Bønnesvar
Her i Carlisle er vi ikke så opptatt av å finne «den ene» måten å gjøre arbeidet på, da de ulike gruppene vi er involvert i representerer vidt forskjellige typer ungdom, så vi fokuserer heller på hvordan vi kan tilrettelegge arbeidet best mulig for den aktuelle målgruppen. Derfor er det at vi gjør litt av alt når det kommer til metoder: Vi gjør «normale» ungdomsgrupper med aktiviteter, lovsang, smågrupper og andakt i de økumeniske gruppene våre for ungdom med kirkebakgrunn. Vi gjør lavterskel ungdomsklubb med snacks og spill sammen med kirker som har ungdom som bor i nabolaget. Vi gjør skolelag med leker og samtaler om tro sammen med skolelagsorganisasjonen NISCU. Og vi gjør såkalt detached- arbeid selv ute i de mer belastede områdene i byen for å bygge relasjoner med ungdom som henger der. På denne måten har vi jevnlig kontakt med ca. 200 ungdom hver måned.
Selv om 200 ungdom er en del, og en betraktelig større andel ungdom enn kirken hadde kontakt med for bare 10 år siden, er det likevel ikke så mange når vi vet at det bor ca. 11 000 ungdom i byen og omegn. Problemet er bare å ha ressurser nok, muligheter nok og måter nok til å komme i kontakt med dem. Hva vi derfor alltid har hatt lyst til er å få være mer til stede på ungdomsskolene, her hvor alle ungdommene, uansett kirketilhørighet og geografisk tilhørighet, tilbringer store deler av dagen sin. Det å få lov til å bare være, henge med ungdommene, være tilgjengelig for samtaler, og få være en positiv faktor i miljøet er noe vi har ønsket oss og bedt om i flere år. Samtidig tror vi det er noe ungdommene trenger og søker etter; trofaste voksne som er til stede for dem, som kan lytte til dem og som kan heie på dem. Men siden vi arbeider for kirken er det ikke så lett å «selge» dette inn for skolene, som er nødt til å holde en nøytral profil.
På en av ungdomsskolene i byen har vi vært med og gjort skolelag lenge, men når det nærmer seg eksamensperioden har de hvert år bedt oss om å ikke komme inn siden de trenger rommet vi har brukt til å avholde eksamener. Etter eksamenene er over har vi fått komme tilbake igjen. Men dette året var det annerledes. De ba oss slutte å komme tidlig i vår, og vi trodde det betydde at vi fikk komme tilbake igjen i slutten av mai etter eksamenene, men selv etter gjentatte spørsmål fra oss fikk vi ikke noe respons. Da skoleåret startet igjen i september var vi heller ikke inne, siden vi enda ikke hadde hørt noe tilbake fra skolen. Vi syntes dette var veldig trist, da flere av ungdommene vi kjente fra dette skolelaget var ungdommer vi ikke hadde kontakt med andre steder. Selv med alternative forslag fra oss til skolen med tilbud om hva vi kunne være med på, fikk vi ikke noen respons.
Før det plutselig løsnet rett før høstferien. Da fikk vi endelig til svar at ikke bare kunne vi holde skolelag igjen (og på et annet rom, som betyr at skolen sannsynligvis ikke trenger det til eksamensperioden til våren), men vi kunne også få holde såkalte assemblies, være med i utvalgte religionstimer, og vi kunne også få lov til å vandre rundt i kantina under lunsjen den dagen vi gjorde skolelag. Som var akkurat hva vi hadde ønsket oss. Lenge.
Så nå, samtidig som noen av teamet vårt gjør skolelag, får noen andre på teamet anledning til å vandre rundt i kantina. Henge med ungdommene der. Snakke med dem. Fleipe med dem. Og generelt være en positiv faktor i skolemiljøet. Vi kunne ikke vært mer fornøyd!
Takk Gud for bønnesvar!