Ser du ut som en fulani, kan du fort bli drept

Stina har vært misjonær i Mali i åtte år. I høst var hun tilbake på besøk, og hun rakk seg akkurat heim igjen til Våle i Vestfold, før det var offisielt definert som farlig å være i Mail.

– Når du møter Mali-folk som du kjenner fra din tid der nede, hva er det som gjør deg glad og oppmuntret?

– Jeg blir glad og oppmuntret over det faktum at det antakelig aldri har vært så mange fulanier som får høre om Jesus i Mali og nabolandene som nå. De kristne fulaniene deler frimodig troen sin med omgivelsene sine. Jeg er spesielt imponert over barna og ungdommene som tar med seg venner på leirer og over nye kristne som straks går i gang med å fortelle videre til andre.

– Fulaniene har vært en folkegruppe der den kristne kirken og NMS-misjonærene jobbet mye for og med. Hvordan greier de å holde motet oppe når jihaddistene og krigen nærmer seg?

– Når nøden er stor, blir også opplevelsen av Guds beskyttelse og hjelp større. De kristne fulaniene i Norge opplever at de blir båret i bønn, blant annet av forbedere fra Norge. Men de lever med ekstreme påkjenninger og mange av dem også i stor fattigdom, så det er et liv vi vanskelig kan forestille oss i Norge.

Stina Neergård ble – sammen med sin ektefelle Ole Harald, særs «voksne» som misjonærer i Mali. Nå ser de at fulaniene blir arrestert, og de får trusler hengende over seg. Hvordan holder de motet oppe?

– Alt det vonde som har skjedd i Mali siden 2012 er en stor sorg for oss. Men vi ser at de kristne fulaniene har vokst mye i troa og at de åndelig sett er sterke. Vi ser at misjonsarbeidet vi har vært med på har framgang og at stadig nye mennesker begynner å følge Jesus-veien, som kristendommen kalles blant fulaniene. Det gjør det mulig å holde motet oppe for oss også.