Misjonæren som ble butikkleder

JUBILANT: I år feirer NMS Gjenbruk at det er 25 år siden den første gjenbruksbutikken ble åpnet. I den anledning gis det ut et ekstranummer av Misjonstidende med mye kjekt lesestoff om gjenbrukseventyret.

74-åringen er langt fra noen novise når det gjelder butikkdrift. Foreldrene drev Spydeberg Herreekvipering som mann- og kone-butikk. Her jobbet Kai-Arne som ung gutt på fritiden.

– Svenneprøven var å bli så flink at man fikk selge en dress. At man hadde opparbeidet et så godt øyemål at man kunne se at for eksempel størrelse 50 regulær ville være passende størrelse til kunden. Så gjorde min mor eventuelle nødvendige tilpasninger, minnes Kai-Arne.

Det var siste året på videregående at han bestemte seg for å bli veterinær. Han hadde fått hund som 14-åring, og var glad i dyr.

– Da vi var ferdige med folkeskolen sa min bestevenn og skolekamerat, Tor-Aksel Busch, at han ville bli veterinær. Jeg ville bli lektor. Men Tor-Aksel endte som riksadvokat, mens jeg ble veterinæren av oss.

VANN: Endelig rent vann, ny brønn i landsbyen. Foto: Privat

Glad i dyr og mennesker

Kai-Arne sier at man må være glad i både dyr og mennesker for å bli en god dyrlege. Han startet som dyrlege i Ås og Vestby etter avtjent siviltjeneste på det som den gang het Norges Landbrukshøgskole på Ås. På 1970-tallet fant det sted en sterk reduksjon av husdyr på deler av Østlandet, og han flyttet i 1978 til Eidsvoll, som skulle bli familiens hjemsted. Der var det fortsatt et rikholdig husdyrmiljø, og Kai-Arne drev kombinert praksis med hovedvekt på stordyr. Det første hjemmekontoret for hund og katt var på seks kvadratmeter og fôrlageret var i matboden.

Men mens stordyrpraksisen ble kraftig redusert med årene, ble smådyrkontoret til en bedrift med to smådyrklinikker og stor aktivitet.

I årene 1986-1989 arbeidet han for Norad på Madagaskar, i prosjektet Fifamanor, som omhandlet husdyrbruk og jordbruk. Blant annet eksporterte man NRF-kyr fra Norge til Madagaskar.

– Det var et vellykket Norad-prosjekt, som pågikk i over 40 år, forteller Kai-Arne.

Madagaskar-misjonær

Etter hjemkomst fra Madagaskar, ble det ti nye år som veterinær på Eidsvoll, før han igjen reiste ut til Madagaskar, nå for NMS.

– Jeg fikk misjonskall da jeg var 15-16 år – på en leir. Jeg syntes ikke det var noe stas. Jeg ønsket ikke å reise langt bort fra Norge. Da jeg reiste ut for Norad i 1986, tenkte jeg: Var det dette Gud ville? Men det viste seg å bare være en etappe på veien.

I 1998 ringte Magne Smørdal fra NMS og spurte: «Er du ferdig med Madagaskar, Kai-Arne?». Da skjønte jeg at det var Han som ringte. Han ventet til den rette tid. Det var en brikke som skulle på plass i det livet Vår herre hadde tenkt for meg. Det ble tre og et halvt år som NMS-misjonær på Madagaskar fra 2000-2003.

Selv om det var et delvis Norad-finansiert prosjekt, jobbet Kai-Arne i nært samarbeid med kirken. SOFABA var et landsbyutviklingsprosjekt som omfattet husdyrbruk og landbruk, helse og ernæring, undervisning med barneskoler og lese/skriveopplæring av voksne (90 prosent analfabetisme) og evangelisering. Den gassisk-lutherske kirke på Madagaskar (FLM) hadde ansvar for det siste. At prosjektet tok sikte på å imøtekomme både menneskelige og åndelige behov, ga en helt annen mening i arbeidet for Kai-Arne.

Han arbeidet i bara-stammen – et kvegfolk – der statussymbolet utelukkende var storfeet, Zebu-kveget, med pukkel på ryggen og flotte horn. Da baraene ble kristne, fikk de en ny rettesnor i livet. De så nødvendigheten av å sende barna på skolen og å bruke penger fra kveget – det vil si å slakte en okse – for så å bruke penger på de syke i familien. Hoveddrivkraften deres for å lære seg å lese, var å kunne lese det som stod i salmeboka og i Bibelen. En viktig bieffekt var at de som lesekyndige kunne kontrollere den såkalte okseboka. Der ble de ofte forsøkt lurt og ilagt falske bøter. De nye kristne i bara-stammen ble viktige samfunnsaktører, både familiemessig og når det gjaldt utvikling av lokalsamfunnet. Å ta til seg lærdom ved å lese, var nytt for dem.

VAKSINE: Vaksinasjon av storfe. Foto: Privat

De fineste årene

Kai-Arne ser tilbake på årene som misjonær som de fineste i livet, både for ham selv og familien. Selv om han har regnet ut at han i til sammen seks måneder av denne tiden sov på stråmatte på bare jordgolvet om natta – på besøk i landsbyer, med lopper og lus i soveposen, mus som sprang over gulvet og rotter som skrek i mørket. Og så våknet han av hanen som gol.

– Heldigvis har jeg ikke «søtt» blod, så insektene plaget meg ikke veldig.

På hjemmebane

Etter at han kom hjem til Norge igjen i 2003, ble han valgt inn i Bistandsnemnda (nå Digni), foreslått av NMS. Et verv han hadde i ni år. Han har også vært med i NMS sitt områdeutvalg på Romerike, og deretter var han medlem av regionstyret i Region Øst i ni år, en del av denne tiden som nestleder og medlem av arbeidsutvalget.

– Etter at jeg var ferdig i områdeutvalget og i regionstyret og var blitt pensjonist, tenkte jeg: Hva vil Gud jeg skal bruke tida på nå?

Arbeidende styreleder

Noe av svaret ble NMS Gjenbruk på Lillestrøm. Kai-Arne begynte i butikken høsten 2017, og ble styreleder på nyåret i 2018. Han omtaler seg selv som arbeidende styreleder. Er i butikken minst to dager i uka, og da gjerne fra 9-tida på formiddagen til 18-19-tida på kvelden. Gjenbruksbutikken har åpent tre dager i uka; tirsdag, torsdag og fredag. Men Kai-Arne synes kunder og folk som vil levere varer bør få svar ellers i uka også, dersom de ringer. Derfor kobler han butikktelefonen over på sin egen mobil de dagene det ikke er åpent. Enkelte arbeidsdager kan det være opp mot 40 kontakter i form av telefonsamtaler eller sms, men det er som regel flest henvendelser på butikkdagene.

Han forteller at det stort sett går greit å få folk til å ta styreverv i butikken, men at det er vanskelig å få noen til å ta ledervervet.

– Etter fire år som leder, tenkte jeg at det ville være gunstig med et bytte. Men det viste seg umulig å få noen til å ta over, dermed fortsatte jeg. Det er nytt valg i 2024, så får vi se da.

Selv om man for tiden ikke har mannskap til å holde åpent i butikken mer enn tre dager i uka, er omsetningen god – omsetningen per åpningsdag ligger på det dobbelte av hva den var før korona-perioden. – Et veldig kjør de dagene vi har oppe, forteller han.

Raust, men ikke kaos

– Alle vi som driver butikken er amatører og frivillige. Det å sette krav til kvalitet kan du ikke gjøre som en vanlig butikkeier. Det må være raust, men ikke kaos. Det kan være en linedans å få det til – å lede slik at det blir en flott butikk. Vi får mye ros for å ha en ryddig og oversiktlig butikk, trass i at vi ikke er utdannet i faget.

Kai-Arne synes det er litt rart at det er såpass vanskelig å få nok frivillige til å være med i butikken, all den tid de som jobber der er så fornøyde med å være med. Man blir fort «hekta» hvis man først begynner. Et gjennomgående problem innenfor frivilligheten, er å få nok folk. Kai-Arne synes å merke at det har blitt vanskeligere etter koronaen.

Tilgangen på varer er stort sett god. Men to-tre ganger i året har man gjerne måttet fri til «storebror», NMS Gjenbruk på Ski, for å få overta noen møbler.

NMS-identiteten

Kai-Arne sier at et flertall av butikkmedarbeiderne ikke har noe forhold til NMS og til misjon.

– Kanskje er det et Østlands-fenomen, undrer han og nærer en viss bekymring for at man kan få en butikkledelse som ikke har NMS-tilknytning.

Han mener det er viktig å fokusere ikke først og fremst på pengene, men på hva godt disse pengene gjør. Stikkord for NMS Gjenbruk er misjon, miljø og møteplass. Schie mener at når det gjelder misjon, er vekten lagt på innsamling av penger, men i mindre grad på hvordan man eksponerer misjon overfor ansatte og kunder. På besøk i England har han sett at det der er en flom av gjenbruksbutikker, og at butikkene der profilerer sitt formål i sterk grad, mens NMS etter hans mening holder en relativt lav profil på det området.

RISIKOPROSJEKT: Flytting av bikube fra Østkysten til Bara-stammen i Mikoboke-fjellene. Foto: Privat

I de senere år er det gjort en stor innsats når det gjelder butikkenes utseende, og Schie mener det har vært viktig og nødvendig. Men samtidig synes han det har vært for lite av identitetsbygging og overordnet tenkning om hvilken rolle gjenbruksbutikkene skal spille, og han utfordrer ledelsen både i NMS Gjenbruk og i NMS på dette.

For å bygge identitet innen «flokken», mener han blant annet det er viktig å formidle hvilke resultater som oppnås ved hjelp av de midlene som kommer inn.

– 70 prosent av våre kunder vet ikke hva NMS er. 20 prosent vet at det har noe med misjon å gjøre, men de vet ikke forskjellen på NMS, NLM, Normisjon og Fretex, sier han.

Misjonsbefalingen

Han mener det er et ansvar og en oppgave å realisere misjonsbefalingen også gjennom driften av gjenbruksbutikkene – uten å tråkke verken medarbeidere eller kunder på tærne eller være for påtrengende.

– Symbiosen mellom NMS og NMS Gjenbruk er et viktig satsingsområde, sier han.

– Gjenbruksbutikkene gir en stor kontaktflate både med medarbeidere, kunder og folk som gir varer til butikken. Jeg mener vi må stå fram med stolthet over NMS sitt arbeid og bruke dette for alt det er verdt til å promotere butikkene og organisasjonen.

Han mener tilstrekkelige ressurser i den sentrale ledelsen av NMS Gjenbruk er viktig for å lykkes i framtida, han mener at kjeden fortsatt er underbemannet sentralt. Sentralleddet er viktig fordi man der får inn de «profesjonelle».

– I butikkene vil det være hovedsakelig amatører, og et lite mindretall som har bakgrunn fra yrkesliv i butikk. Sånn vil det være også framover, sier han.

Mer enn kroner og øre

Kai-Arne konstaterer at NMS Gjenbruk har vært en suksesshistorie når det gjelder omsetning. Men at virksomheten må måles i mer enn kroner og øre.

– Det er viktig å definere hvem vi vil være, og hvilke verktøy vi skal bruke for å være det. Det må ikke bli slik at vi er så interessert i pengene at disse blir et hovedfokus. Det er viktigere – og mer bærekraftig også – at vi skaper en solid identitet og eierfølelse bygget på NMS sitt arbeid som vi finner materialisert i hele misjonsporteføljen. Den er misjon, miljø og mengder av møteplasser. Vår profilering overfor medarbeidere, kunder og nye samarbeidspartnere vil bli viktigere og viktigere i konkurransen med de kommersielle gjenbruksaktørene som nå står fram. Hvorfor velge oss? Hva gjør oss bedre enn konkurrentene?

Han påpeker også at NMS i betydelig grad er en grasrotorganisasjon:

– På godt og vondt er det frivilligheten som råder i «NMS-huset». Det har ikke vært tenkt på samme måte når det gjelder NMS Gjenbruk. Innflytelse gir eierskapsopplevelse og styrker identitet, samhold og trofasthet. Trenger vi strukturelle endringer?

Det er viktig å få til en god flyt av informasjon, menings- og idéutveksling. Det må ikke være slik at alle skal finne opp kruttet hver for seg. I hele NMS Gjenbruk er det over 2000 frivillige medarbeidere som representerer mye iderikdom og kreativitet som bør spres ut til alle i kjeden og få innflytelse på de valgene vi gjør, sier Kai-Arne.

Vi må si som Paulus: «Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran.» (Fil 3,13)

Mening for morgendagen

I NMS Gjenbruk Lillestrøm har man en fast post på programmet på interne møter: Hva går pengene til? Da trekker styreleder Kai-Arne fram et av prosjektene pengene går til, det gjør han både på styremøter og i medarbeidersamtaler.

– Men hvis neste styreleder ikke er en misjonsvenn, vil dette da falle bort? undrer han.

– Det er fortsatt upløyd mark i organi-sasjonen vår, og det gir utfordringer, men også mening for morgendagen!