Tilbake til nms.no Englandblogg
Meny
Foto: Kristian Mjølsneset Last ned

Brexit til besvær

Hva enn man måtte mene politisk om Brexit, så er det ingen tvil at denne beslutningen har medført noen utfordringer for NMS sitt samarbeid med Carlisle bispedømme i Nord-England.

Som et resultat av Brexit, må nå alle som vil oppholde seg mer enn seks måneder i Storbritannia ha visum. Og hovedsamarbeidet mellom NMS og Carlisle bispedømme er jo nettopp å sende ungdom på utveksling gjennom Ucrew og utsendelse av NMS-misjonærer.

På grunn av covid-19 kunne NMS ikke sende Ucrew-ungdom på utveksling til England i 2020. Men som om ikke det var nok, trådde Brexit i kraft 31.desember 2020. Dermed har vi ikke kunnet sende nye ungdommer til Carlisle, selv om covid-restriksjonene har opphørt. Grunnen til dette er at Brexit nå krever at alle som vil oppholde seg i Storbritannina mer enn seks måneder må ha visum. Dette gjelder både for Ucrew-ungdom som er utstasjonert ti måneder, og rekruttering av nye NMS-misjonærer.

Veien til å oppnå slike visum er ikke helt enkel. Dette fordi mottakerorganisasjonen må bli godkjent som en slags visumsgarantist. Og for å bli en slik garantist, må organisasjonen søke om å bli godkjent som holder av et såkalt visum-sponsorship. Dette er en kostbar og tidkrevende prosess som krever en del administrasjonsforberedelse.

Men utfordringene stopper ikke der. For Ucrew-ungdom og nye misjonærer vil nemlig kreve to forskjellige typer visum, og dermed må mottakerorganisasjonen bli godkjent for to ulike visum-sponsorships. Ifølge Carlisle bispedømme sine juridiske rådgivere, vil det ikke være mulig å søke om to visum-sponsorships på en og samme gang. Da vil man garantert få avslag på begge. Bispedømmet må derfor velge å bli visum-sponsor for enten arbeidsvisum til nye misjonærer, eller visum-sponsor for visum til utveksling.

I og med at familien Tjemsland har avsluttet sin tjeneste i Carlisle etter 11 år og flyttet tilbake til Norge nå i sommer, så ønsker bispedømmet å prioritere visum-sponsorship for arbeidsvisum, slik at vi kan starte rekrutteringsprosessen for nye misjonærer til England allerede på nyåret, med sikte på oppstart av ny tjeneste i august 2023.

Men hva da med Ucrew-utvekslingen, som også utgjør en stor del av samarbeidet mellom NMS og Carlisle bispedømmet? NMS er i dialog med bispedømmet for å finne andre løsninger på hvordan vi kan fortsette Ucrew-utvekslingen, uten at bispedømmet i første omgang innehar visum-sponsorship for utveksling. En mulig løsning vi ser på er å inngå et trekantsamarbeid med en tredjepart som allerede har et slikt visum-sponsorship for utveksling av ungdom. Målet er at en slik avtale skal kunne sikre at vi også skal kunne gjenoppta Ucrew-utvekslingen fra og med august 2023.

Det er fortsatt en del løse tråder og administrasjon som gjenstår før vi får alle avtalene i boks, så vær med å be for at disse praktiske rammebetingelsene skal finne en snarlig løsning, slik at NMS og Carlisle bispedømme kan fortsette vårt fruktbare samarbeid med å sende både nye misjonærer og ungdommer til Carlisle til vår felles berikelse.

Les innlegget →

Network Youth Church

Fylket Cumbria er i areal det tredje største i England. Det har likevel det 2. laveste innbyggertallet av fylkene med «kun» 500 000 innbyggere. Med sin flotte natur, «høye» fjell og store innsjøer er det derfor god plass til både innbyggere, de 16 millioner besøkende som kommer hvert år, og alle sauene.

Kristendom er den rådene religionen i fylket, men kirken har likevel et problem. I 2010 ble det gjort en undersøkelse i bispedømmet over hvor mange ungdommer kirken var i kontakt med, én gang i måneden eller mer. Tallet var nedslående: bare 235 ungdommer totalt for hele bispedømmet. Om ikke noe ble gjort fort, ville kirken snart dø ut.

