«Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om?»
Denne uka var første gang jeg fikk være med på skolelaget på Morton skolen. Skolelagene her i Cumbria blir ledet av NISCU; Northern Intern Schools Christian Union, hvor de er inne på skolene med sine ansatte og gjør skolelag. Sammen med NISCU- arbeideren får vi lov til å være med, noe som er en fantastisk mulighet da alle ungdommene vi ønsker å komme i kontakt med er å finne på skolene.
På skolelaget denne gangen ville NISCU-lederen gå igjennom de 10 bud med elevene, og kom til «Du skal hedre din far og din mor» før hun ble avbrutt. «Hvordan kan jeg hedre en far eller mor som ikke fortjener det?», spurte de. «Hvordan kan jeg hedre en far jeg ikke kjenner?»
Disse ungdommene bærer alle med seg sine erfaringer, sine historier. Det ingen av oss visste var at denne NISCU- lederen også hadde sin historie å fortelle. En historie om en heller trøblete oppvekst med dop, vold og politirazziaer. Og da hun fortalte historien sin merket vi hvordan stemningen skiftet i rommet. Ungdommene ble stille, de slukte hvert et ord, og de kunne relatere til henne på en helt annen måte når de forstod at hun var som dem; hun kom fra samme bakgrunn som dem.
Her om dagen leste vi som team fra Romerne 10;
Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?
og vi snakket om hvordan vi kan forkynne for ungdommene på en slik måte at det er relevant for dem og deres liv. Hva som er «de gode nyhetene» for de ungdommene vi møter, og hvordan vi på en best mulig måte kan formidle det til dem. En av disse måtene er historier. Å fortelle historier vi kjenner, men enda mer å dele av våre egne, har ofte en større effekt enn vi tror. Da jeg arbeidet med konfirmanter i Den norske kirke slo det meg hvert år hvor rolig det ble og hvor godt de fulgte med, konfirmantene, når en av mine kolleger delte sin historie om en bror som ble kreftsyk og så døde. Historiene gjør noe med oss; de levde erfaringene taler til oss på en måte som lite annet gjør. Kanskje det var derfor Jesus så ofte brukte historier i sin undervisning?
Opplevelsen på skolelaget tror jeg ble en liten aha-opplevelse for oss alle. Dersom vi kan finne – og bruke – de riktige historiene, som taler inn i livene til ungdommene vi møter, tror jeg vi har kommet et langt stykke på vei. Historier og erfaringer som de forstår, som de kan relatere til. Historier fra våre liv, med sine oppturer og nedturer. Historier som forkynner om en Jesus vi kjenner, men som de ikke har hørt om og som de ikke har et forhold til.
Tekst: Solgunn P. Smith