Tilbake til nms.no Englandblogg
Meny
Foto: Kristian Mjølsneset Last ned

The big Ablaze quiz night!

Network Youth Church (NYC) har alltid handlet om å bygge relasjoner med ungdom som andre kirker ikke har kontakt med. Ved hjelp av disse relasjonene hjelper vi ungdommer til tro og støtter dem til et liv som etterfølgere av Jesus.

Av elleve prostier i bispedømmet finnes det nå NYC i ti, og selv om uttrykk og kontekst kan se vidt forskjellig ut fra NYC til NYC er det noen ting vi alle gjør. Én av de tingene er Ablaze.

Vi har sett at det er utfordrende å arrangere større eventer i bispedømmet som er rettet mot alle ungdommene NYC i sin helhet har kontakt med. Dette kan ha flere grunner, men det at det er så store avstander mellom prostiene og at kulturen med å holde seg i sitt område er så sterkt innebygd i befolkningen, hjelper ikke. Og selv om vi alltid har noen trofaste ungdommer som blir med på alt uansett, er det utfordrende å få med dem som kun er innom gruppene våre nå og da på en event som vil finne sted et helt annet sted i bispedømmet. En av måtene vi har prøvd å løse dette på er å da i stedet heller fokusere på flere mindre eventer. Disse er kalt Ablaze, og oftest blir de arrangert av to eller flere nabo-prosti NYCer i fellesskap.

For oss i Carlisle NYC har vi hatt to Ablazer sammen med våre nabo-prostier; den første gjorde vi sammen med Solway NYC, og den andre gjorde vi i november i fjor sammen med både Solway og Brampton- NYC. Lederne for Solway og Brampton- NYC er kollegaer vi samarbeider godt med, så vi hadde allerede lagt planer om en ny Ablaze sammen i september på et leirsted hvor vi skulle gjøre ulike aktiviteter som tromming, luftgeværskyting, fotball, sporlek, grilling og selvfølgelig vannkrig. Men som så mye annet dette året har vi måttet utsette Ablazen. For at det likevel ikke skulle gå to år før vi fikk samles igjen, begynte vi å se på alternativer for hva vi kunne gjøre som også var koronasikkert. Vi endte med en stor felles quiz over Zoom!

For å gjøre quizen mer spennende og interaktiv, bestemte vi oss for å ha ulike runder med spørsmål, terningkasting, «løp og hent» og Pictionary, og vi viste også et par videoklipp der ungdommene måtte gjette hva som ville skje i klippet der vi pauset det. Vi hadde også en runde hvor hvert lag måtte finne den mest uvanlige, skinnende gjenstanden de hadde. Med disse ulike aktivitetene ville vi sikre oss at alle ungdommene kunne føle de hadde noe å bidra med; selv de som ikke nødvendigvis følte de var sterke på kunnskapsspørsmål. Vi sendte også ut en pakke til hver enkelt i forkant med ting de trengte til quizen, i tillegg til en sjokolade og et par milkshake-sugerør, som falt i god jord.

På tross av veldig mange «safeguarding»-tiltak vi må ta hensyn til her i England (som for eksempel at all kommunikasjon må foregå via foresatte, ungdommene helst ikke bør sitte på soverommene sine når de er pålogget med oss, vi må ha minst to ledere pr. gruppe, og chattefunksjonen må deaktiveres), fikk vi til slutt ordnet til hvordan vi skulle gjøre alt det praktiske. Vi endte opp med over 50 påmeldte ungdommer, i tillegg til 16 ledere representert fra alle de tre NYCene. Vi hadde også fått med oss biskop Emma til å holde en kort andakt, og hun oppmuntret oss til å tenke på hvem vi er i fellesskap med og brukte eksempelet med gjess som flyr i plog til å oppmuntre oss til å være med og «dra» for de som kanskje i perioder sliter litt mer. Bildet viser en tweet fra biskop Emma hvor hun sier det var flott å være med på Ablaze.

Med en slik stor «produksjon» som dette, med nærmere 70 personer logget inn i det samme Zoom- møtet samtidig, hvor vi også brukte powerpointer, viste videoklipp og hadde smågrupper, var det mange ting som kunne gått galt. Vi var litt presset for tid, og det tok litt mer tid i starten å få alle ungdommene fordelt i de ulike gruppene enn vi hadde tenkt, men da det var gjort gikk resten som planlagt. Tilbakemeldingene i etterkant fra ungdommer og foresatte, er at ungdommene har kost seg og vil gjerne være med på noe lignende igjen. Noen av lederne våre uttalte også at det var «godt å gjøre «normalt» ungdomsarbeid igjen».

Dersom pandemien gjør at det å møtes fysisk i større grupper må vente en stund til, vet vi at vi i alle fall har et godt alternativ for hvordan vi fortsatt kan være sammen, bygge relasjoner, snakke om tro og ha det gøy.

Les innlegget →

Inn i det ukjente

Ettåringene våre har nå vært hjemme i to måneder. Selv om året deres ble kortere enn planen var, har de fortsatt opplevd mye, lært mye og vokst mye. Her er ettåring Maria- Kristiina fra Estland sine tanker om tiden hennes i England.

21. august 2019
Livet er flott.

Livet er godt.

Jeg hadde en flott sommer, tjente på mange leirer og så nydelige frukter.

Jeg følte meg klar og oppglødd for å starte denne nye reisen utenlands.

Et år i England… hæ?!

Hvor fantastisk er ikke det?!

Veldig, syns jeg.

 

Jeg hadde så mange sommerfugler i magen den dagen.

Livet var vidunderlig.

 

Men de fortalte meg ikke at det kom til å bli tøft. At sommerfuglene fort ville forsvinne.

De fortalte meg ikke at det ikke ville være fantastisk lenge.

De fortalte meg ikke at dagene ikke ville være nydelige og varme lenger, slik som de var i sommer.

At det ville regne.

At vinden ville blåse.

At det ville være utslitende til tider.

 

Men jeg dro.

Jeg opplevde alt, og det formet meg.

Det modnet meg.

Det gjorde at jeg vokste.

 

Hadde jeg dratt, hadde jeg visst jeg ville møte kaos?

Jeg vet ikke.

Men jeg er glad jeg ikke visste.

Jeg er glad jeg dro.

 

Jeg sa ja til et crazy eventyr, og nå når jeg ser tilbake er jeg glad at jeg gjorde det.

Jeg husker den solfylte maidagen da jeg fikk tilbudet om muligheten til å tjene i England i 11 måneder.

Jeg husker min begeistring og forventning over å bo i utlandet så lenge.

Jeg tenkte det ville være en god mulighet til å gå ut av komfortsonen og gjøre ting jeg aldri hadde gjort før, til og med bo i en by jeg aldri hadde hørt om; det vil si, dersom du ikke teller med at Carlisle blir nevnt i Garfield 2, som for øvrig har ingenting med byen Carlisle å gjøre.

Men, ja.

Jeg hadde så rett. Det var slik en unik mulighet for dette; gå og leve utenfor komfortsonen og gjøre ting jeg aldri hadde gjort før.

Servere drikke til folk i en kafe som kirka eiger, prøve å styre samtalen over på Gud og hvor god han er.

Bruke tid sammen med småunger og mødrene deres på onsdagsmorgener, håpe å fortelle dem om Gud.

Søndag etter søndag være på søndagsskolen med ungdommene, i håp om at de en dag vil bli oppglødd med tanke på Gud.

Og selv om det føltes ubehagelig til tider, som voksesmerter ofte er, lærte jeg så mye gjennom denne prosessen.

 

Først og fremst lærte jeg at det ikke er nødvendig å ha et perfekt liv for å tjene Gud.

Det er i orden om det er noen – eller mange – ting du ikke vet enda og du ikke har funnet utav enda.

Du har lov til å være «under arbeid» og et kunststykke på samme tid.

Jeg lærte at så lenge holdningen din handler om å tjene, så er det alt som betyr noe.

Det var mange ganger i tiden min i England jeg følte at jeg ikke hadde mye å gi. Noen øyeblikk følte jeg til og med at jeg ikke hadde noe å gi. Jeg følte meg sliten og tom. Men det vakre var at så fort jeg satte foten utenfor døra mi, kunne jeg ikke annet enn å smile og bli fylt opp. Men det skjedde ikke av seg selv; det krevde at jeg overgav mitt liv og min slitenhet til Gud i bønn, og be han om å fylle meg. Det krevde at jeg måtte si, «Gud, dersom du ikke fyller meg, har jeg ingenting å gi.»

Dag etter dag, måned etter måned så jeg dette skje foran øynene mine; han bar meg i gjennom og gav meg styrke når jeg ikke hadde det selv.

Jeg så Gud bruke meg på måter som overrasker meg til denne dag. Når jeg følte meg som et eneste stort rot, fylte han meg opp slik at når jeg var med andre, kunne jeg dele av den gleden han gav meg. Hans glede, ikke min egen.

Hvordan kan jeg understreke dette nok? Det er i orden å gå inn i det ukjente, i viten om at Gud er der rett bak deg – og foran deg og ved siden av deg – til å gå veien sammen med deg. At han er der når jeg føler jeg faller, klar til å løfte meg opp igjen.

Det var mange flotte øyeblikk i England. Mange vanskelige også, men det er bare en del av prosessen. Det er bare en del av livet.

 

 

(Oversatt til norsk: S. Smith)

Les innlegget →

Den nye normalen

Covid-19 har de siste månedene påvirket hvordan hele verden ser ut. For oss her i England er vi nå fire uker inn i «lockdown», som etter hvert har fått oss inn i en annerledes rytme.

Det startet med at arrangementer og reiser som var planlagt fra mars og utover ble avlyst, og vi som hadde en veldig travel vår foran oss fikk plutselig litt mindre på programmet. Så ble ettåringene våre kalt hjem, og i stedet for å se dem regelmessig har vi nå i stedet tydd til Zoom hvor vi har hatt tre debrifing- samlinger sammen med alle Ucrewerne. Ikke lenge etter ble England stengt helt ned, og samlinger, grupper og aktiviteter med flere enn to personer ble stoppet. Skoler og kirker ble stengt, «henging» i parker var ikke lov, og alle ble oppfordret til å arbeide hjemmefra. For oss betydde det at ungdomsgruppene vi hadde på nettopp skoler, kirker og parker ikke lenger kunne finne sted, så da måtte vi finne på andre ting. Heldigvis hadde vi allerede en etablert Instagram-konto som vi har fortsatt å bruke, og vi har også eksperimentert med ulike andre plattformer, som ungdomsgruppe over Zoom, vlog på YouTube og chatting på Slack. Noen kollegaer av oss i Network Youth Church sør i bispedømmet har også startet opp sin egen podkast!

Bildet viser kahooten sammen med ungdommene våre

Ukens tema var «kjærlighet», så da måtte selvsagt Kahooten reflektere det.

Og selv om vi ikke kan møtes fysisk for tiden, hindrer det oss ikke i å leke litt! «Henteleken» er for eksempel en god, gammel slager som fønker over nett for både ungdommer og ettåringer. Kahoot har vi også gjort noen ganger, og vinnerinstinktet er like sterkt selv om vi ikke fysisk spiller i det samme rommet.

Livet for øvrig går, om ikke sin vante gang, så i alle fall videre. Som nevnt er alle aktiviteter og grupper avlyst, folk blir bedt om å holde seg hjemme, og det er bare lov å bevege seg ut fra hjemmet for enten fysisk aktivitet, handle mat, eller gå på jobb for de som ikke kan arbeide hjemmefra. Butikkene har endret sine åpningstider, og starter dagen med å prioritere de eldre og de som arbeider i helsevesenet. Bildet viser hvordan vi står i kø utenfor butikken før vi får handle.For resten av oss betyr en handletur at en må stå i kø utenfor butikken, og nye slippes inn når andre forlater lokalet. Det er også klistret opp piler på gulvet for hvilken retning en skal gå, og klistret opp tometers- avstander.

Vanligvis pleier jeg å møte med studenter, ettåringer og unge voksne på puben på fredagskveldene, noe vi nå har flyttet over til Zoom, og det er litt morsomt at vi begynner å slippe opp for samtaleemner nå når ingen av oss har noe særlig ytre stimuli.

Hvordan verden vil se ut når pandemien er over er vanskelig å si, men mens vi er i denne fasen mellom det gamle og det nye, er det oppløftende å se kreativiteten blomstre, komfortsoner bli strukket og nye ting testet ut. Hvem vet; kanskje noen av de erfaringene vi skaffer oss nå vil være akkurat hva vi trenger for å fortsette å dele troen, bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom?

Les innlegget →

Da det sluttet for tidlig..

Vi har hatt ettåringer her i Cumbria i ti år nå; de fleste gjennom nms sitt ettåringsprogram Ucrew. Ettåringer som bringer med seg sine erfaringer, talenter og kunnskap, og, ikke minst, sin ungdommelige iver.

Så også i år. Vi har vært velsignet med 5 flotte unge damer som ettåringer, som hver for seg har beriket sine placements med sine gaver, sine vitnesbyrd, sitt tjenersinn og sin glede. Og så, denne siste uka, var det plutselig slutt.

Ettåringene våre har blitt kalt hjem til sine respektive hjemland, i tråd med nasjonale retningslinjer. Og selv om det er riktig å sende dem hjem, betyr ikke det at det ikke på samme tid er vanskelig.

Vi kommer til å savne klemmene, latteren som sitter så løst og de festlige misforståelsene som oppstår når det skal snakkes et andre- eller tredje språk! Vi vil savne engasjementet, villigheten til å være med og bidra, og omtanken for de rundt. Og vi vil savne hvordan de har inspirert oss andre til å enda mer søke Gud og tjene vår neste.

Bildet viser ettåringene i England 2019/2020.

Ettåringene våre.
Bak f.v: Lisa Marie Bredland, Sophie Zahl, Maria- Kristiina Luik.
Foran f.v: Sarah Nixon, Chao Yun Tiao.

Farvel for nå, kjære ettåringer! Dere vil bli dypt savnet! Men husk; #OnceAnInternAlwaysAnIntern !

Les innlegget →
Flere blogginnlegg

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp