We make dreams come true!
«We make dreams come true!» er slagordet til diakoniavdelingen i kirken her. På turen min fikk jeg virkelig oppleve at vi er med å oppfyller drømmer. Forskjellene mellom Bangkok og Isan (Nordøst-Thailand) er store. Vi besøkte f.eks. familier som ennå ikke hadde strøm. Alle var avhengige av jorda. Her spurte vi ikke etter inntekt, men om hvor mange rai (ca 1,6 mål) jord familien eide eller leide. – Klarer dere å betale de 100 kg ris som en plass på internatet koster, eller må dere kjøpe risen?
Gjestfriheten er stor selv om man har lite. Vi ble invitert inn på lunsj. Vi fikk servert bitte små kokte frosk som var fanget etter gårsdagens regn. «Smil, spis og vær glad» tenkte vi, men jeg må innrømme at vi stoppet på første 7-eleven vi kjørte forbi etterpå for å fylle på litt. Familien som bød på frosk var stolte over at deres eldste barn nå jobbet i Bangkok og hadde sendt penger hjem. For én måned siden hadde familien fått strøm. Jenta i huset elsker å lese og hadde stablet bøkene sine opp i det tørreste hjørnet av huset. Jenta er skoleflink, men det var alt for langt til nærmeste ungdomsskole. Uten internatet hadde hun måtte slutte skolen og jobbe hjemme. Her er vi virkelig med på å virkeliggjøre drømmen om en fremtid.
Å gå på skole i byen er hard arbeid. Den skolen Immanuel-hjemmet bruker er det høyt nivå på. Her kommer bare de flinkeste inn, – de som virkelig vil noe med livet sitt. Men det er mange fristelser i byen også. Elevene våre kommer fra svært fattige hjem, så de har ikke mye lommepenger å bruke.
I mange av familiene vi besøkte manglet foreldrene. Far var borte og mor var reist til Bangkok for å jobbe. Noen ganger fikk besteforeldrene tilsendt litt penger, men ofte visste de ikke helt hva mor gjorde eller levde av i Bangkok. Uten besteforeldrene går samfunnet under, både her og i Bangkok. Jeg lurer på om dagens foreldre vil kunne fylle den samme rollen når de blir besteforeldre.
Å overleve uten å eie jord er ikke lett. Noen familier blir da billig arbeidskraft på gummiplantasjer. Den andre dagen spiste vi lunsj hos en nydelig familie (se bilde). De var nå svært optimistiske, sjølv om de hadde flyttet tre ganger dette året og eide ingen ting. Plantasjen de jobbet på nå, var det beste stedet de hadde jobbet. Nå kunne jenta få gå på internatet og få studere slik at hun kan hjelpe familien i fremtiden. La oss håpet plantasje-eieren fortsetter å være grei.
Mange av familiene vi besøkte jobbet hardt med det lille de eide. Noen få av familiene hadde rotet seg bort i sosiale problemer i tillegg. En familie vi besøkte satt tre jenter og en bestemor og ventet på oss. De visste ikke hvor mor var, men etter en liten stund kom moren og den nye faren kjørende i en gammel bil, med musikken på full guff. Far var tydelig beruset og jentene turde plutselig ikke snakke. Frykten lyste ut av øynene deres. Ingen hjelp å få hos den nesten blinde og like berusede bestemoren.
Jeg er full av inntrykk og kunnet fortalt om mange skjebner, men en ting er sikkert, og det er at hver og en som får komme til Immanuel-hjemmet trenger det. De prøver å benytte seg av muligheten dette er til å skaffe seg selv og familien en lysere fremtid. La oss bryte sirkelen av fattigdom ved at flinke elever får en mulighet.
Tekst: Margrethe Reve Brandsæter
