Foto: Ruth Hutchinson Last ned

Å møte ungdommene der de er

De siste snart 2 årene har vært annerledes. På alle ulike måter. I ungdomsarbeidet vårt har vi gått fra å møte hundrevis av ungdommer hver uke, til å ikke se noen da vi måtte i lockdown. Nå arbeider vi med å bygge opp igjen det vi hadde før pandemien, men spørsmålet er; skal vi bare plukke opp igjen det vi hadde før? Vil vi gjøre akkurat det samme og møte ungdommene på samme måte nå som vi gjorde før? Eller er dette en god anledning til å gjøre endringer, i takt med at ungdommenes behov også har endret seg?

Sist oppdatert 13.12.2021

Solgunn P. Smith

Ruth Hutchinson

Vi har en god kollega i Ruth, som arbeider i naboprostiet vårt Brampton. Hun blir lønnet via et prosjekt knyttet til NMS, og er en verdifull ressurs inn i Network Youth Church- teamet. Gjennom disse siste to årene har hun gjort seg mange tanker og refleksjoner om hvordan vi kan gjøre arbeidet vårt tryggest mulig når det kommer til covid, men også hvordan hun på best mulig måte kan opprettholde kontakten og bygge videre på relasjonene hun allerede hadde skapt med ungdommene i sitt prosti. Med det i mente prøvde hun ut ulike metoder og virkemidler; alt fra postkort med en hilsen og små grublerier til besøk i døra (med avstand), til detached- arbeid og utendørs leker (hun lærte seg blant annet reglene for Kubb i denne tiden, og fant en god måte å spille det på uten at de ulike pinnene ble tatt på av flere personer). Alt for å være til stede for ungdommene sine, som på denne måten fikk se at arbeidet fortsatt var i gang selv om det måtte gjøres litt annerledes, og som også fikk se at Ruth var der dersom de trengte det..

Bildet viser et par malerier ungdommene har laget på klubben.

Et par av maleriene ungdommene laget.

En av de tingene hun syntes fungerte best, spesielt når reglene var på sitt strengeste, var en ny-oppstartet kunst- og håndarbeidsklubb. Hun så at noen av ungdommene ikke var så opptatt av leker og aktiviteter; ungdommer som kanskje var mer tilfreds med å være hjemme enn «hengende» ute. For disse var det perfekt med en rolig klubb hvor de kunne komme og lage en liten ting, samtidig som de samtalte rundt et tema eller bare generelt om livet. Da vi måtte inn i lockdown igjen flyttet Ruth klubben over på Zoom, og sendte aktivitetspakker hjem til ungdommene slik at de likevel kunne sitte sammen og lage det samme selv om de ikke var fysisk sammen.

Hva Ruth oppdaget med denne gruppa var at praten ofte gikk lettere når ungdommene var opptatt med noe de kunne fokusere på, heller enn å måtte kikke hverandre inn i øynene hele tiden mens de snakket. Det gjorde at det kunne føles tryggere å snakke om dypere eller mer vanskelige temaer, siden de for det meste kikket ned på det de laget heller enn på de andres reaksjoner på det som ble sagt. På denne måten ble dette et fint sted for samtale, samtidig som det var både rolig og avslappende.

Å kjenne ungdommene vi møter og hvordan vi på best mulig måte kan imøtekomme dem og knytte kontakt med dem er en stadig utfordring i ungdomsarbeid. Ingen ungdommer er like! Derfor er det inspirerende å høre historier fra våre kollegaer som prøver ut nye måter å bygge relasjoner med nye grupper av ungdommer.