler og delegerer oppgaver, og ber både for hverandre og for andre – gjerne fremmede – mennesker.”

En annen ting er ledelse. Her i Etiopia tar lederne seg selv alt for høytidelig, og viser kun respekt for seg selv. Lederstilen vi opplevde var etter mottoet Gjør først, lær så bort. Lederne gikk foran i alle oppgaver, som for eksempel å rydde og vaske. Likevel hadde vi respekt for dem. Dessuten var de flinke til å la oss prøve å være ledere selv – de var ikke redde for å dele ansvar og stole på oss. Det er noe vi vil begynne med når vi kommer hjem.

Lozran synes spesielt at måten folk synger og ber på var annerledes og veldig flott. Han beskriver det som “å prise Gud fritt”. Det han mener er at folk kan bruke ord, bevegelser og melodier som de føler for, slik at Gud lovprises på en ekte måte som kommer fra hjertet.

“Jeg vil begynne å bruke tradisjonelle melodier og selvfølgelig morsmålet mitt gumuz når jeg priser Gud, slik at det blir ekte. Bønn er mellom meg og Gud, og ikke noe jeg gjør for de som hører på. I Sørafrika kan de til og med danse i kirka når de føler for det.”

Både Lozran og Hambisa har litt over en måned igjen før de er ferdig med disippeltreningen. Det skal de gjøre på sine hjemsteder, henholdsvis Koncho og Kamashi i Blånildalen. Planen er klar: Her skal det innføres frivillighetsånd, bedre lederstil i ungdomsgruppene, hjelp til fattige og vanskeligstilte, ekte disippelskap, barne- og ungdomsaarbeid… Lista er lang.

Lozran har dessuten et siste viktig ønske for fremtiden: “I Koncho er det et tydelig skille i hudfarge”, sier han. Det han mener er segregeringen mellom gumuz og høylandsfolk. Kirka er intet unntak her. “Tenk at vi i Sørafrika kunne være sammen i team som besto av folk fra Sørkorea, Zambia, Norge, Brasil, Mosambik, USA, og mange flere, uten problemer, og så kan vi ikke jobbe sammen vi som er Etiopiere… Det må vi forandre på!”

Velkommen tilbake og lykke til, Hambisa og Lozran!

Tekst: Sophie Küspert-Rakotondrainy

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp