I ferdiglagte gjerninger

– Jeg kunne jo ikke svare på spørsmålet, for jeg var aldri typen som var helt sikker i misjonskallet, forteller Gerd Levinsen ettertenksomt. Tross en liten omvei om norsk skole, ble det likevel til at hun søkte Misjonsskolen for kvinner og havnet tilbake i fødelandet Madagaskar. 93-åringen i Bodø kan se tilbake på et betydelig NMS-preget liv helt fra starten.

Dialekten

I 1924 setter den nyordinerte presten Karl Aleksander Levinsen og kona Hanna kursen for språkstudium i Frankrike. Året etter venter oppgaver på Madagaskar. Fem år blir det på misjonsstasjonene Manombo og Morombe, før familien, som nå teller fire, drar hjem til Norge. Gerd, født i 1929, er kun et halvt år gammelt spedbarn. Hanna hadde fått malaria og preges så sterkt av ettervirkningene at familien ikke drar tilbake.Karl Aleksander fortsetter tjenesten i NMS sitt hjemmearbeid. Gerd og søsteren blir vant til å flytte.– Vi bodde i Haugesund til jeg fikk r-en, poengterer Gerd.Skarre-r-en blandet seg så med østnorsk fram til hun avsluttet første klasse i Oslo, før nye språklige impulser ventet langt mot nord i Bodø. Dette med dialekter syntes hun var merkelig, og hun husker godt den dagen hun kom hjem fra skolen og ropte forskrekket på moren.– «Mamma, de sier noe rart: Ska æ vær i lamme dæ?» Vi skjønte ingenting. Vi hadde jo ikke TV, knapt nok radio, så vi var ikke vant med å høre så mange dialekter som i dag.Nordlendinger som flyttet til hovedstaden kunne være offer for fordommer, men Gerd opplevde aldri noe da familien dro motsatt vei. Det var likevel ikke et bevisst valg at hun aldri la om til nordlandsk.– Dialekten min var godkjent for vi var jo «osloensere», så det var ikke noe mobbing, sier hun, men minnes likevel godt den gangen norsklæreren stoppet henne i høytlesingen og ba en annen elev om å overta fordi skarringen var for framtredende. Utvanning og blanding har det likevel blitt oppigjennom årene.– Jeg har bodd såpass mange steder at jeg ikke vet hvor jeg har uttrykkene fra lenger, kommenterer Gerd, og legger til at hun nok aldri har snakket helt likt noen andre.– Det er ingen sak å plukke meg ut i en flokk, forsikrer hun.

Evakueringen

Det var far sin nye jobb som førte familien nordover. Han ble kretssekretær for NMS i Bodø i 1937. Gerd har hele livet tenkt på ham som en tydelig misjonsmann.– Han var i misjonens tjeneste fra perioden på Madagaskar og fram til han ble sokneprest i Beiarn i Nordland i 1960. Før det reiste han på landsbasis og var godt kjent rundt forbi.Etter invasjonen 9. april 1940 beveget de tyske styrkene seg lenger og lenger nordover. Majoriteten av Bodøs befolkning evakuerte i løpet av mai måned. Det gjaldt også familien Levinsen, som i likhet med mange andre dermed unnslapp det fatale bomberegnet 27. mai. 30 tyske bombefly la byen fullstendig i ruiner. Slik forblir den de neste fem årene.Tryggere plassert i Breivik i Salten byttet de ut den vindfulle nordlandskysten med innlandet langs Skjerstadfjorden.– Det var på landet, så jeg har ikke følt Bodø brenne på samme måte som de som ikke for sin vei. Sånn sett har jeg ikke noen vonde minner fra det slik som så mange andre har, understreker Gerd.I 7. klasse tar hun et tydelig valg om å følge Jesus. Det blir ingen brå omvendelse, men mange stevner og vekkelser i området får sin virkning. Gerd fullfører folkeskolen, og under gjenreisingen av Bodø etter okkupasjonen drar søstrene til Haugesund for å fullføre gymnaset.

Frøken Levinsen

Med godkjent artium og halvannet års erfaring som hushjelp drar Gerd Levinsen nordover igjen. Krigsårene førte til lærermangel, og særlig i Nordland var de godt kjent med såkalte erstatningslærere, unge menn og kvinner som tok på seg undervisningsansvar uten å være faglærte.– Jet glemmer det ikke. Det var ingen undervisning om hva vi skulle foreta oss. Vi måtte hoppe i det, men det hangla og gikk, sier hun og rister lett på hodet.Gerd var aldri fast bestemt på å undervise, men kommenterer at det var nå slik det la seg til rette.– Jeg trivdes med å være lærerinne, men du tar deg selv med deg, og det kan være pinefullt. Jeg har opplevd litt av hvert og fått mitt pass påskrevet.Alt i alt gav det likevel mest morsomme minner. Hun tar husstellærerhøgskolen og får en periode som husstellærer på Ørlandet i Trøndelag før hun tar fatt på lærerutdanningen. Ennå husker hun godt replikker og persontrekk fra tidligere elever, og det hender at hun ser dem den dag i dag. Da må hun hilse på.– De er jo besteforeldre disse som jeg hadde i første klasse den gangen! ler hun hjertelig.Det ble likevel ikke lange tiden som frøken Levinsen i Skole-Norge. De små dryppene fra oppveksten i det sterke misjonshjemmet vokste og tok mer og mer plass. Søknaden ble sendt til Misjonsskolen for kvinner.