I ferdiglagte gjerninger

– Jeg kunne jo ikke svare på spørsmålet, for jeg var aldri typen som var helt sikker i misjonskallet, forteller Gerd Levinsen ettertenksomt. Tross en liten omvei om norsk skole, ble det likevel til at hun søkte Misjonsskolen for kvinner og havnet tilbake i fødelandet Madagaskar. 93-åringen i Bodø kan se tilbake på et betydelig NMS-preget liv helt fra starten.

Dialekten

I 1924 setter den nyordinerte presten Karl Aleksander Levinsen og kona Hanna kursen for språkstudium i Frankrike. Året etter venter oppgaver på Madagaskar. Fem år blir det på misjonsstasjonene Manombo og Morombe, før familien, som nå teller fire, drar hjem til Norge. Gerd, født i 1929, er kun et halvt år gammelt spedbarn. Hanna hadde fått malaria og preges så sterkt av ettervirkningene at familien ikke drar tilbake.

Karl Aleksander fortsetter tjenesten i NMS sitt hjemmearbeid. Gerd og søsteren blir vant til å flytte.

– Vi bodde i Haugesund til jeg fikk r-en, poengterer Gerd.

Skarre-r-en blandet seg så med østnorsk fram til hun avsluttet første klasse i Oslo, før nye språklige impulser ventet langt mot nord i Bodø. Dette med dialekter syntes hun var merkelig, og hun husker godt den dagen hun kom hjem fra skolen og ropte forskrekket på moren.
– «Mamma, de sier noe rart: Ska æ vær i lamme dæ?» Vi skjønte ingenting. Vi hadde jo ikke TV, knapt nok radio, så vi var ikke vant med å høre så mange dialekter som i dag.

Nordlendinger som flyttet til hovedstaden kunne være offer for fordommer, men Gerd opplevde aldri noe da familien dro motsatt vei. Det var likevel ikke et bevisst valg at hun aldri la om til nordlandsk.

– Dialekten min var godkjent for vi var jo «osloensere», så det var ikke noe mobbing, sier hun, men minnes likevel godt den gangen norsklæreren stoppet henne i høytlesingen og ba en annen elev om å overta fordi skarringen var for framtredende. Utvanning og blanding har det likevel blitt oppigjennom årene.

– Jeg har bodd såpass mange steder at jeg ikke vet hvor jeg har uttrykkene fra lenger, kommenterer Gerd, og legger til at hun nok aldri har snakket helt likt noen andre.

– Det er ingen sak å plukke meg ut i en flokk, forsikrer hun.

Evakueringen

Det var far sin nye jobb som førte familien nordover. Han ble kretssekretær for NMS i Bodø i 1937. Gerd har hele livet tenkt på ham som en tydelig misjonsmann.

– Han var i misjonens tjeneste fra perioden på Madagaskar og fram til han ble sokneprest i Beiarn i Nordland i 1960. Før det reiste han på landsbasis og var godt kjent rundt forbi.

Etter invasjonen 9. april 1940 beveget de tyske styrkene seg lenger og lenger nordover. Majoriteten av Bodøs befolkning evakuerte i løpet av mai måned. Det gjaldt også familien Levinsen, som i likhet med mange andre dermed unnslapp det fatale bomberegnet 27. mai. 30 tyske bombefly la byen fullstendig i ruiner. Slik forblir den de neste fem årene.

Tryggere plassert i Breivik i Salten byttet de ut den vindfulle nordlandskysten med innlandet langs Skjerstadfjorden.

– Det var på landet, så jeg har ikke følt Bodø brenne på samme måte som de som ikke for sin vei. Sånn sett har jeg ikke noen vonde minner fra det slik som så mange andre har, understreker Gerd.

I 7. klasse tar hun et tydelig valg om å følge Jesus. Det blir ingen brå omvendelse, men mange stevner og vekkelser i området får sin virkning. Gerd fullfører folkeskolen, og under gjenreisingen av Bodø etter okkupasjonen drar søstrene til Haugesund for å fullføre gymnaset.

Frøken Levinsen

Med godkjent artium og halvannet års erfaring som hushjelp drar Gerd Levinsen nordover igjen. Krigsårene førte til lærermangel, og særlig i Nordland var de godt kjent med såkalte erstatningslærere, unge menn og kvinner som tok på seg undervisningsansvar uten å være faglærte.

– Jet glemmer det ikke. Det var ingen undervisning om hva vi skulle foreta oss. Vi måtte hoppe i det, men det hangla og gikk, sier hun og rister lett på hodet.

Gerd var aldri fast bestemt på å undervise, men kommenterer at det var nå slik det la seg til rette.

– Jeg trivdes med å være lærerinne, men du tar deg selv med deg, og det kan være pinefullt. Jeg har opplevd litt av hvert og fått mitt pass påskrevet.

Alt i alt gav det likevel mest morsomme minner. Hun tar husstellærerhøgskolen og får en periode som husstellærer på Ørlandet i Trøndelag før hun tar fatt på lærerutdanningen. Ennå husker hun godt replikker og persontrekk fra tidligere elever, og det hender at hun ser dem den dag i dag. Da må hun hilse på.

– De er jo besteforeldre disse som jeg hadde i første klasse den gangen! ler hun hjertelig.

Det ble likevel ikke lange tiden som frøken Levinsen i Skole-Norge. De små dryppene fra oppveksten i det sterke misjonshjemmet vokste og tok mer og mer plass. Søknaden ble sendt til Misjonsskolen for kvinner.

NYANSATT: De to første årene var Gerd Levinsen husmorvikar på Den Norske Skolen i Antsirabe. Her er hun fotografert ved internatet i 1963. Foto: Misjons- og diakoniarkivet

Språklige overveielser

Som foreldrene skal også hun til Madagaskar. Helt tilfeldig, tror Gerd.

– De spurte om det var noe spesielt jeg ønsket. Det var det for så vidt ikke, men jeg er ikke noe språkmenneske, så jeg ville gjerne unngå Østen, sier hun med utfordringer tilknyttet skrifttegnene i misjonsområdene Kina, Hongkong og Japan i tankene.

Gassisk, språket som ved første øyekast kan se ut som en real tungekrøller, viste seg å være overkommelig.

– På gassisk hører du lydene. Det er lange ord, men hvem som helst kan si dem. For meg gav det et veldig fellesskap å kunne være med å synge i menigheten fra første dag selv om jeg ikke forstod. Det var et par ting med uttalen, men det var lett å dingle på. R-en min ble jo komisk på gassisk, men det var en velsignelse at det ikke ble et helt annet ord selv om uttalen ikke var helt riktig, utdyper Gerd.

– Jeg klarte meg til hverdags. Du blir nokså hjelpeløs om ikke. Gasserne var likevel aldri i tvil om hvilket humør jeg var i!

Hun ler godt.

– Det kom fram uansett!

Ved kapteinens bord

En dag i 1962 stod tre unge frøkner på kaien i Bordeaux i Frankrike klare for avreise. En stengt Suezkanal forlenger reisen, uten at det gjør Gerd noe. Det blir, som hun sier, «tre deilige uker ombord» langs Afrikas kyst.

– Vi hadde en «busemann» av en kaptein. Pedersen het han og var nokså brå av seg, men med glimt i øyet. Jeg traff ham igjen, helt uventet, mange år senere. Han husket meg, og spurte etter de to andre.

Gerd smiler godt av reisen på M/S Tyrifjord hvor hun og misjonærkompanjongene Annlaug Sandal og Gunvor Gammelsæter hadde fast plass ved kapteinens bord.

– Det var en frue med datter der også, men de var bare luft! glimter hun til.

Oppmerksomhet ble det også ved ankomst.

– For hver gang en mademoiselle kom ut, stod de klare og kikket, disse «gamle misjonærene» som vi kalte de som hadde vært ute en stund. En og to ungkarer på vår alder lurte nok på om det var en utkåret blant de nye frøknene.

Gerd humrer godt.

– De var på utkikk, ja.

Det er vel neppe noen hemmelighet at det hendte at enslige utsendte misjonærer fant hverandre, enten på språkstudiet eller senere. Da måtte det omstillinger til, noe som kunne skape litt krøll forklarer Gerd, men forsikrer at hun ikke bidro til det.

I første omgang ble det hele fem år på øyriket før Gerd var tilbake i Norge.

– Nå er det vel ingen som reiser og er borte så lenge uten å være hjemom, men det passet meg slik. Jeg synes det hadde vært strevsomt å dra hjem.

Skolestyreren

Madagaskar var aldri noe ukjent eller svært eksotisk for Gerd, men en naturlig komponent i livet. Faren hadde alltid fortalt fra misjonsmarken.

– Jeg hadde vokst opp i miljøet, hadde mange kjente blant misjonærene og flere kontaktpunkter, så jeg syntes ikke det var så veldig fremmed.

Levinsen meldte seg til tjeneste som husmorvikar på Den Norske Skolen i Antsirabe. To år senere forflyttet hun seg til vestkysten. De neste elleve årene skal hun bære tittelen skolestyrer på misjonsskolene i landsbyene Belo Sur Tsiribihina, Maintirano, hvor hun i 1969 blir den første kvinnelige misjonæren, og Vondrozo.

Lederansvar og administrativ oppfølging byr på både opp- og nedturer. Elevflokken og antall ledige internatplasser svinger i takt med forandringer i landsbyene og på de statlige skolene.

Dekningen og påliteligheten i staben er også variabel.

– Jeg styrte en skole, men ikke med for fast hånd sa jeg en gang til skoleinspektøren på Ørlandet, som svarte med «Ja, det kunn æ tænk mæ», bedyrer Gerd.

Ordene hans festet seg, men hun ser likevel tilbake på en tid hvor hun kanskje skulle ønske hun var litt strengere, og hvor både det å følge tonen og å ikke la det koke over ikke alltid var så lett for en dame som stilte spørsmål ved flere etablerte normer. Gerd spør seg ennå hvorfor det skulle bli poengtert om hun ikke lot jentene på pikeinternatet i Belo løpe hennes ærend eller bære tingene hennes.

– Når du ikke bare er en fredens apostel til enhver tid, kan det være vanskelige dager, men det er takket være deg selv og ingen andre, understreker hun.

Internatplass ble tilbudt elever som kom langveisfra. Ifølge Gerd var internatordningen ingen lett oppgave å stå i. Den utfordret både barn og voksne. Hun er likevel tydelig på at ingenting ved skolene var forgjeves. Årsmeldingene hjem til Norge vitner om stor glede hver gang noen tok imot Jesus. Allerede etter sitt første år som skolestyrer skriver hun: «Så vet Gud om også dette lille treet i sin vingård. Måtte Gud signe det som blir sådd blant de få.»

MISJONSSKOLEN: Gerd Levinsen er i Misjonsskolen for kvinner sitt 26. kull, 1960-1961. Hun holdt kontakt med studievenninnene som også dro til Madagaskar helt til det siste. FOTO: Misjons- og diakoniarkivet

Gassisk storesøster

Fellesskapet med misjonærmiljøet gjorde godt, selv om arbeidsoppgavene brakte Gerd langt unna misjonshovedsetet.

– Jeg var mye alene som norsk på landsbygda, fem mil fra folk. Som om gasserne ikke er folk, ler hun.

– Det kan være ille nok eller bra nok å være langt unna nordmenn, men jeg hadde et godt forhold til gasserne. Jeg ble fulgt veldig med på, uten at jeg brydde meg med det.

Det hadde for eksempel ingen hensikt å fortelle naboene om gjester. Det gikk aldri upåaktet hen.

– Naboene visste veldig godt hvem jeg hadde på besøk. Hvis jeg kommenterte at noen hadde vært hos meg, var ofte svaret «hitako! – jeg så det!»

Særlig ett vennskap stod i et spesielt lys, også lenge etter hjemreisen.

– Gud gav meg en gassisk storesøster. Hun hadde bare tre-fire års skolegang, men jeg bruker å si at hun hadde gått i skole hos Jesus. Hun var et fantastisk menneske, og kunne gå meg, som hadde en drøss av skoleår bak meg, en høy gang.

Storesøsteren tok seg av henne og våget å «ta Gerd i skole» både i relasjonen til Jesus, gasserne og skolestyringen. Det gjorde hun i en kultur og tidsperiode hvor Gerd, ut ifra sin posisjon og utdannelse, ofte ble sett på som en dame med særskilt status.

– Jeg setter pris på at hun følte at hun var i posisjon til å refse meg. Det trengte jeg innimellom.

Det ble også mange husbesøk på venninnene.

– Det kunne være givende å komme et sted, men vi kunne også bli viftet bort med klar beskjed om at her fikk vi ikke evangelisere.

Skolen var derimot en medvirkende årsak til vekst i antall troende på Madagaskar.

– Mange er vunnet gjennom barna, ved at de som små kom til skolen vår. Det er utrolig hva som kan bli sådd.

Misjonsvirksomheten var stor under årene hennes på solskinnsøya.

«Så kan vi bare undres og takke for at vi skal få lov å være med i en slik stor og vidunderlig sammenheng som vår Mester har satt oss inn i», skriver hun hjem.

– Tenk, da jeg dro ut i 1962 var vi omtrent hundre voksne fra Norge. Nå er det så få familier, men det er den riktige utviklingen, sier Gerd, som ser stort på at gasserne selv evangeliserer og som ønsker at de lokale overtar ledelsen.

– Misjonen har gått foran når det gjelder å lære opp folk til å være ledere, mener hun.

Trygg og enkel

Gerd er glad for at hun ikke har vært plaget med å lengte. Hun ble tidlig vant til at familien hadde perioder borte fra hverandre.

Det kom godt med på Madagaskar.

– Jeg er nokså enkel av meg. Å bo på landsbygda gjorde meg ikke så mye, og jeg savnet ingenting. Det eneste jeg gledet meg til når jeg kom hjem, var bjørka om våren. Det er noe spesielt med norsk bjørk om våren. Legg merke til det når det har regnet. Den deilige friske luften. Den får du ikke på Madagaskar.

Gerd forteller at hun verken følte seg tilknyttet norsk eller gassisk kultur. Å være borte fra Norge gikk helt fint, men å plukke opp elementer fra gassisk kultur mener hun er en egen kunst som hun ikke var så flink til.

– Det var ikke vanskelig å være norsk på den gassiske landsbygda. Jeg bodde blant sakalavafolket. De er betegnet som ekstra ville og uregjerlige. Jeg husker ennå at far ba spesielt for dem i husandakten, men jeg fikk være i fred og merket ikke så mye til denne «villskapen».

Tilbake i Nordland skulle hun også komme til å møte på såkalte «sakalaver», men av en helt annen type. Uttrykket er godt representert på Nordlandskysten, og både misjonen og sjøfolk må trolig ta delansvar for utbredelsen av det som har blitt en nordnorsk nedsettende bemerkning på det man mener er ustyrlige eller uredelige personer.

Gerd følte seg alltid trygg på Madagaskar og var aldri redd for å være alene. Som moren, fikk også hun oppleve malariaens krefter. Selv om begge holdt på å stryke med i febertoktene slapp Gerd, i motsetning til Hanna, unna uten varige mén.

Misjonsforeninger

Utenlandsoppholdet avsluttes i 1978, og Gerd flytter hjem til Bodø.

– Jeg er takknemlig for at jeg har fått lov å være ute i tjeneste. Det er berikende, og så har jeg fått holde kontakten med misjonen i etterkant.

For som faren, begynner også Gerd å reise rundt i foreninger. NMS forblir arbeidsgiver fram til pensjonsalder. Hun legger ikke skjul på at det har vært beundringsverdig å treffe trofaste misjonskvinner oppigjennom årene og skryter av innsatsen de har lagt ned for misjonen.

– Mange sa til meg at det var slikt et mot å reise ut, sier Gerd alvorlig. – Men, nei, jeg føler meg ikke modig. Mot, det er å være i misjonsarbeidet med «en sur kaill på vedkassen».

Hun har laget sitt eget uttrykk for fenomenet hun ofte møtte på reisene: Foreningskvinner som til tross for en motvillig ektemann i bakgrunnen, åpnet hjemmet sitt for misjonærer.

– Her nord er det ikke slik at alle ektepar er troende begge to. Hun er ofte alene, og det koster mye. Da skal det mot til å stå trofast i tjenesten.

Selv har Gerd vært aktiv i sin egen misjonsforening. De har hatt møter fram til i år, men hun er spent på fortsettelsen. Det er kun tre aktive medlemmer igjen. Alle over 90 år. Lojaliteten til misjon og menighet står likevel fremdeles sterkt. I dag er Gerd med i gudstjenestegruppa i Bodø domkirke og deltar med tekstlesing.

– Det er gildt å ha en liten oppgave, påpeker hun som muligens kan omtales som Bodøs største økumen.

– Alle vet at jeg holder til i Domkirken og i NMS, men så går jeg på besøk i andre menigheter. Det er fint å kjenne på fellesskapet.

For Gerd skulle det bli et besøk på gamle trakter på Madagaskar for noen år siden. Men i hvilket år?

– Nei, det er litt for nært, så det husker jeg ikke! Hun ler godt. Det skinner igjennom at dette er en dame med mye humor og en befriende selvironi.

GJENBRUKSBUTIKKEN: Gerd Levinsen tar svært ofte turen til NMS Gjenbruk i Bodø Sentrum. Her er hun sammen med Berit Sivertsen Sørvig, leder for områdeutvalget i Nord, og Margrethe Riibe, butikkansvarlig. Foto: Privat

Varmt medmenneske

Gerd Levinsen har derimot alltid strevd med følelsen av at hun ikke er god nok. Merittlisten vitner om det motsatte. Det tar lang tid å bevege seg gjennom Storgata, hovedgata i Bodø sentrum. Mange skal hilse, og stoppene er hyppige. Hun er et kjent fjes i byen.

De rundt henne poengterer at Gerd har vært til oppmuntring for mange i en tøff hverdag med sitt varme hjerte og sin store omsorg. Gerd på sin side er nøysom med å ta imot komplimentene.
– Jeg forsliter meg ikke akkurat, men det er viktig å ta seg av andre, påpekes det.

Omtanken vises igjen på flere arenaer. Gerd har blant annet engasjert seg i flyktningarbeid, særlig for illegale innvandrere. Hun stikker innom de som kan trenge et besøk og hjelper til der det er behov. Og så husker hun mennesker, tar seg tid til å høre hvordan det går og viser interesse.

– Joda, jeg får jo en klem av og til i Glasshuset, sier hun anerkjennende. Det er ofte de fra Bymisjonen som stopper henne for en prat i den innglassede delen av gågata.

Samtidig har noe annet gjort Gerd kjent i bymiljøet.

– Jeg er beryktet for å rote i søppelkassene. I mange år samlet jeg flasker, men nå er folk flinkere, så det ligger ikke så mye og slenger som før.

Pengene gikk selvsagt til misjonen.

Nå går dagene. Hun «somler og står i», som hun sier, uten å tenke så mye tilbake på livet hun har levd. Hun er i sentrum hver dag og i kirken hver søndag. I kaffekroken på NMS Gjenbruk er hun fast inventar.

– Jeg er svært takknemlig for gjenbruken. Den er ansiktet til NMS utad i dag.

Sykkelen og sparken betyr mye. Da kommer hun seg ut hele året.

– Jeg takker for at jeg får lov å være frisk og kan være ute å sykle. Det er ingen selvfølge.

For Gerd ble det elleve år i utenlandstjeneste. De tre mademoisellene på kaien i 1962 beholdt kontakten livet ut. Gerd kan fremdeles ta seg i å skulle ringe til de avdøde venninnene.

Men om det nå er Madagaskar eller Norge, tilfeldigheter eller ting hun bare hoppet inn i, det har egentlig ikke så mye å si for Gerd. Hun var, og forblir, en misjonskvinne i tjeneste uansett lokasjon. Og uansett alder. Norgestjenesten står ved lag for den 93 år gamle bodøværingen. For henne som alltid har gått i ferdiglagte gjerninger.