Barnearbeid – eneste utvei?

Men disse lovene blir neppe opprettholdt i et land preget av enorm fattigdom og der familier trenger all den arbeidskraften de kan få. Lærerne har ikke tid og mulighet til å følge opp alle elevene som dropper ut, og de lokale statlige kontorene har ikke kapasitet til og kanskje heller ikke interesse av å oppsøke familier som ikke sender barna på skole.

Et eksempel på en tidligere barnearbeider er 13 år gamle Define Abebe fra Agalo Meti i Blånildalen. Foreldrene var slitne, og pengene og maten strakk ikke til for de seks barna. Etter 7. klasse måtte hun slutte på skolen og begynte å jobbe med gullgruvedrift. Dette arbeidet blir klassifisert som «farlig» av staten og dermed strengt forbudt for barn å gjøre.

Dafine holdt på med å bli en av de mange barna med drømmer om en bedre fremtid helt til drømmene er knust. Heldigvis ble det ikke slik for henne. Nigatu som jobber i kirken med NMS-relatert arbeid fikk høre om Dafine og så at hun oppfylte kriteriene for barneskolestipend fra prosjektet. Hun og familien fikk utdelt skolemateriell og litt finansiell hjelp slik at hun kunne gå på skole igjen.

Men selv om Dafines historie ender bedre enn mange andres, har vi ikke mirakuløst løst problemet med barnearbeid. Nigatu selv sier at selv om vi hjelper mange, spesielt jenter, kan vi ikke hjelpe de aller fleste.

Men ved å hjelpe Dafine med skolegangen har NMS gjort mye mer enn å hjelpe ett barn i en begrenset periode. Dersom vi er heldige klarer Dafine å fullføre skolegangen og få en betalt jobb og blir en rollemodell for andre. Og hvem vet, kanskje hun blir en forkjemper for kvinnerettigheter og mot diskriminering og barnearbeid. Vi kan håpe at dette vil ha ringvirkninger i lokalsamfunnet slik at flere ser nytten av skolegang.

Tekst: Sophie Küspert-Rakotondrainy