Inn i det ukjente

21. august 2019
Livet er flott.

Livet er godt.

Jeg hadde en flott sommer, tjente på mange leirer og så nydelige frukter.

Jeg følte meg klar og oppglødd for å starte denne nye reisen utenlands.

Et år i England… hæ?!

Hvor fantastisk er ikke det?!

Veldig, syns jeg.

Jeg hadde så mange sommerfugler i magen den dagen.

Livet var vidunderlig.

Men de fortalte meg ikke at det kom til å bli tøft. At sommerfuglene fort ville forsvinne.

De fortalte meg ikke at det ikke ville være fantastisk lenge.

De fortalte meg ikke at dagene ikke ville være nydelige og varme lenger, slik som de var i sommer.

At det ville regne.

At vinden ville blåse.

At det ville være utslitende til tider.

Men jeg dro.

Jeg opplevde alt, og det formet meg.

Det modnet meg.

Det gjorde at jeg vokste.

Hadde jeg dratt, hadde jeg visst jeg ville møte kaos?

Jeg vet ikke.

Men jeg er glad jeg ikke visste.

Jeg er glad jeg dro.

Jeg sa ja til et crazy eventyr, og nå når jeg ser tilbake er jeg glad at jeg gjorde det.

Jeg husker den solfylte maidagen da jeg fikk tilbudet om muligheten til å tjene i England i 11 måneder.

Jeg husker min begeistring og forventning over å bo i utlandet så lenge.

Jeg tenkte det ville være en god mulighet til å gå ut av komfortsonen og gjøre ting jeg aldri hadde gjort før, til og med bo i en by jeg aldri hadde hørt om; det vil si, dersom du ikke teller med at Carlisle blir nevnt i Garfield 2, som for øvrig har ingenting med byen Carlisle å gjøre.

Men, ja.

Jeg hadde så rett. Det var slik en unik mulighet for dette; gå og leve utenfor komfortsonen og gjøre ting jeg aldri hadde gjort før.

Servere drikke til folk i en kafe som kirka eiger, prøve å styre samtalen over på Gud og hvor god han er.

Bruke tid sammen med småunger og mødrene deres på onsdagsmorgener, håpe å fortelle dem om Gud.

Søndag etter søndag være på søndagsskolen med ungdommene, i håp om at de en dag vil bli oppglødd med tanke på Gud.

Og selv om det føltes ubehagelig til tider, som voksesmerter ofte er, lærte jeg så mye gjennom denne prosessen.

Først og fremst lærte jeg at det ikke er nødvendig å ha et perfekt liv for å tjene Gud.

Det er i orden om det er noen – eller mange – ting du ikke vet enda og du ikke har funnet utav enda.

Du har lov til å være «under arbeid» og et kunststykke på samme tid.

Jeg lærte at så lenge holdningen din handler om å tjene, så er det alt som betyr noe.

Det var mange ganger i tiden min i England jeg følte at jeg ikke hadde mye å gi. Noen øyeblikk følte jeg til og med at jeg ikke hadde noe å gi. Jeg følte meg sliten og tom. Men det vakre var at så fort jeg satte foten utenfor døra mi, kunne jeg ikke annet enn å smile og bli fylt opp. Men det skjedde ikke av seg selv; det krevde at jeg overgav mitt liv og min slitenhet til Gud i bønn, og be han om å fylle meg. Det krevde at jeg måtte si, «Gud, dersom du ikke fyller meg, har jeg ingenting å gi.»

Dag etter dag, måned etter måned så jeg dette skje foran øynene mine; han bar meg i gjennom og gav meg styrke når jeg ikke hadde det selv.

Jeg så Gud bruke meg på måter som overrasker meg til denne dag. Når jeg følte meg som et eneste stort rot, fylte han meg opp slik at når jeg var med andre, kunne jeg dele av den gleden han gav meg. Hans glede, ikke min egen.

Hvordan kan jeg understreke dette nok? Det er i orden å gå inn i det ukjente, i viten om at Gud er der rett bak deg – og foran deg og ved siden av deg – til å gå veien sammen med deg. At han er der når jeg føler jeg faller, klar til å løfte meg opp igjen.

Det var mange flotte øyeblikk i England. Mange vanskelige også, men det er bare en del av prosessen. Det er bare en del av livet.

(Oversatt til norsk: S. Smith)