Lockdown nr. 3…
I England har det hele tiden vært kritikk av hvordan pandemien har blitt håndtert. Først var det for lite tiltak, så var det for mange. Så ble det løsnet opp for seint, og så ble det strammet inn for lite. Så ble det lovet at julen skulle gå for seg forholdsvis normalt, med familiekohorter på inntil tre familier som kunne treffes over fem dager, uavhengig av hvor de bodde. Men så, over natten, ble dette endret til en maksgrense på antall personer, og kun for juledag. Og ikke i de stedene smitten var verst; her var det bare lov å være sammen med de i egen husstand.
Med denne såkalte britiske versjonen av viruset har smitten skutt i været. Her hvor smittetallene og tallet på antall døde var ille før, har det nå blitt helt utrolig. Sykehusene er på maks kapasitet og vel så det, og selv om vaksinasjonen av de eldre og i sårbare grupper har kommet godt i gang, går det ikke fort nok. Med situasjonen så kritisk og uhåndterlig som den var, ble det innført en ny lockdown nå etter nyttår. Hvor lenge denne lockdownen faktisk vil vare er det vanskelig å si noe om nå, men alle har selvfølgelig sine meninger – for strengere tiltak og imot.
For vår del fortsetter arbeidet vårt som det har gjort de siste 10 mnd.; online. Vi har ikke egne ettåringer dette skoleåret, men følger opp vår britiske ettåring sendt ut til Estland. Selv håper vi at vi skal kunne ha ettåringer igjen neste skoleår, men pandemien, den finansielle situasjonen og virkningene av Brexit gjør at mye fortsatt er usikkert.
Ungdomsarbeidet vårt går «som normalt», over Instagram, Zoom og YouTube, og selv om det er bra å kunne ha disse virkemidlene, blir det på ingen måte det samme som å møtes «i virkeligheten». Det begynner også å minke på kreativiteten vår til innlegg i de ulike kanalene etter nå ha gjort dette i nesten et år, men vi har noen gode prosjekter på trappene vi er spente på. Det ene er et Alphakurs, i samarbeid med flere andre ungdomsgrupper i byen. Det andre er et Faste- prosjekt i samarbeid med de andre NYC- lederne, hvor vi skal dele ut aktivitetspakker til ungdommene våre som vil være en slags kalender eller nedtelling til påske.
Som nevnt tidligere har vi gjennom pandemien og restriksjonene mistet kontakten med veldig mange av de ungdommene vi hadde kontakt med. Fra å se og bygge relasjoner med rundt 200 ulike ungdommer hver måned, ser vi nå kanskje bare 50 ungdommer hver måned, selv om flere selvfølgelig kanskje ser oss i våre ulike kanaler. Hvordan situasjonen er til de vi har mistet kontakten med er noe vi tenker mye på og bekymrer oss over. Flere av de som arbeider med barn og unge til daglig har lenge prøvd å ta til orde for situasjonen. Hvordan har egentlig disse barna og unge det, når de nå har mistet tilgangen til det meste av sitt støtteapparat? Hvordan vil de ha det når pandemien tar slutt og ting blir mer og mer «normalt».? Hvordan vil deres utdanning ha blitt påvirket? Deres sosiale evner? Og, ikke minst, deres mentale helse?
En nylig undersøkelse gjort av Princes trust viser at 56% av alle 16 – 25 åringer føler på angst alltid eller ofte, og mer enn ¼ sier at de har følt de ikke har mestret livet siden starten av pandemien. 68% svarer også at de føler de går glipp av det å være ung. Bekymringene med pandemien kommer selvfølgelig i tillegg til bekymringene de følte på allerede, knyttet til fremtidsutsikter, økonomi, arbeidsløshet og miljøkrisen.
Det store spørsmålet er hvordan denne generasjonen vil ha det etter denne krisen? Og hvordan skal vi kunne hjelpe dem?