Hannas blikk på ungdomsarbeid, del 2
Når jeg kikker på kalenderen min ser jeg at det er akkurat én måned igjen til jeg fullfører året mitt som Ucrew- ettåring i Carlisle. Dette året har flydd av gårde og det har lært meg så mye, så jeg vil ta med meg mer enn kun bagasje hjem herfra.
Før jeg ankom England hadde jeg en forestilling om hva livet mitt her ville se ut som og hva utfordringene mine ville være. Dette var langt fra virkeligheten. Hva jeg nå ser av min egen erfaring og fra de andre ettåringene sine, er at når en gir et år til Gud, og virkelig ser etter Hans vilje og hjerte, så vil Han begynne å gjøre sitt arbeid i deg, og det er ikke alltid komfortabelt.
Gud har lært meg så mye dette året gjennom mennesker og situasjoner. Jeg har alltid tenkt at min tro og tillit til Gud var sterk, og jeg var tilfreds med det. Men jeg lærte fort at mye av troen min kom fra støtten fra folk rundt meg. Denne ukjente situasjonen og tapet av støtteapparatet likt det jeg hadde hjemme lærte meg om hvordan stole på Gud. Tilliten jeg hadde til Han i Estland, hvor familien min og vennene mine alltid var til stede, er så annerledes fra hvordan den er nå, når den eneste som føles nær og som du alltid kan gå til er Gud. Det er selvfølgelig mange som støtter rundt deg, men det tar tid å bygge opp relasjoner og tillit.
Jeg kommer fra en tradisjonell kirke og metodene brukt til ungdomsarbeid er mye i den samme kategorien. Men her i England har jeg lært mer om andre måter å gjøre Guds rikes arbeid på. Church of England er del av en bevegelse som kalles «Fresh Expressions», hvor det tradisjonelle synet på kirke blir utfordret. I mitt arbeid gjennom Carlisle Network Youth Church betyr det at i stedet for å vente på at ungdommene skal komme til oss, så går vi ut. Dette betyr for eksempel at på tirsdagskveldene går vi ut i en park, deler ut kakaoer, samtaler med barna og ungdommene, og spiller av og til fotball. Dette arbeidet gjør at vi møter ungdom som aldri ville satt sin fot i en kirke. Ofte betyr det at i stedet for å bare lage en bibeltime eller planlegge en lovsangkveld, gir du ungdommene av din tid og din oppmerksomhet, som bygger veldig sterke relasjoner og tillit. Som igjen gjør at ungdommene spør deg om håpet i ditt liv. I løpet av året har jeg møtt ungdommer og liv som har gjort min verden så mye større. Noen ganger er dette historier som knuser hjertet ditt, eller det er historier som løfter deg opp. Du ser ungdommer som endrer seg og som lærer om Jesus ved bare å være tilstede og bli vist betingelsesløs kjærlighet. I starten av året ble vi fortalt at vi er her for å legge en ny stein til veggen dette arbeidet er, og at arbeidet ikke nødvendigvis viser frukter med en gang. Jeg har vært veldig heldig som har fått se litt frukt, som folk som arbeider med disse ungdommene har bygget over flere år. Og alt starter med et «Hei! Hvordan har du det?» til en ungdom på en sykkel i parken.
Gjennom dette året har veska mi med kunnskap definitivt blitt større. Først og fremst teoretisk kunnskap. Jeg har bøker som snakker om teorien bak denne typen ungdomsarbeid, og dette har gitt meg en mulighet til å få innsyn i hvordan det hele startet og hvorfor ting gjøres som de gjør. Når en bare ser en liten del av arbeidet, synes det kanskje verdiløst og nytteløst, og det er lett å dømme. Men når en går dypere og gjør dette måned etter måned, får en se fruktene og hvordan det virkelig har en innvirkning på livene til ungdommene. I tillegg til dette har kunnskapen jeg har lært dette året kommet fra mine kolleger og folk jeg har møtt. Det har vært så mange flotte mennesker rundt meg dette året, og måten deres til å leve ut troen på har vært til eksempel. Tålmodigheten, kjærligheten og varmen de har for ungdommene og hengivenheten de har gjennom alt det vanskelige er så oppmuntrende, og taler sterkt om den ekte freden og gleden som leder deres hjerter og tanker.
Dette året har vært en velsignelse, og selv om arbeidsfeltet til de to landene er veldig forskjellig, er det mange ting jeg kunne tenke meg å sette ut i live i Estland. Da jeg først startet ettåringsåret mitt, så jeg ikke for meg hvor mye jeg ville komme til å like dette arbeidet og hvor mye kjærlighet jeg ville få for denne byen, menneskene rundt meg og ungdommene jeg ville arbeide med. Jeg vet at mitt kall er i Estland, men noen ganger føles tanken om å ikke komme tilbake neste år og fortsette arbeidet nesten umulig.
(Oversatt til norsk: S. Smith)
