Lockdown nr. 2…

Situasjonen i England

Her i England har pandemien rammet hardt. Det er pr dags dato over 53 000 mennesker som har dødd av Covid, og nye smittetilfeller er over 19 000 pr dag. Myndighetene blir presset fra alle sider, av de som mener det ikke blir tatt nok hensyn til å redde menneskeliv, og de som mener det ikke blir tatt nok hensyn til å redde folks levebrød. Det å stenge ned landet har blitt diskutert for og imot, og nå når vi er inne i den andre lockdownen blir det diskutert om den ikke skulle funnet sted tidligere, hvor lenge den egentlig bør vare, og om en kunne gjort noe annet heller enn å ty til lockdown.

Permisjonsordningen som ble satt opp i mars da landet først gikk inn i lockdown var ment å bare vare ut oktober, men er nå blitt forlenget til mars. Likevel rammer oppsigelsene og konkursene hardt, og det blir stilt spørsmålstegn om hvem som til syvende og sist må betale for alle disse «redningspakkene» som myndighetene kommer med. Kommer skatten til å øke betraktelig til neste år, for eksempel?

Samtidig som alt dette skjer er det også forhandlinger om Brexit. Blir det en avtale med EU, og hvordan vil den i tilfelle se ut, for landet og for enkeltpersoner? Vil vi fortsatt få tak i alle varene vi har nå? Vil varene bli dyrere? Og hvordan vil forholdet til Europa bli seende ut fra januar?

Med andre ord; vi lever i usikre tider og mer skal det bli..

Viktigheten av ungdomsarbeid

Med all usikkerheten er det nærmest umulig å planlegge fram i tid, siden vi nesten ikke vet hva som vil skje fra uke til uke. Siden den første lockdownen hadde slik en negativ innvirkning på unges mentale helse, da for eksempel de aller fleste barn og unge ikke var på skolen på 6 måneder, ble det bestemt at ungdomsarbeid var et så viktig arbeid at det ble unntatt fra de strengeste restriksjonene som ble satt for resten av landet. Derfor kunne vi starte opp grupper igjen for opptil 15 ungdommer, selv om befolkningen for øvrig ikke fikk møte med flere enn 5. På denne måten fikk vi så smått begynne å ta opp kontakten med ungdommene våre igjen, ansikt til ansikt (med avstand). Men så ble denne nye lockdownen annonsert, og hva vi nå kan gjøre sammen med ungdommene våre ble igjen redusert.

Håp i en krevende tid

Å bringe håp i en tid hvor det er så mye usikkerhet er ikke enkelt. Å formidle håp til ungdommer som kanskje ikke kjenner på håp, eller som ikke ser mye håp for framtida, er en utfordring. Når alt er så uforutsigbart og vanskelig for tiden føles det ofte mer riktig å møte folk» der de er» i motgangen, mismotet og håpløsheten, heller enn å snakke om et håp som kan føles abstrakt og som at vi bagatelliserer hva de står i. Det å la folk få dele også det som er vondt og vanskelig synes å være spesielt viktig akkurat nå. Her om dagen hadde vi en lang samtale med moren til to av ungdommene våre, som fortalte om en venninne som akkurat hadde gått bort. Det syntes å være viktig for denne mora å dele hva hun stod i, uten at vi nødvendigvis gjorde så mye mer enn å lytte.

Men kanskje nettopp det også er med på å bringe håp. Å være til stede. Å ta imot det folk bringer. La dem få komme med hele seg; det gode og det vanskelige. Uansett hvilke restriksjoner og regler som måtte komme med denne pandemien, er det noe vi alltid kan gjøre uansett.

Lytte.

Bringe Håp.