Født med løse teltplugger

Audhild husker alle husene hun har bodd i. Fra 1 til 18 år ble det 10 forskjellige hus i tre ulike land. Hun husker luktene, lydene, tingene og tekstilene. De ligger lagret i kroppen. Det gjør også kroppsspråket, faktene, talemåten og humoren som titter fram når hun besøker barndomslandet Kamerun. Audhild var baby da foreldrene forlot huset i Stavanger og flyttet til Frankrike. Etter språkkurset kom de til Kamerun med en toåring. Foreldrene prøver så godt de kan å forberede Audhild på det hun ikke forstår rekkevidden av. Når hun fyller sju skal hun flytte hjemmefra, til den norske skolen, 16 mil unna på humpete veier.

SKOLEN

Audhild har på ett vis alltid vært litt eksotisk. Den eneste norske i barnehagen. Ett av internatbarna det har vært så mye snakk om. En flerkulturell tenåring som vender hjem til et ukjent land. Men erfaringene kommer godt med som forsker på det flerkulturelle feltet. Hun forstår migranter bedre enn de fleste.

– Derfor ville jeg ikke vært oppveksten foruten. Det er en berikelse jeg bærer med meg som forsker og underviser. Og jeg er glad i landet. Kamerun er et hjem, sier hun.

Førsteklasse går ganske fint. De tre elevene og husmoren får et nært forhold. Men så kommer det nye ansatte, flere barn og færre skuldre å gråte på.

– Vi lærte oss å bli foreldre for hverandre, forteller Audhild som ble voksen fort.

– Jeg besøkte foreldrene mine i de store feriene. Gikk på badet selv. Satte toalettmappa pent på plass, pusset tennene, sa god natt og la meg. For det var det jeg var blitt vant til, sier hun og må le litt.

Snart blir hun storesøster og kjenner på et ansvar da brødrene etter hvert kommer til skolen. Hvilken skulder skal hun gråte på? Hun holder tårene tilbake fram til foreldrene forsvinner rundt svingen. Gråter på do, eller i den lille hagen i utkanten av misjonsstasjonen. Blir en ekspert i å skjule sporene. Audhild er så flink og fornuftig, sier de voksne.

LOJALITETSKRAVET

– Det var en stilltiende forventning om å ikke klage. Jeg så jo hvor viktig jobben deres var. Det var et kall fra Gud selv. Det er det vanskelig å opponere mot, fortsetter hun.

Når hun en sjelden gang treffer foreldrene, føles det kunstig. De sier de er glade i henne, men de reiser jo.

– Jeg prøvde å leve opp til forventninger jeg tenkte de hadde. Være mest mulig lett å like. Men det var ikke enkelt for dem heller, for en uskreven regel sa at man ikke skulle besøke barna mer enn andre. Enkelte hadde barna sine enda lenger borte, forklarer Audhild.

Et slags motto vokser fram i henne: Det er egentlig bare deg selv du kan stole på fullt og helt.

– De siste årene på skolen var vanskelige, så jeg fikk flytte til en misjonærfamilie nær skolen. På sju år hadde jeg hatt 12 ulike voksenpersoner som stedfortredere for foreldrene, forteller Audhild som nå var blitt 14 år og snart skulle flytte til Norge. Der er misjonærbarndebatten i gang. Audhild skal bli blant de siste internatbarna i NMS. Først nå spør flere hvordan det egentlig har vært å bo så langt borte fra foreldrene? En ny forståelse for barn og tilknytning vokser fram.

Ved senga hennes henger det en korktavle, og på den et sitat: «Gud kan tillate at vi opplever vanskelige ting, men gjennom det vil Han ofte lære oss noe.» I Norge kommer nok belønningen, tenker hun. Da skal alt bli bra.

UKJENT LAND

Familien flytter til Moi.

– Det var lenge siden vi hadde bodd sammen. Jeg kjente på sorg og sinne. Utad var jeg glad, men hjemme kom frustrasjonen ut. Det var ikke lett å forstå for de hjemme, forteller Audhild som ikke helt forstod det selv heller. Ikke før hun deltar på et lederkurs og får grunnleggende psykologiundervisning.

– Da begynte en prosess. Jeg gikk på Hald etter videregående, der vi skulle jobbe med livshistorien vår. Det året gråt jeg i bøtter og spann, og gjennom veiledning forstod jeg hvorfor.

Prosessen fortsetter under sykepleieutdanningen på Diakonhjemmet.

– Etter det første studieåret fikk jeg permisjon for å være ettåring for NMS i Kamerun. Jeg fikk plassert mye da. Den indre reisen ble kanskje viktigere enn den ytre, forteller hun.

Snart ser hun at det ikke bare sorg og savn etter foreldre som preget årene i Kamerun. Hun fikk en drøm også, der under korktavla. Hun skulle til Niger for å jobbe blant nomadene. Det fascinerede folkeslaget som ofte hadde kommet vandrende til barndomslandet og hadde like løse teltplugger som henne selv. Det ser hun nå.

– Men før jeg kunne reise videre, måtte jeg komme på plass i meg selv.

MINORITET: Audhild var den eneste norske i barnehagen. Foto: Åslaug Ihle Thingnæs

MISJONÆRBARNSAKEN

Audhild engasjerer seg i misjonærbarnsaken gjennom NORUT. Hun går i dialog med misjonsorganisasjonene. Internatskolene er borte, men ikke ringvirkningene. Hun tar et oppgjør med NMS, og det kjennes frigjørende. Hun følger med på organisasjonen, men på avstand. Det faller henne ikke inn at hun noen gang skal reise ut for NMS. Men reise skal hun. Det er sikkert.

– Jeg innså at om jeg noen gang skulle gifte meg, så måtte jeg lære å stole på folk. Ekteskap krever sårbarhet, innså Audhild som måtte lære seg å gråte foran folk. Lære å lene seg mot andre, slik andre gjorde mot henne.

– Det var en automatikk i meg å ikke forvente hjelp eller knytte meg til noen. Jeg har alltid vært selvstendig. En styrke, ja, men ikke sunt, sier hun.

Følelsen av å være ubetinget elsket var ukjent.

– Det preget mitt bilde av Gud. Han var streng og uforutsigbar. Jeg har alltid vært velsignet med gode venner. I en samtale ble det påpekt at måten jeg beskrev Gud på virket nærmest psykopatisk. Hadde jeg tegnet ham da, hadde det sett skrekkelig ut, beskriver hun.

«Gi meg et nytt og sant bilde av deg,» var den eneste bønnen hun bad på denne tiden. Tilbake står et blankt lerret. Så kommer det noen farger. Audhild sorterer det genuine fra det menneskeskapte, og sitter nå igjen med et bilde som stadig får nye former og fargeklatter. I dag har hun et personlig forhold til kunstneren selv.

– Og takket være gode medvandrere kom jeg mer og mer på plass i meg selv, lærte å knytte meg til andre, giftet meg og fikk barn.

EVENTYRLYST

Hun kvittet seg med mye, men ikke alt. Teltpluggene er fortsatt lette å rykke opp. Og det rykker ofte i reisefoten.

– Fleksibiliteten er en av de gode tingene jeg bærer med meg. Det ble aldri Niger, på grunn av uroligheter, men ønsket om å gjøre noe godt i en annen kultur, lå der. Det er en slags positiv forpliktelse fordi jeg har det så godt, beskriver Audhild som kjente det i magen da hun så «Ledig stilling som studiekoordinator på Madagaskar» på NMS sin Facebook–side.

En oppstemthet, blandet med en fred sprer seg i kroppen. På kjøkkenet står mannen og steiker kjøttkaker. Han visste hvem han giftet seg med. En dame som bare måtte reise en dag. Han hadde noen år tidligere bedt Gud om å gi han en kone som kunne utfordre ham. Nå pleier han spøkefullt å si at han, med sin monokulturelle bagasje, fikk mer enn det han ba om.

– Søk da vel, sier han over kjøttkakene.

Stillingen var perfekt. Til og med utsendelsesorganisasjonen passet Audhild nå.

– Jeg var sint, med rette, men om jeg tar sosialantropologbrillene på, ser jeg at alt må forstås i kontekst. NMS var et produkt av sin tid. Jeg kan ikke dømme basert på den kunnskap vi har i dag. NMS er i bevegelse. Det er fint å se.

REISER SOM FAMILIE

Bil og hytte er solgt, men ikke huset. For Audhild har selv erfart hvor viktig kontinuitet er for barn. De skal komme tilbake til barndomshjemmet. Men nå tenker Samuel (6) mest på at han kanskje får se en kameleon eller to i den nye hagen.

– Før vi ble tilbudt stillingen kom NMS på hjemmebesøk. Vi opplever å bli tatt godt vare på som familie. Det er naturligvis avgjørende for oss. Denne reisen skal fungere for hele familien, sier Audhild som vet hvordan det ser ut om ikke alle har det greit.

– Både før og underveis er det mange samtaler som blir viktige å ta, tenker hun.

Skole og barnehage er engasjert i barnas mentale forberedelse. De blir også med underveis, bare et tastetrykk unna.

– Nå leser vi bøker og ser filmer fra Madagaskar. Det er fint å se den enorme gleden og forventningen som vokser fram i barna, forteller hun.

– Hva er noen tips til familier som reiser ut?

– Å skape kontinuitet for barna. Ha kontakt med de hjemme. Snakk om alt, og aksepter at man er på ulike steder mentalt til tider. La barna delta i noe av pakkingen, og få med seg noe med affeksjonsverdi. Barn har en fantastisk måte å gå inn i andre kulturer på. De er nysgjerrige. Delta i nysgjerrigheten.

MISJONÆRBARN: Audhild var to år da hun flyttet til Kamerun. Som 15–åring kom hun tilbake til Norge. Foto: Åslaug Ihle Thingnæs

KALLET

– Var det et offer å selge hytte og bil og flytte til noe ukjent?

– Det er noe befriende i å ha tatt det valget. Jeg er heldig som kjenner det slik, svarer hun og legger til:

– Å reise er et privilegium. Jeg tror på en Gud som bruker oss til det vi liker å gjøre.

– Hvilke assosiasjoner får du av ordet kall?

– Blandet, svarer hun.

– Men dypest sett handler det om å holde seg nær Jesus, uansett oppgave eller bosted. Det handler om de små valgene i hverdagen. Og hverdagen kommer på Madagaskar også, tror hun og legger til:

– Om du har stiftet familie, så vil barna alltid være det viktigste kallet foran andre oppgaver.

Fra mars skal hun altså koordinere praksisen til norske studenter på Madagaskar. Kommende helsearbeidere og lærere fra norske universitet som skal bryne seg på en kultur der tro er like naturlig å snakke om som været.

– Norge har blitt et pluralistisk samfunn. Samtidig vegrer mange unge seg for å snakke åpent om grunnlaget for verdiene sine. Da mister man den stemmen som utfordrer dem som ikke tror, påpeker hun.

Men gjennom Madagaskar-praksisen vil kanskje framtidens helse-Norge bli mer sensitive og kloke i møte med troende pasienter. Og om de møter seg selv i døra, så kan de ta en prat med Audhild.

UTREISE: Snart flyr familien Heum til en helt ny hverdag på Madagaskar. Foto: Privat