Linns finurlige flokk

Det lukter våt asfalt. Det gjør ofte det i andaktene, bøkene og intervjuene hennes. Favorittlukta. Lukta av barndom og sommer på Opsahl i Oslo øst.Lukta av blokka, der hun vokste opp. Lukta av syrin og fiskeboller i putrende, hvit saus. Ei jente med krone−is rundt munnen og lyst hår som danser i takt med slengtauet. Hun er alenebarn, men aldri alene.På kvelden liker hun å se ut på alle de lysende vinduene. Hun fantaserer om alt som er bak gardinene. Alle menneskene. Hun lager historier om dem og humrer kanskje litt av sin egen lune humor som tar sine første skritt, men som ennå ikke har blitt oppdaget av verden der ute. Og det er så trygt. Alle lysene gjør henne så uendelig trygg. Om naboen ikke tar inn avisa på noen dager, ringer man på. Står alt bra til?Om Linn gjør noe ulovlig, er det ikke så farlig hvem som kjefter. For noen kjefter, men omsorg skinner gjennom. Balkongene, og ropinga fra dem. Det er middag. Løping i trappene, inn og ut fra forskjellige leiligheter, som ser like ut fra utsida, men som er forskjellige inni. Lukta av kjøttkaker i første etasje, fiskekaker i andre, brent havregrynsgrøt i tredje og de heldige i fjerde med pannekakene. Linn spiser koteletter med en tankefull mine før hun setter seg under bordet og lytter. Nyter de voksnes prat om rare og viktige ting. Så er det ut på asfalten igjen. Nå har den tørka, og balkongene fylles av våte klær, tørkestativer og noen som følger med. Passer på. Blokka altså. Et slags symbol på noe hun brenner for i dag: At vi må være nabokjerringa. Vi må alle være henne, som Gro Harlem Brundtland oppfordra oss til da 1995 ble til 1996.

Nabokjerringa

Hun bor fremdeles i blokk, men på Grünerløkka.− Når jeg kommer hjem fra jobb og går gjennom bakgården, koster det meg ingenting å si til «vesle Louise» at hun ikke må klatre for høyt i det treet der, sier hun.For Linn pakka med seg den litt retro Opsahl−holdninga fra 70−tallet da hun flytta til Løkka. Man må da ta litt ansvar, ikke sant? Så denne nabokjerringa byr på seg selv, også utenfor nabolaget.− Ser jeg en forvirra turist med nesa i kartet på Karl Johan, da griper jeg inn, sa hun til NRK−podcasten Drivkraft en gang, og la til at mannen på Golgata, han som tilbød Jesus en svamp med vineddik, var et forbilde. For han så et behov, la fra seg høflighetsfrasene og handla.− Som en gammel dame sa til Aftenposten: Jeg håper folk snakker til meg etter pandemien også. Vi var så flinke til å handle for hverandre i 2020. Det opp stod et fellesskap som jeg håper fort setter. At vi tør å ringe på, selv når alt ser fint ut. Men det koster jo litt.− Gjorde du det under pandemien?− Jeg har nok alltid levd litt sånn. Er født uten denne innebygde høfligheten som hindrer oss i å gripe inn i andres liv. Muligens fordi jeg er enebarn og måtte søke utover min lille sfære for å finne fellesskap, sier hun og legger til:− Det er mange der ute som ikke vet at de er min søster eller bror. Jeg tror verden trenger flere enebarn. Og nabokjerringer.

Den lille familien

Selv om Linn en gang beskrev seg selv som en lat perserkatt som liker ro og fred og egentlig er litt sur innerst inne, så stiller hun høye krav til sin indre «nabokjerring». For hun har det med å stille opp når noen sliter. Det gjorde hun i 2013. Ja, kanskje litt for mye.− Jeg mista pappa først, begynner hun.− En klok og veldig optimistisk fyr. Han var alltid takknemlig, sier hun om Willy Skåber.− Jeg har alltid sagt til Gud: Dør mamma og pappa, da slutter jeg å tro på deg.Men i de tre kommende årene skulle hun miste både mamma Ragnhild og tvillingsøsteren, tante Astrid.− Tre mennesker som stod meg veldig nær. Vi var jo ikke store familien. Nå er det meg, fetteren og kusina mi som er de eldste, og sønnen min Niels, forteller hun.Da Willy døde i 2013 begynte en tung tid.− Jeg satte mine egne følelser i baksetet. Det er litt skremmende å se hvor sterk man blir når man må. Det var ikke før moren min døde at jeg turte å kjenne på min egen sorg.− Men du sluttet ikke å tro?− Nei. Faktisk så er jeg takknemlig. Jeg er lei meg for at de er borte, men jeg er takknemlig for at jeg fikk beholde dem så lenge.