Hjerterom på Nådehjemmet

Nam er tretti år gammel og ca. seks måneder gravid når hun kommer til oss. Hun er ikke helt sikker, har ikke vært hos legen enda. De siste nettene har hun sovet i en park. En kvinne hun traff syntes synd på henne og kontaktet Nådehjemmet og spurte om vi hadde plass. Barnefaren som er over 50 år, er gift, har fire barn og er arbeidsledig. Nam selv ønsker å reise tilbake til Nordøst-Thailand der hun har en tidligere kjæreste som fortsatt ønsker å ta imot henne og oppdra barnet som sitt. Etter to-tre dagers opphold på nådehjemmet fikk Nam penger til turen og klær til seg og barnet. Hun vil bli fulgt opp av de ansatte på Nådehjemmet med telefonsamtaler.

Les innlegget →

Kors på halsen

En fjerdedel av medlemmene i Den evangelisk-lutherske kirken i Thailand holder til i Nan-provinsen i Nord-Thailand, og tilhører Lua-folket. Bare i løpet av de siste 12 år er antall døpte over 1300 mennesker. Hvem er Lua-folket?

Det er en liten etnisk minoritetsgruppe, på rundt 150 000 mennesker, som holder til i fjellene mot grensen til Laos, på kanten av det thailandske storsamfunnet. De kom mange som flyktninger inn i Thailand etter Vietnamkrigen, men uroligheter fortsatte med kamper mellom thailandske myndigheter og laotiske kommunistgrupper i området helt til 1980-tallet.
For mange handlet livet om frykt for ånder og ofring til ånder. Medisinmenn hadde mye makt. I dag opplever mange seg frigjort etter å ha blitt kristne, og blir bedt for av prest og evangelist i stedet. Alle går rundt med et kors på halsen for å beskytte seg mot de onde åndene. En tror nå på en ny makt. Selv om mange ikke kan lese, holdes Bibelen høyt – ofte på en hylle under taket i huset, med den ærefrykt den representerer i livet. Drar en til risbakkene har en ofte med kors og Bibel i kurven for å være på den sikre siden. Å bære korset om halsen kan handle om liv eller død for mange.

Mange er førstegenerasjonskristne, og kirka har en stor oppgave med å undervise og veilede rett om det å leve som en kristen, og fokusere på at alle har en nådegave fra Gud til å utføre tjeneste. Som kristne er vi ikke bare kalt til å ta imot, men også å gi videre. Blant Lua er det fortsatt mange som har til gode å selv be med frimodighet, og sette troen ut i handling med å vitne åpent for andre. Framtida for kirka på kanten av storsamfunnet, i bakkene og åsene på grensen til Laos, kan bli lys og spennende. Korset i hver enkelts liv viser veien for stadig flere. Be for arbeidet og søsken blant Lua!

Les innlegget →

We make dreams come true!

Jeg jobber til vanlig i slummen i Bangkok, men nå i sommerferien fikk jeg være med staben på Immanuel elevinternat i Phibun i Nordøst-Thailand på hjemmebesøk til elevene.

«We make dreams come true!» er slagordet til diakoniavdelingen i kirken her. På turen min fikk jeg virkelig oppleve at vi er med å oppfyller drømmer. Forskjellene mellom Bangkok og Isan (Nordøst-Thailand) er store. Vi besøkte f.eks. familier som ennå ikke hadde strøm. Alle var avhengige av jorda. Her spurte vi ikke etter inntekt, men om hvor mange rai (ca 1,6 mål) jord familien eide eller leide. – Klarer dere å betale de 100 kg ris som en plass på internatet koster, eller må dere kjøpe risen?

Gjestfriheten er stor selv om man har lite. Vi ble invitert inn på lunsj. Vi fikk servert bitte små kokte frosk som var fanget etter gårsdagens regn. «Smil, spis og vær glad» tenkte vi, men jeg må innrømme at vi stoppet på første 7-eleven vi kjørte forbi etterpå for å fylle på litt. Familien som bød på frosk var stolte over at deres eldste barn nå jobbet i Bangkok og hadde sendt penger hjem. For én måned siden hadde familien fått strøm. Jenta i huset elsker å lese og hadde stablet bøkene sine opp i det tørreste hjørnet av huset. Jenta er skoleflink, men det var alt for langt til nærmeste ungdomsskole. Uten internatet hadde hun måtte slutte skolen og jobbe hjemme. Her er vi virkelig med på å virkeliggjøre drømmen om en fremtid.

Å gå på skole i byen er hard arbeid. Den skolen Immanuel-hjemmet bruker er det høyt nivå på. Her kommer bare de flinkeste inn, – de som virkelig vil noe med livet sitt. Men det er mange fristelser i byen også. Elevene våre kommer fra svært fattige hjem, så de har ikke mye lommepenger å bruke.

