
En misjonærs historie, del 1: Jordmor-kofferten
Sylvi Hevrøy drog til Etiopia med ein jordmorkoffert, men ende opp som lege, kirurg, tannlege og dyrlege.
Ei 26 år gammal jordmor frå Vestlandet har bytta ut strikkejakka med kvit uniform. Utanfor ein avsides klinikk står 50 menneske og ventar på at ho skal opne. Eit samleband av brannskadar, underernæring, tarmslyng, kompliserte fødslar og tannverk. Autoklaven, ein gammal trykkokar, får køyrd seg i dag. Turnusen hennar er å alltid vere tilgjengeleg. Ho gjer inngrep ho aldri ville fått lov til som sjukepleiar i Noreg. Blar i lærebøker. Ber. Langt vekke frå sjukehus, legar, narkose og den slags. Kanskje for resten av livet? Det veit ho ikkje endå. Eit misjonskall kan bety livet ut.Kvardagen er så intens at når ho fortel om den i dag kan folk miste både munn, mæle og nattesøvn. Ho trudde ho skulle til Etiopia for å ta imot nye verdsborgarar. Der tok ho feil.
Beghi 1973
Når mørkeret fell på er arbeidsdagen over. Men ikkje i dag. Det har vore mørkt lenge når ho set frå seg jordmorkofferten i gangen. Den ho fekk av venner på Flesland ved avreisa. Ho set seg. Beina verker. Tenner to stearinlys, og legg merke til bunken med avisa Dagen på bordet. Ho blir kvalm. Magen er tom. Ho rakk ikkje middag i dag, for pasienten hadde vore i fødsel ei heil veke då Sylvi eigentleg var ferdig for dagen. Kvinnas livmor hadde gitt opp. Ingen rier. Ingen fosterlyd. Ho var hoven. Hadde nokon prøvd å få ut barnet sjølv? Det var ikkje tid til spørsmål. Sylvi fann heller den største sprøyta på klinikken, stakk den gjennom bukveggen og tappa ut fleire liter urin. Først då kom barnet ned. Livlaust.– Det er ikkje første gong eg mister eit barn, fortel pasienten.– Du er heller ikkje aleine, tenker jordmora.Kanskje er ho ei av dei som vart vaksen så altfor tidleg. Barn skal ikkje føde. Det kan gi varige skadar, har Sylvi fått erfare. Små jenter som vert gifta vekk i staden for å gå på skule. Det kan også vere seinskadar etter omskjering som er rota til problemet. Men det grunnleggande er at helsehjelpa er for langt unna. Sylvi har ikkje tid til å gå til røtene av problema. Det er for mange brannar å sløkke. Her, to dagsreiser frå Addis Abeba, av og til aleine på jobb, er det ikkje tid til å tenke på kvifor alt er som det er. Ho ser på kvinna. Ho blør berre moderat, og smiler mot den kvitkledde.

MISJONÆR: Sylvi Arnhild Hevrøy (76) bur i dag i Skien, har tre barn og åtte barnebarn. Ho var NMS–misjonær i Etiopia og Hongkong i til saman 10 år. Foto: Lisbeth Traaholt– Neste gong må du love meg å komme før, bønnfell Sylvi og smiler tilbake før ho går for å finne noko å legge barnet i. Auga fell på Dagen. Det vert ikkje mykje tid lesing, men nyttig er den, tenker ho og bretter avisa ut over bordet. Plasserer den vesle kroppen over midtsidene. Legg merke til at formatet passar perfekt. Knyter ein hyssing rundt og løfter han. Lett, men likevel tung.Sylvi skriv heim. På konvolutten står det Mastrevik. Ei fjern verd no. Ho les gjennom brevet. Tvillingfødsel. Setefødsel. Tanntrekking. Fistula. Død. Politisk uro. Eit muldyr som får penicillin. Ein slange på do. Ho prøver å ikkje kjenne etter korleis ho eigentleg har det.
Ragnhilds koffert
Fødsel. Ingen snakka om sånt i Mastrevik. Men Sylvi var nyfiken.– Kva hadde eigentleg jordmor Ragnhild i kofferten sin, undra Sylvi gjennom oppveksten i den vesle bygda nord for Bergen. Den lokale jordmora bar på eit stort tabu.– Eg høyrde rykte om ei ku som skulle kalve på ein gard i nærleiken. Eg sneik meg inn. I skjul såg eg det nye livet velte ut. Klokka er tre på natta då det går opp for henne. Det kan umogleg vere ein baby som skjuler seg i kofferten til Ragnhild.– Kanskje var det her eg forstod at eg ville bli jordmor, smiler Sylvi, ein målbevisst ungdom.Ho skal berre ta eit år på folkehøgskule først. Og det er då det skjer. Dette uforklarlege.– Vi får besøk av ein misjonær som viser lysbilde frå Kina. Eg får ei underleg kjensle. Byrjar å gråte, og det varer i tre dagar, fortel Sylvi.– Eg trur kanskje du har misjonskall, seier ein av lærarane forsiktig.Men Sylvi forstår ikkje. Har knapt høyrt om kall før.– Eg var skremt. Så eg la det vekk og fortalde det ikkje til nokon, seier Sylvi som heller følgde draumen ho fekk natta i fjøset. Men den merkelege hendinga blir med på lasset, som ein slags torn i sida kvar gong misjon blir nemnt.
Ein brun konvolutt
Det er tøffe kår for sjukepleiestudentane ved Haraldsplass i Bergen. Jordmorskulen etterpå likeså.– Vi jobba døgeret rundt. Nattevakter og rett på førelesning, fortel Sylvi.

KALL: Sylvi Hevrøy er klar for å flytte til Etiopia på ubestemt tid. Foto: PrivatPå ei vakt legg ho merke til at enkelte pasientjournalar har ein brun, forsegla konvolutt. Kva er det?– Legens domene, får ho beskjed om.– Ikkje bry deg med dei.Men Sylvi bryr seg. Og svaret får ho ein dag ho blir tilkalla under ein operasjon.– Eg kjem inn og ser ei kvinne i narkose. Barnet kjem ut. Dei legg det i ein metall-bolle og gir den til meg, fortel Sylvi alvorleg.Ho ser ned. Ein gut. Veke 25? Han løfter ein arm. Den kvite frakken kleber seg til kroppen hennar.– Eg leverte frå meg bollen og gjekk. Det var ikkje dette eg skulle drive med.Sylvi vert berre meir overtydd om si livsoppgåve, men kjensla frå folkehøgskulen vil ikkje sleppe taket.


