Drømmen om en utdannelse

Vi i Thailand har et slogan for arbeidet vårt, mange kjenner den allerede; «Drømmen om en fremtid».  Vi vil oppfylle drømmer, barns drømmer- dette gjør vi gjennom å fokusere på utdanning.

I snart 19 år har Lovsangshjemmet vært en oase i Klong Toey slummen. Et levende senter med barnehage på dagtid og fritidsklubb på kveldstid.

Noen av de første Lovsangshjembarna er voksne nå, og i dag har jeg lyst å dele med dere noen ” løvetannsbarn historier” fra Lovsangshjemmet.

Gip sin historie                                                                                                                                                                                   Gip er en av mange barn som har kommet til Lovsangshjemmet for å lære Engelsk. Hun startet opp med engelskundervisning mens de fleste i området fortsatt var skeptisk til Lovsangshjemmet og de som jobbet der. Moren hadde fått med seg at det var en utlending/misjonær som hadde begynt å jobbe på Lovsangshjemmet (undertegnede) og hennes største mål var at datteren skulle lære seg skikkelig engelsk. Gip har en storebror, han sluttet tidlig på skolen og var narkoman, så Gip var deres eneste håp. Og foreldrene, en mor som var teselger og en far som var sjåfør, brukte alle sine penger på å gi Gip en god utdannelse. Gip var på mange måter en drømmeelev, hun var veldig engasjert og hadde et veldig stort ønske om å lære seg godt engelsk. Hun kom ukentlig på senteret i mange år. For det meste så studerte hun sammen med misjonæren, men hver gang vi hadde Hald studenter og voluntører, fikk hun mulighet til å studere med de. Dette medførte at hun fikk venner over hele verden. Etter vidergående sluttet hun å gå hos oss, da hadde hun kommet inn på et annerkjent universitet og studerte foretnings engelsk på fulltid. I dag har hun bachelor, og en god jobb i et internasjonalt firma.

An sin historie                                                                                                                                                                                 En dag gikk jeg forbi ett av husene jeg jevnlig besøkte da jeg jobbet fast på Lovsangshjemmet- et hus til nedfall, bygd av gamle trepaller. Helt siden den gang har barn fra dette huset gått i barnehagen vår, nå går to av barna der. Denne dagen traff jeg den første jenta jeg hadde i barnehagen (og senere i fritidsklubben)  som kom fra dette huset. An er nå blitt 17 år. Hun hadde bare gått en liten stund i barnehagen vår da moren hennes døde, etter det så har slektninger tatt seg av henne. Mot alle odds så klarer An seg veldig godt. Hun går på yrkesskole (regnskapslinje) på dagen, og skal fortsette på bachelor etter dette. På kveldene så jobber hun som servitør på en restaurant. I tillegg så hjelper hun familien med å ta vare på yngre slektninger.

Bom sin historie                                                                                                                                                                             Bom var vår ivrigste fotballspiller på Lovsangshjemmets fritidsklubb. Han bare elsket fotball og hans store drøm var å bli profesjonell fotballspiller. Han var ivrig med på alle fotballtreninger og andre sportsaktiviteter på Lovsangshjemmet. For noen dager siden var jeg en tur innom en lokal butikk under motorveien, og da jeg skulle betale så ble jeg møtt av en smilende Bom, er det noe jeg husker med Bom så var det smilet, hele ansiktet strålte hver gang han smilte, og sånn var det nå også. Jeg spurte hva han gjorde, og han fortalte meg at jo, han var profesjonell fotballspiller, spilte på et av lagene her i Thailand, i tillegg så gikk han på universitetet og tok en bachelor innen sport. Da var det jeg som måtte smile, det er ingenting som gleder meg mer enn når barn får oppfylt sine drømmer.

Pho sin historie                                                                                                                                                                                 Det å være 14 år og tenåringsgutt, og bli tvunget til å møte opp på Lovsangshjemmet for å ha engelsk sammen med misjonæren var nok ikke særlig lystbetont for Poh. Men Poh hadde ikke noe valg, det sørget moren for. Mens alle guttene i nabolaget på hans alder for lengst hadde avsluttet engelskundervisningen, så kom Poh uke etter uke, år etter år, for å lære engelsk hos adjaanen, som de kaller oss misjonærer. I en periode så ringte telefonen hans hver gang han var på undervisning, da var det moren som ringte for å sjekke om han var der. Poh sin mor jobber som vaskehjelp og faren kjører lastebil, Poh er eneste sønn, og deres eneste mulighet for å få en trygg og god alderdom. I dag takker nok Poh foreldrene for hjelpen. Han er nå ferdig med sin bachelor fra et godt universitet her i byen, og en god jobb venter på han. Veldig mange av hans jevnaldrende i slummen har sluttet på skolen i tidlig alder og jobber i lavtlønnsyrker, mens noen av de er blitt narkomane eller sniffer lim.