Bildet viser gruppen av NYC- ledere

Våre NYC- kollegaer

Med dette så Network Youth Church (NYC) dagens lys. Siden ungdommene i England nå er både 4.- og 5.- generasjons kirkefremmede, er terskelen så høy og kulturforskjellen så stor at å ta ungdommer inn i et gudstjenestefellesskap ikke vil fungere. I stedet må kirken gå «ut» der ungdommene er, lære deres kultur og kontekst å kjenne, for sammen å utforske hva tro og kirke ser ut som i deres sammenheng. Disse nettverks- ungdomskirkene ble derfor opprettet med ungdom utenfor kirken i mente; ungdom som kirken ikke hadde fått kontakt med, som ikke kjente noen som ville invitere dem inn til kirken, eller som ikke selv naturlig ville komme til noe kirken arrangerte. Målet med NYC er ikke å gjøre ungdom om til «ordentlige» kirkemedlemmer eller å få dem til å komme på søndagsgudstjenester; målet er heller å skape noe, skape et fellesskap, skape kirke der hvor de er, sammen med dem. Kontekstualisering, inn i deres virkelighet.

Og dette har Carlisle bispedømme gjort de siste 12 årene. Møtt ungdommene der de er. Bildet viser NMS- sekken og en sykkel i Raffles i England i solnedgang. Knyttet kontakt og bygget relasjoner med dem. Delt evangeliet inn i deres kontekst, inn i deres livssituasjon. Og tallet på ungdom kirken i bispedømmet har kontakt med har steget fra 235 ungdom i 2010 til rundt 2000 i 2019. Håpet er å til slutt ha en NYC i alle de 11 prostiene i bispedømmet, og per nå finnes det en i 9 av de 11.

Dette er mye av grunnen til at NMS nå er her. Vi vil lære av hvordan den anglikanske kirken svarer på utfordringen om sekularisering og kirkens synlige nedgang som faktor inn i menneskers liv, for å se om denne lærdommen kan brukes inn i den samme utfordringen i Norge. Selv om konfirmasjon fortsatt står ganske sterkt i Den norske kirke, har DnK fortsatt utfordringer i det å «holde» på ungdommene. Å lære av NYC og kanskje ta noen grep som er blitt gjort her i England synes derfor nyttig. Inn i dette har vi også invitert Ucrew; NMS sine ettåringer. Helt fra starten av har ettåringene utsendt til Cumbria blitt med i NYC, og det de får med seg herfra i form av ulike måter å tenke om og være kirke på har de så tatt med seg hjem og inn i sine respektive kirkesammenhenger. Det å se at ikke alt arbeid trenger å finne sted inne i en kirkebygning, og å se at det å ha en samtale over en kopp kakao i parken er en like viktig måte å være kirke på her i Cumbria som en søndagsgudstjeneste, har vært øyeåpnende for flere av dem.

Bildet viser NYC- ledernePå samme måte som vi kontekstualiserer kirke for ungdommene våre, kontekstualiserer de ulike NYCene også ut fra hvor i fylket vi er basert hen. Ungdomsarbeidet ser for eksempel annerledes ut her i Carlisle by enn det gjør midt i fylket hvor det nesten bare finnes natur og sauer. Dette gjør at det er mye kreativ tenking i forhold til hvor det er mest hensiktsmessig å bruke tiden, hvordan best mulig benytte seg av de frivillige, og hvem det kan være lurt å samarbeide med. Dette gjør også at vi hører historier fra våre kollegaer om hvordan de benytter mulighetene som ligger i å være tilgjengelig på ungdomsskolene, om hvordan de utforsker og bruker sosiale medier, YouTube og gaming, hvordan de investerer i frivillige som gjør at arbeidet blir mer bærekraftig, og hvordan de bruker naturen som en måte å bygge relasjoner og snakke om tro.

Selv om vi ikke samarbeider daglig med de andre NYCene, gjør vi allikevel ulike prosjekter og begivenheter sammen, som for eksempel Adventskalenderen og Ablaze. Ablaze er en større samling, ofte en aktivitetsdag, vi arrangerer én gang i året spesielt med tanke på ungdommer som bare sjelden har vært innom NYC, for å gjøre dem bedre kjent med oss og hva vi gjør. Vi pleier å arrangere vår Ablaze sammen med Solway- prosti i vest og Brampton- prosti i nord, og de andre NYCene gjør på samme måte sine Ablazer hvor de samarbeider med sine nabo- NYCer.

Selv om vi ikke møtes så ofte, og selv om våre NYCer ikke ser like ut, er målet vårt likevel det samme: Å nå ut til ungdom. Bli kjent med dem. Være nær dem. Tale inn i livene deres. Bygge kirke sammen med dem, og hjelpe dem å ta ansvar for denne kirken vi bygger. En kirke som på ingen måte ser ut som det en søndagsgudstjeneste gjør; hverken i form eller uttrykk, men som likevel er kirken disse ungdommene hører hjemme i. Som kollega Ruth i Ulverston skrev så fint etter en ungdomsweekend de arrangerte for sine ungdommer nå i vinter:

After 2 years of covid, this weekend we went on the Furness Network Youth Church weekend away. What a privilege.

This is church.

It may not look like the expected Sunday morning, but this is church.

I don’t know many church’s that are filled with so much love as I saw this weekend.

This is church.

We loved, we built relationships, we cared deeply for one another. We are family.

This is church.

People of all ages came together in the presence of God to learn, to worship and to be.

This is church.

We ate together, we laughed together, we explored and struggled and supported together.

This is church.

God was among us and working in us.

This is church.

I could go on.

We’re excited to see what God is going to do next and to watch our church grow.

 

Dette er kirke. Dette er kirken våre kirkefremmede ungdommer kjenner til. Bildet viser ordet "Hope" satt opp i vinduene på en ungdomsskole i Carlisle

Dette er Network Youth Church.

 

Les innlegget →

Og med det var pandemien over i England!

Det kan i alle fall se slik ut, med tanke på statsminister Boris Johnson sin bestemmelse om å stoppe de siste covid- restriksjonene 24. februar. Nå er det slutt på testing, ikke mer isolasjon for de som er smittet, ikke mer avstand og masker, og ikke mer regler for gruppestørrelser eller hvem som kan møtes når og hvor. Nå skal vi leve videre med covid, heller enn å prøve å forebygge videre smitte.

Og reaksjonene har selvsagt ikke latt vente på seg.

Noen tror Boris kom med disse bestemmelsene for å ta bort fokus fra den såkalte «partygate»- etterforskningen, som ser på om Boris og ansatte ved statsministerens kontor brøt reglene med sine fester disse siste to årene mens befolkningen for øvrig fikk klar beskjed om å holde seg hjemme og ikke møte noen utenom sin egen husstand. Ved å annonsere at nå er vi ferdige med covid, vil Boris at folk skal sitte igjen med et inntrykk av at han har fått oss igjennom denne krisen, heller enn å være sinte for hvordan han og andre tok seg til rette under pandemien på bekostning av resten av landet. Mener noen. Det blir også snakket om hva dette vil bety for de mest sårbare; de med underliggende sykdommer og de eldre. Når det ikke lenger er et krav om å isolere seg dersom en får covid, og det blir slutt med teststasjoner og gratis hjemmetester, føler mange at dette kan gå hardt utover de som allerede er spesielt utsatt for å få alvorlig sykdom av covid. Det at denne gruppen skal bli tilbudt en andre oppfriskningsdose i løpet av våren, synes for dem ikke å være tilstrekkelig. Bildet viser rengjøringsstasjonen på den ene matbutikken, hvor det står tørkerull og antibac.

Det hjelper heller ikke at de ulike landene som utgjør Storbritannia (England, Wales, Skottland og Nord- Irland) har, og har hatt, sine egne regler for hvordan de håndterer pandemien, hvor Wales og Skottland fortsatt holder litt igjen før de slipper opp alle restriksjonene. For oss har dette vært noe vi alltid har måttet ta stilling til, da vi bor bare en 10 minutts kjøretur unna Skottland, samt en av våre kollegaer bor der. Det å sjonglere engelske og skotske regler har ikke alltid vært like enkelt.

Bildet viser knappen til fotgjengerfeltet ved en vei i Carlisle. Men nå virker det som folk begynner å gå videre. Det er få masker å se, butikkene begynner å pakke vekk antibacen, og livet ser ut til å vende tilbake til normalen. På samme tid er det som var normalt ikke lenger normalt. Etter å ha holdt avstand, brukt masker, holdt oss hjemme ved sykdom og brukt antibac; er vi klare for å gå tilbake til slik det var før? Er vi klare for håndtrykk, for store sammenkomster, for forkjølelser og influensa, for å trykke på heisknapper og blåse ut bursdagskakelys? Det som var normalt før synes nå alt annet enn.

Gjennom alt dette har ungdommene våre vært enormt tilpasningsdyktige. Sammen med dem har vi brukt antibac, masker og avstand, vi begrenset kontakt og gruppestørrelser, vi sluttet å spille spill og dele ut mat, og vi gjorde også gruppene våre online eller utendørs. Det at de nå trives med å være sammen og bare henge er tydelig. Forhåpentligvis kan vi heretter, med avslutning av restriksjonene, fortsette arbeidet og bygge videre «der vi slapp» uten flere forstyrrelser.

Les innlegget →

"Men hva med England?"

Leah og familien har nå vært misjonærer for NMS i England i ti år. Her har de vært involvert i det meste av hva bispedømmet driver; alt fra menighetsarbeid og Fresh Expressions, til studenter og ettåringer. Men det var ikke opplagt at det var her de skulle ende.

Leah møtte Kristian på Capernwray, en bibelskole i England. Det at de begge var «misjonærbarn» fra Asia var noe de hadde felles, og det å selv en dag reise ut som misjonærer var noe de begge hadde lyst til. Etter at de giftet seg, bodde de en liten periode i Stavanger før de flyttet til South Carolina i USA hvor Leah er fra. Her fikk de sine tre gutter, og Kristian fullførte sin masterutdannelse samtidig som han var pastor i Leahs kirke. Men drømmen om å reise ut var fortsatt der. Bildet viser Leah og Kristian Tjemsland

Så kom en mulighet om å reise som misjonærer for NMS til Etiopia, noe både Leah og Kristian syntes virket spennende. De pakket eiendelene sine, leide ut huset sitt, og gjorde seg klar til å si farvel til familie og venner. Det var bare en ting som ikke falt på plass; godkjenning av visum. Med en måned igjen til avreise tok NMS avgjørelsen om å ikke sende dem til Etiopia allikevel, men kom med en annen mulighet; «Hva med England?».

England var et sted NMS ikke hadde vært så lenge, men hvor det absolutt fantes muligheter både til å være med og arbeide sammen med den anglikanske kirke, men også til å lære av hvordan kirken i England håndterte sekulariseringsprosessen for å kunne være i forkant av utviklingen i Norge. Spesielt i Cumbria, hvor NMS nå ville sende Leah og familien, var det spennende arbeid på gang i form av Fresh Expressions. Her var det startet egne nettverks- ungdomsmenigheter, og her ble det drevet Messy Church; begge deler ting som Kristian og Leah ble involvert i. Her hadde også NMS startet å sende Ucrew ettåringer, og både Leah og Kristian, samt resten av familien, var med og fulgte opp disse.

Ett år i England ble til flere.. I løpet av disse årene har Leah og Kristian fått sett mer enn 50 ettåringer komme til Cumbria og bli utrustet og engasjert i misjon. De har fått se 10 av de 11 prostiene i bispedømmet få sin egen Nettverk ungdomskirke. De har vært med på omstruktureringer og endringer, både i bispedømmet, men også i NMS. På hjemmefronten har de fått fulgt barna gjennom det engelske skolesystemet, i tillegg til at de tre guttene nå også har en liten søster. Og oppholdet som ble til på en måneds varsel, har nå blitt til ti år. Bildet viser familien Tjemsland

Selv om det har vært gode, dog utfordrende, år i England, er det nå tid for noe nytt. Kristian har fått jobb i Ålgård menighet i Rogaland, mens Leah fortsetter i en ny rolle i NMS. Hele familien flytter til Norge i sommer, noe som utløser både spente og triste følelser på samme tid. Spente, fordi det er tid for noe nytt, noe annerledes, noe i Norge nært familie. Samtidig trist ved å måtte forlate alt som har vært disse siste ti årene, ikke minst barna sine venner og relasjonene familien for øvrig har knyttet med enkeltpersoner her. Tiden er likevel inne for en endring.

Når Leah fortsetter i NMS, blir det i en annen rolle enn den hun har hatt. Til nå har hun vært involvert i mye forskjellig arbeid; i det siste mest i bispedømmet sitt ettåringsarbeid og NMS sitt Ucrew. Nå skal hun være en av rådgiverne i både Global- og Frivillighet- avdelingene, hvor hun får enda mer ansvar for å følge opp Ucrew, samt at hun skal følge opp arbeidet som skjer i England. Dette siste noe hun allerede har god kontroll på.

Vær gjerne med og ønsk Leah velkommen i sin nye rolle!

Les innlegget →
Flere blogginnlegg

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp