Samarbeid mellom Lovsangshjemmet og Bangkok Patana School

Flere av lærerne fra en av Bangkoks største internasjonale skoler har over flere år støttet og bidratt med verdifull kompetanseheving for lærerne i Bangkoks største slum.

Bangkok er blitt en stor internasjonal by med mange internasjonale skoler. Gjennom misjonærbarna har lærerne blitt kjent med arbeidet som NMS støtter gjennom den lutherske kirken i Thailand. I begynnelsen var det helst gaver til arbeidet, men etterhvert har samarbeidet blitt utvidet.

Opplæring
– Miss Robine som er en av lærerne på skolen tok kontakt med meg og lurte på om skolen også kunne bidra på andre måter, f.eks. opplæring. Det var jo en fantastisk mulighet som jeg sa ja til med en gang. Vi har kun en utdannet førskolelærer i barnehagene våre, så det å få opplæring av lærere fra en av de mest anerkjente skolene i Thailand, Bangkok Patana, var veldig velkomment, forteller misjonær Anne Storstein Haug.

Utveksling
Først var lærerne fra Lovsangshjemmet på omvisning i barnehagen på Patana og fikk et innblikk i hvordan de jobbet der, og etter det kom seks lærere fra Patana og hadde opplæring for lærerne på Lovsangshjemmet og Immanuel Daghjem. Dette har vært svært vellykket og lystbetont for lærerne. Senere kom en av de mest erfarne barnehagelærerne fra den internasjonale skolen på besøk for å se hvordan vi kan gjøre læringsmiljøet i barnehagene bedre.

Renovering
– I sommer fikk jeg greie på at barnehagen på Patana skulle totalrenoveres og da sendte jeg en mail til rektor på barneskolen og presenterte arbeidet, fortalte om vårt gode samarbeid med flere av lærerne og spurte om det var mulig å «arve» noen av møblene fra barnehagen. Vi var kjempeheldige og var de første som fikk velge møbler. Dette resulterte i at alle de tre avdelingene på Immanuel Daghjem kunne bytte ut møblene sine, og forandringen er utrolig og fantastisk. Mange av de gamle møblene var svært gamle og utslitt. Lovsangshjemmet sine møbler står på lager inntil den nye avdelingen er ferdig, sier Anne.

Videre samarbeid
Anne forteller at de ønsker flere seminarer med lærerne fra den internasjonale skolen. Ønskede tema for slike seminarer er bl.a. utelek og oppgradering av lekeplassene.
– Miss Robine vil invitere med seg alle på barnetrinnet på Patana som har ansvar for veldedighet til barnehagene våre for å se på arbeidet og bli inspirert, som hun sier. I tillegg skal våre lærere på besøk til Patana en gang til når den nye barnehagen står ferdig, avslutter Anne.

Evaluering
Våren 2016 ble det gjennomført en evaluering av arbeidet med barn og unge som NMS er engasjert i, Lovsangshjemmet i Klong Toey-slummen, Immanuel kirkens barnehage og Immanuel elevinternat i Nordøst-Thailand. Gjennom evalueringen ble det klart at offentlige skoler nå er pålagt å ha førskole for alle barn. Dvs., alle barn skal ha et tilbud fra det offentlige når de er 4-5 åringer. Kirkens diakoniavdeling har tatt evalueringen til følge og bestemt at nå skal både Immanuelkirkens daghjem og Lovsangshjemmet ta imot barn fra ca. ett år til de er rundt 4-5 år og kan begynne på offentlig skole.
Rent konkret betyr det at Lovsangshjemmet må utvide alderstilbudet. Når vi har gått på hjemmebesøk har vi opplevd at barn som gikk på Lovsangshjemmet til de var tre år, ikke har noe tilbud før de begynner på skolen. Dette er veldig lite ønskelig.
Diakoniavdeling ønsker å møte behovene i samfunnet på en best mulig måte og derfor var disse forandringene nødvendige. Mens daghjemmet i Immanuelkirken har gode lokaler, må Lovsangshjemmet utvide med et ekstra bygg. Dette er nå under bygging. Møbler fra den internasjonale skolen Bangkok Patana School står på lager til bygget er ferdig.

Tekst: Anne Storstein Haug

 

Les innlegget →

Hjerterom på Nådehjemmet

Nam er tretti år gammel og ca. seks måneder gravid når hun kommer til oss. Hun er ikke helt sikker, har ikke vært hos legen enda. De siste nettene har hun sovet i en park. En kvinne hun traff syntes synd på henne og kontaktet Nådehjemmet og spurte om vi hadde plass. Barnefaren som er over 50 år, er gift, har fire barn og er arbeidsledig. Nam selv ønsker å reise tilbake til Nordøst-Thailand der hun har en tidligere kjæreste som fortsatt ønsker å ta imot henne og oppdra barnet som sitt. Etter to-tre dagers opphold på Nådehjemmet fikk Nam penger til turen og klær til seg og barnet. Hun vil bli fulgt opp av de ansatte på Nådehjemmet med telefonsamtaler.

Les innlegget →

Kors på halsen

En fjerdedel av medlemmene i Den evangelisk-lutherske kirken i Thailand holder til i Nan-provinsen i Nord-Thailand, og tilhører Lua-folket. Bare i løpet av de siste 12 år er antall døpte over 1300 mennesker. Hvem er Lua-folket?

Det er en liten etnisk minoritetsgruppe, på rundt 150 000 mennesker, som holder til i fjellene mot grensen til Laos, på kanten av det thailandske storsamfunnet. De kom mange som flyktninger inn i Thailand etter Vietnamkrigen, men uroligheter fortsatte med kamper mellom thailandske myndigheter og laotiske kommunistgrupper i området helt til 1980-tallet.
For mange handlet livet om frykt for ånder og ofring til ånder. Medisinmenn hadde mye makt. I dag opplever mange seg frigjort etter å ha blitt kristne, og blir bedt for av prest og evangelist i stedet. Alle går rundt med et kors på halsen for å beskytte seg mot de onde åndene. En tror nå på en ny makt. Selv om mange ikke kan lese, holdes Bibelen høyt – ofte på en hylle under taket i huset, med den ærefrykt den representerer i livet. Drar en til risbakkene har en ofte med kors og Bibel i kurven for å være på den sikre siden. Å bære korset om halsen kan handle om liv eller død for mange.

Mange er førstegenerasjonskristne, og kirka har en stor oppgave med å undervise og veilede rett om det å leve som en kristen, og fokusere på at alle har en nådegave fra Gud til å utføre tjeneste. Som kristne er vi ikke bare kalt til å ta imot, men også å gi videre. Blant Lua er det fortsatt mange som har til gode å selv be med frimodighet, og sette troen ut i handling med å vitne åpent for andre. Framtida for kirka på kanten av storsamfunnet, i bakkene og åsene på grensen til Laos, kan bli lys og spennende. Korset i hver enkelts liv viser veien for stadig flere. Be for arbeidet og søsken blant Lua!

Les innlegget →

We make dreams come true!

Jeg jobber til vanlig i slummen i Bangkok, men nå i sommerferien fikk jeg være med staben på Immanuel elevinternat i Phibun i Nordøst-Thailand på hjemmebesøk til elevene.

«We make dreams come true!» er slagordet til diakoniavdelingen i kirken her. På turen min fikk jeg virkelig oppleve at vi er med å oppfyller drømmer. Forskjellene mellom Bangkok og Isan (Nordøst-Thailand) er store. Vi besøkte f.eks. familier som ennå ikke hadde strøm. Alle var avhengige av jorda. Her spurte vi ikke etter inntekt, men om hvor mange rai (ca 1,6 mål) jord familien eide eller leide. – Klarer dere å betale de 100 kg ris som en plass på internatet koster, eller må dere kjøpe risen?

Gjestfriheten er stor selv om man har lite. Vi ble invitert inn på lunsj. Vi fikk servert bitte små kokte frosk som var fanget etter gårsdagens regn. «Smil, spis og vær glad» tenkte vi, men jeg må innrømme at vi stoppet på første 7-eleven vi kjørte forbi etterpå for å fylle på litt. Familien som bød på frosk var stolte over at deres eldste barn nå jobbet i Bangkok og hadde sendt penger hjem. For én måned siden hadde familien fått strøm. Jenta i huset elsker å lese og hadde stablet bøkene sine opp i det tørreste hjørnet av huset. Jenta er skoleflink, men det var alt for langt til nærmeste ungdomsskole. Uten internatet hadde hun måtte slutte skolen og jobbe hjemme. Her er vi virkelig med på å virkeliggjøre drømmen om en fremtid.

Å gå på skole i byen er hard arbeid. Den skolen Immanuel-hjemmet bruker er det høyt nivå på. Her kommer bare de flinkeste inn, – de som virkelig vil noe med livet sitt. Men det er mange fristelser i byen også. Elevene våre kommer fra svært fattige hjem, så de har ikke mye lommepenger å bruke.

I mange av familiene vi besøkte manglet foreldrene. Far var borte og mor var reist til Bangkok for å jobbe. Noen ganger fikk besteforeldrene tilsendt litt penger, men ofte visste de ikke helt hva mor gjorde eller levde av i Bangkok. Uten besteforeldrene går samfunnet under, både her og i Bangkok. Jeg lurer på om dagens foreldre vil kunne fylle den samme rollen når de blir besteforeldre.

Å overleve uten å eie jord er ikke lett. Noen familier blir da billig arbeidskraft på gummiplantasjer. Den andre dagen spiste vi lunsj hos en nydelig familie (se bilde). De var nå svært optimistiske, sjølv om de hadde flyttet tre ganger dette året og eide ingen ting. Plantasjen de jobbet på nå, var det beste stedet de hadde jobbet. Nå kunne jenta få gå på internatet og få studere slik at hun kan hjelpe familien i fremtiden. La oss håpet plantasje-eieren fortsetter å være grei.

Mange av familiene vi besøkte jobbet hardt med det lille de eide. Noen få av familiene hadde rotet seg bort i sosiale problemer i tillegg. En familie vi besøkte satt tre jenter og en bestemor og ventet på oss. De visste ikke hvor mor var, men etter en liten stund kom moren og den nye faren kjørende i en gammel bil, med musikken på full guff. Far var tydelig beruset og jentene turde plutselig ikke snakke. Frykten lyste ut av øynene deres. Ingen hjelp å få hos den nesten blinde og like berusede bestemoren.

Jeg er full av inntrykk og kunnet fortalt om mange skjebner, men en ting er sikkert, og det er at hver og en som får komme til Immanuel-hjemmet trenger det. De prøver å benytte seg av muligheten dette er til å skaffe seg selv og familien en lysere fremtid. La oss bryte sirkelen av fattigdom ved at flinke elever får en mulighet.
Tekst: Margrethe Reve Brandsæter

Les innlegget →

Følg
blogg

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp