Tilbake til nms.no Englandblogg
Meny

Våre tidligere ettåringer; hvor er de nå?

Foto: Kristian Mjølsneset Last ned
Det er fortsatt lockdown i England. Mens vi venter på at det skal åpnes mer opp og vi kan starte arbeidet vårt igjen, nytter vi tiden til å hilse på noen tidligere ettåringer for å se hva de har gjort siden sist. Først ut; Tone Charlotte Sandvik, som var ettåring i Carlisle i 2017/ 2018.
Del Facebook Twitter E-post

Fortell litt om hvem du er?

Jeg heter Tone Charlotte Sandvik. Jeg bor i Kristiansand, og her jobber jeg som daglig leder i et lokalt bakeri. På fritiden synger jeg i kirkekor, og er mye sammen med mine tantebarn.

 

Hvordan endte du opp som ettåring?

Våren 2017 var jeg i ferd med å fullføre en bachelor i engelsk i Oslo da jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre til høsten. Etter tre år med engelske studier var jeg veldig interessert i å reise til England for å oppleve kulturen og språket jeg hadde studert. Jeg kom frem til flere muligheter, men ingenting ledet frem til noe. Det var da jeg bestemte meg for å legge høsten og fremtiden i Guds hender. Jeg ba om at Han måtte vise meg veien, og lede meg på stien Han hadde laget for meg.

Koret jeg gikk i skulle synge på et møte en kveld, og der var det en gjestetaler fra Carlisle. Han snakket om et ettåringsprogram som var i Carlisle. Jeg kjente med en gang at her var det noe. Jeg kunne ikke tenke på annet enn at jeg måtte prøve å få snakket med gjestetaleren. Etter oppmuntring av ei venninne, som også hadde fått følelsen av dette var noe for meg, valgte jeg å gå frem etter møtet å ta kontakt med gjestetaleren. Han fortalte om ettåringsprogrammet, og at det var NMS som tilbød dette programmet. Jeg gjorde mer research da jeg kom hjem og sendte av gårde en søknad. Jeg fikk i retur at fristen var egentlig gått ut, men at de gjerne ville ha et intervju likevel. Etter kort tid fikk jeg vite at jeg fikk være ettåring.

 

Hvor og når var du ettåring, og hva gjorde du?

Sommeren 2017 fikk jeg beskjed om at jeg var blitt plassert som ettåring i Carlisle i England. Jeg skulle jobbe delvis som ungdomsarbeider i St. James Church i samarbeid med deres Children og Family Worker, og delvis i en kafé (Cornerstone) og bruktbutikk (op shop) drevet av kirken.

I kirken jobbet jeg med forskjellige barn- og ungdomsgrupper; boys club, ignite, belong, messy church (aktivitetsgudstjeneste) og søndagsskole.
I kaféen og bruktbutikken arbeidet jeg som en av de frivillige. Serverte kaffe, solgte bøker, klær, puslespill, ting og tang.

 

Når du ser tilbake, er det noe som utmerker seg spesielt? 

I arbeidet med barn og unge var safeguarding noe som var nytt for meg. Med tanke på sikkerhet for barna så kunne man blant annet ikke ta noen bilder på arrangementer med barn, man kunne ikke være noe fysisk med barna (typisk gi en klem, være fysiske i leker eller spill). Dette var noe som kunne være vanskelig å huske på, spesielt i begynnelsen da dette er så ulikt i Norge. Jeg husker spesielt en situasjon på boys club (gutter fra 5-10 år) der en av guttene slo seg da de spilte fotball. En kollega av meg gikk bort til han for å sjekke om det gikk bra. Min naturlige reaksjon ville være å hjelpe han opp eller holde en hånd på skulderen for å vise omsorg. Min kollega derimot spurte om det gikk bra, spurte om hvor på foten det var vondt og sto på en måte bare å så på han. Dette er noe som er så forskjellig fra hvordan vi gjør det i Norge at det var vanskelig i begynnelsen, men det var noe jeg så viktigheten av i løpet av året. Tilbake i Norge synes jeg at safeguarding er noe vi kunne vært bedre på i Norge.

Jeg jobber i dag på et bakeriutsalg, og jeg har tatt med meg mye av det jeg lærte på Cornerstone om medmenneskelighet og kundeservice. Cornerstone er kafé der det kommer mange ulike mennesker i forskjellige livssituasjoner. Jeg lærte mye om det å møte mennesker der de er og lese situasjoner. Spesielt det siste året har jeg hatt mange samtaler med kunder som kommer innom for å lufte hodet etter lange dager med hjemmekontor. Jeg har hatt et fokus på at jeg alltid skal smile, si god helg og prøve å se kundene som er innom for å forhåpentligvis gjøre dagen litt lysere.

 

Hva er den ene, store tingen du lærte gjennom ditt ettåringsår?

Før jeg reiste til Carlisle satte jeg meg et mål for året. Jeg skulle ta alle utfordringene jeg møtte. Dette målet førte til at jeg måtte ut av komfortsonen gjentatte ganger. Allerede i løpet av første måned fikk jeg en utfordring om å være gjestetaler på et møte med kvinneforeningen tilknyttet St. James. Og dette var bare starten – i løpet av året talte jeg på flere arrangementer som Light Party og Candle Light Service. Flere ganger kunne jeg kjenne at jeg angret på målet jeg hadde satt meg, men samtidig lærte jeg enormt mye av det.

Jeg har i ettertid tatt utfordringer som jeg ikke hadde turt tidligere. Jeg har vært reiseleder for NMS der jeg tok ansvar for kurs og reisen. Jeg har på nye arbeidsplasser tatt ansvar og har lettere gjort oppgaver som har vært krevende tidligere.

 

Ville du anbefalt andre å være ettåring?

Jeg trivdes kjempegodt i Carlisle og jeg har ingen tvil over at Gud sendte meg til NMS og til England. Det å legge fremtiden sin i Herrens hender kan være skummelt, men om man stoler på Guds veiledning skjer fantastiske ting.

Om man kommer rett fra videregående eller er ferdig med utdannelsen så er året som ettåring i NMS et år man aldri glemmer. Man lærer mye om seg selv, om selvstendighet og bedrer forholdet til Gud i løpet av et slikt år. Teamet fra NMS er, ifølge meg, flinke til å plassere ettåringene på steder som passer dem. De ser styrkene og mulighetene til ettåringene, og er flinke til å følge opp i løpet av året.  Jeg anbefaler på det sterkest å være ettåring.

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp