Født med løse teltplugger

Audhild husker alle husene hun har bodd i. Fra 1 til 18 år ble det 10 forskjellige hus i tre ulike land. Hun husker luktene, lydene, tingene og tekstilene. De ligger lagret i kroppen. Det gjør også kroppsspråket, faktene, talemåten og humoren som titter fram når hun besøker barndomslandet Kamerun. Audhild var baby da foreldrene forlot huset i Stavanger og flyttet til Frankrike. Etter språkkurset kom de til Kamerun med en toåring. Foreldrene prøver så godt de kan å forberede Audhild på det hun ikke forstår rekkevidden av. Når hun fyller sju skal hun flytte hjemmefra, til den norske skolen, 16 mil unna på humpete veier.

SKOLEN

Audhild har på ett vis alltid vært litt eksotisk. Den eneste norske i barnehagen. Ett av internatbarna det har vært så mye snakk om. En flerkulturell tenåring som vender hjem til et ukjent land. Men erfaringene kommer godt med som forsker på det flerkulturelle feltet. Hun forstår migranter bedre enn de fleste.– Derfor ville jeg ikke vært oppveksten foruten. Det er en berikelse jeg bærer med meg som forsker og underviser. Og jeg er glad i landet. Kamerun er et hjem, sier hun.Førsteklasse går ganske fint. De tre elevene og husmoren får et nært forhold. Men så kommer det nye ansatte, flere barn og færre skuldre å gråte på.– Vi lærte oss å bli foreldre for hverandre, forteller Audhild som ble voksen fort.– Jeg besøkte foreldrene mine i de store feriene. Gikk på badet selv. Satte toalettmappa pent på plass, pusset tennene, sa god natt og la meg. For det var det jeg var blitt vant til, sier hun og må le litt.Snart blir hun storesøster og kjenner på et ansvar da brødrene etter hvert kommer til skolen. Hvilken skulder skal hun gråte på? Hun holder tårene tilbake fram til foreldrene forsvinner rundt svingen. Gråter på do, eller i den lille hagen i utkanten av misjonsstasjonen. Blir en ekspert i å skjule sporene. Audhild er så flink og fornuftig, sier de voksne.

LOJALITETSKRAVET

– Det var en stilltiende forventning om å ikke klage. Jeg så jo hvor viktig jobben deres var. Det var et kall fra Gud selv. Det er det vanskelig å opponere mot, fortsetter hun.Når hun en sjelden gang treffer foreldrene, føles det kunstig. De sier de er glade i henne, men de reiser jo.– Jeg prøvde å leve opp til forventninger jeg tenkte de hadde. Være mest mulig lett å like. Men det var ikke enkelt for dem heller, for en uskreven regel sa at man ikke skulle besøke barna mer enn andre. Enkelte hadde barna sine enda lenger borte, forklarer Audhild.Et slags motto vokser fram i henne: Det er egentlig bare deg selv du kan stole på fullt og helt.– De siste årene på skolen var vanskelige, så jeg fikk flytte til en misjonærfamilie nær skolen. På sju år hadde jeg hatt 12 ulike voksenpersoner som stedfortredere for foreldrene, forteller Audhild som nå var blitt 14 år og snart skulle flytte til Norge. Der er misjonærbarndebatten i gang. Audhild skal bli blant de siste internatbarna i NMS. Først nå spør flere hvordan det egentlig har vært å bo så langt borte fra foreldrene? En ny forståelse for barn og tilknytning vokser fram.Ved senga hennes henger det en korktavle, og på den et sitat: «Gud kan tillate at vi opplever vanskelige ting, men gjennom det vil Han ofte lære oss noe.» I Norge kommer nok belønningen, tenker hun. Da skal alt bli bra.

UKJENT LAND

Familien flytter til Moi.– Det var lenge siden vi hadde bodd sammen. Jeg kjente på sorg og sinne. Utad var jeg glad, men hjemme kom frustrasjonen ut. Det var ikke lett å forstå for de hjemme, forteller Audhild som ikke helt forstod det selv heller. Ikke før hun deltar på et lederkurs og får grunnleggende psykologiundervisning.– Da begynte en prosess. Jeg gikk på Hald etter videregående, der vi skulle jobbe med livshistorien vår. Det året gråt jeg i bøtter og spann, og gjennom veiledning forstod jeg hvorfor.Prosessen fortsetter under sykepleieutdanningen på Diakonhjemmet.– Etter det første studieåret fikk jeg permisjon for å være ettåring for NMS i Kamerun. Jeg fikk plassert mye da. Den indre reisen ble kanskje viktigere enn den ytre, forteller hun.Snart ser hun at det ikke bare sorg og savn etter foreldre som preget årene i Kamerun. Hun fikk en drøm også, der under korktavla. Hun skulle til Niger for å jobbe blant nomadene. Det fascinerede folkeslaget som ofte hadde kommet vandrende til barndomslandet og hadde like løse teltplugger som henne selv. Det ser hun nå.– Men før jeg kunne reise videre, måtte jeg komme på plass i meg selv.