Kina i våre hjerter

­I 14 år har NMS–misjonærene Marieke og Tom Rode–Christoffersen bodd i Hongkong og fulgt opp prosjekter på det kinesiske fastlandet.– Så lenge vi har vært gift, er det her vi har bodd lengst. Men når barna flytter til Europa har vi alltid tenkt at det er på tide å bryte opp, forteller de.Jakob begynner på Solborg folkehøgskole i Stavanger til høsten. Søstrene, Natasha Julia og Kari Sophia, studerer i Spania og England. Nå starter et nytt kapittel for familien Rode-Christoffersen, men også for Hongkong.

Fra bygd til by

Etter sju år som teltmakere i Qinghai i det vestlige Kina, 2700 meter over havet, flyttet familien til Norge og Jessheim i 2006. Men innerst inne ønsket de seg tilbake til Kina. De snakket språket og var blitt mer og mer glade i landet og folket.– Særlig vår eldste datter, Natasha, ville hjem til Kina. Hun trivdes på Jessheim, men savnet vennene hun hadde i Qinghai, forteller Marieke.Marieke og Tom får jobb i NMS i Hongkong.– Her var livet totalt forskjellig fra Qinghai. Det tok en stund før barna tilpasset seg levemåten, varmen og støyen, fortsetter trebarnsmoren.Slitet med å lære engelsk tar på, og Natasjas venner i Qinghai er fremdeles langt unna. Men barna liker seg på skolen. Det går seg til, sier misjonærparet som får i oppgave å følge opp prosjekter i Hunan og Guangxi i Kina.

Biogass

– Det var interessante oppgaver, men også ganske forskjellig fra arbeidet i Qinghai, der vi drev prosjektene selv, sier Tom.[caption id="attachment_56484" align="alignleft" width="300"]

DØVESENTER: Marieke og Tom har blant annet engasjert seg i arbeidet for hørselshemmede barn ved skolen Qiyin i Changsha. Her er Tom sammen med Zhang Hàoyǔ. Foto: Ole Jacob Grønvold[/caption]I Hunan blir de i første omgang mer som inspektører for prosjektene drevet av Amity Foundation, en sosial grein av den kinesiske tre-selv-kirken.– Vi var litt på siden av prosjektene og fikk ikke den samme kontakten med lokalbefolkningen. Nå møtte vi stort sett prosjektledere, forklarer han.Men etter hvert som de blir kjent med folk, blir ekteparet også mer involvert i selve arbeidet.– Da kjentes det mer meningsfylt, synes Tom, som tok initiativ til å starte et biogassprosjekt.– Det ble et samarbeid mellom Amity, NMS og den Den gassisk–lutherske kirke på Madagaskar (FLM) som varte i tre år, forteller han om nyvinningen innen klima og miljø.– Gasserne opplevde at biogass–teknologien gjorde livet deres bedre. Kineserne ble stolte og glade over å bidra. Det skapte kontakt mellom mennesker og organisasjoner. Det er fint å se fordommer på begge sider bli utfordret og forsvinne, ganske enkelt ved å møtes. Jeg møter fortsatt prosjektledere i Kina som sier at dette var det beste prosjektet de har vært med på. Selv om prosjektet ble avsluttet i 2014, er installasjonene fortsatt i drift.

Diakoni

Marieke jobbet mest med de diakonale prosjektene, der Amity og kirken i Hunan samarbeider for å bedre levekårene for underpriviligerte og for familier som har det tøft.– En oppgave som har tatt mye tid, er å følge opp Qiyin, en skole for hørselshemmede barn i Changsha, forteller hun om en gruppe mennesker som har hatt det tungt økonomisk og administrativt.– Det er fortsatt et slit for dem å få endene til å møtes, men det er utrolig meningsfullt å se barna lære å kommunisere og se gleden over å bli forstått, sier hun og legger til:– På grunn av pandemien har ikke skolen kunnet drive som vanlig. Den sliter fortsatt økonomisk og trenger vår hjelp.