I mange av familiene vi besøkte manglet foreldrene. Far var borte og mor var reist til Bangkok for å jobbe. Noen ganger fikk besteforeldrene tilsendt litt penger, men ofte visste de ikke helt hva mor gjorde eller levde av i Bangkok. Uten besteforeldrene går samfunnet under, både her og i Bangkok. Jeg lurer på om dagens foreldre vil kunne fylle den samme rollen når de blir besteforeldre.

Å overleve uten å eie jord er ikke lett. Noen familier blir da billig arbeidskraft på gummiplantasjer. Den andre dagen spiste vi lunsj hos en nydelig familie (se bilde). De var nå svært optimistiske, sjølv om de hadde flyttet tre ganger dette året og eide ingen ting. Plantasjen de jobbet på nå, var det beste stedet de hadde jobbet. Nå kunne jenta få gå på internatet og få studere slik at hun kan hjelpe familien i fremtiden. La oss håpet plantasje-eieren fortsetter å være grei.

Mange av familiene vi besøkte jobbet hardt med det lille de eide. Noen få av familiene hadde rotet seg bort i sosiale problemer i tillegg. En familie vi besøkte satt tre jenter og en bestemor og ventet på oss. De visste ikke hvor mor var, men etter en liten stund kom moren og den nye faren kjørende i en gammel bil, med musikken på full guff. Far var tydelig beruset og jentene turde plutselig ikke snakke. Frykten lyste ut av øynene deres. Ingen hjelp å få hos den nesten blinde og like berusede bestemoren.

Jeg er full av inntrykk og kunnet fortalt om mange skjebner, men en ting er sikkert, og det er at hver og en som får komme til Immanuel-hjemmet trenger det. De prøver å benytte seg av muligheten dette er til å skaffe seg selv og familien en lysere fremtid. La oss bryte sirkelen av fattigdom ved at flinke elever får en mulighet.
Tekst: Margrethe Reve Brandsæter

Les innlegget →

Sammen for en målrettet strategisk 5-årsplan

Den evangelisk-lutherske kirken i Thailand (ELCT) var samlet til generalforsamling siste uken i april. ELCT har 29 menigheter og 16 prekensteder, med til sammen ca. 4 800 medlemmer.

Det ble en spesiell generalforsamling for Lad Prao menighet, som etter debatt og votering kunne bli representert i forsamlingen. Kirkestyret la ned den og en annen menighet i fjor, for å selge bygningene. Medlemmene i Lad Prao var uenige, og kjempet for å omgjøre vedtaket. Det ble satt av en del tid til å få frem synspunkter og diskutere denne vanskelige saken.

Representanter fra alle menighetene er nå sammen om en – for første gang i historien – målrettet strategisk 5-årsplan, der målet er 7 000 medlemmer i kirken innen 2021, en økning på 45 %!
Kasserer i ELCT og prest i Immanuel menighet, Chanda Saiyotha, har gjort en kjempejobb i løpet av de siste årene. Han drar nå til Hongkong for videre teologiske studier ved Det lutherske seminaret (LTS)

Kirken, som ble selvstendig samtidig med myndighetsalder 18 år i 1994, men nok for umoden til å klare seg på egen hånd den gangen, er nå kommet i «overgangsalderen», som det treffende ble sagt i forsamlingen. Humøret kan være opp og ned, og en kan fort henge seg opp i små bagateller.

Det er nok litt spenninger i partnerskapet med de nordiske partnerne. Fortsatt er kirken avhengig av finansiell støtte fra dem, – hele 62 % av inntektene kommer nemlig derifra. De nordiske partnerne lønner mange av de ansatte i kirken og støtter alle store prosjekter.

Et av distriktene i kirken, Nordøst-distriket, hvor NMS har vært trofaste medarbeidere i over 30 år, opplever vekst og er tydelige på strategi, blant annet med en plan for bærekraftig utvikling av prosjekter selv med mindre støtte utenfra. Nå er det flere ulønnede lekledere enn lønnede prester og evangelister, som driver arbeidet i menighetene i Nordøst-Thailand fremover, takket være målrettet trening av lekledere i snart ti år.

Ser en tilbake på kirkens historie, er det mye å takke Gud for og mye å glede seg over. De neste 20-30 årene er avgjørende for kirkens fortsatte eksistens og vekst. Ledelsen i kirken må være fokusert på kirkens «tilstand» og gjøre bevisste valg for fremtiden.

Da kan det være lurt å se til andre lutherske minoritetskirker i Asia, som har vært igjennom overgangsalderen og opplevd vekst. Denne uken er det nasjonale kirkestyret i ELCT på Taiwan for å besøke og lære av den lutherske kirkens valg og endringer de siste 20 årene.

Tekst: Olav Skjerpe

Les innlegget →

Følg
blogg

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp