Det knuste kallet

Misjonær Olav Nicolaisen er ingen karismatisk prest med floskler og store folkeskarer. Flokken er liten, ordene også. Nå snirkler de seg over til neste side og røper en entusiasme over å endelig leve ut kallet, det han har hatt siden barndommen. Forventninger høye som fjell leses mellom linjer i ulastelig skjønnskrift. Åse sitter med farens dagbok i hendene. Det er nesten så hun ikke gjenkjenner denne iveren i den ellers så sindige mannen.

− Folk likte å være i nærheten av ham. Som en av kompanjongene fra de mange jungelturneene sa det: «Nicolaisen passa alltid på at vi ikke bar for tungt, at vi hadde det bra.»

Nicolaisen skulle bare visst at det var nok. At han var der, sammen med dem, i glede og sorg, en kollega og venn.

Hvorfor drar misjonspresten hjem med en følelse av at livsprosjektet ble en fiasko? Han ofra alt, visste ikke når han kom hjem, om han kom hjem. Bare fem ble døpt. To av dem hans egne barn. Så må de plutselig hjem for å redde et liv. Sorgen blander seg med skyldfølelsen av å ha svikta kallet. Herr og fru Nicolaisen lukker Kamerun-kapittelet, ser seg ikke tilbake, skal aldri dit igjen. Lille Åse (7) fornorsker seg i all hast.

Likevel blir ikke Kamerun et tabu hjemme hos familien Nicolaisen. Historiene lever videre, som refreng rundt bordet. Turneer i urskog med tørrfisk og børse, lynnedslag og ild fra himmelen, kannibaler i fjellet og kvelerslanger i tunet. Gadji, Gonom, Djamoni og Jaffa, venner som betydde alt og som får fram lyset i farens øyne. Mot slutten av livet kommer historiene oftere. Åse finner fram telefonen og trykker på opptak.

Galim, 21. august 1951

«Vi var freme i Galim utpå ettermiddagen. Det var et deilig sted med flott natur og hyggelige, varme mennesker. Huset vi skulle bo i, var vi godt fornøyd med. Heldigvis bodde Dr. Skuldberg og hans to døtre der ennå. De skulle reise til Norge, men først etter et par måneder, så de kunne være oss til hjelp den første tiden i et fremmed land med et fremmed språk», leser Åse fra farens dagbok.

KALL: Olav og Gudrun Nicolaisen var misjonærer i Kamerun fra 1951-1960. De fikk tre barn mens de var der, Åse, Svein og Bjørg Hilde. Åse vokste opp på barnepasser Gadji (bildet t.v.) sin rygg og snakket ikke norsk før de flyttet til Norge. Foto: Privat

Hun ser for seg barndomshjemmet i Galim, en landsby vest i Kamerun, cirka 30 mil fra byen Ngaoundéré. Her bor Mbum-folket, de fleste muslimer. Lamidoen er høvding og åndelig leder. I et lite hvitt murhus blir Åse født i 1953.

− Jeg husker utsikten mot fjellene i Nigeria. I hagen var det sitroner, mango, appelsiner og bananer. En kameleon skifta farge når den satte seg på klærne, mimrer Åse.

Hun stryker hånda over den gamle dagboka. Det er som om hun ser fargene for seg, hører lydene og kjenner lukta av Gadji som bar henne på ryggen hver dag.

Tørrfisk og unådde folkeslag

«Vi kom etter hvert i kontakt med en liten gruppe kristne som bodde i nærområdet til misjonsstasjonen. De ble fra første stund våre gode venner, ja mer enn det – vi var jo søsken! En av dem er evangelisten Gonom, vår språklærer, nære medarbeider og veileder, og samtidig min gode venn (…) Vi ble straks enige om å samles til morgenandakter på vår veranda og ha søndagsgudstjeneste i Skuldbergs sykestue. Det ble en menighet på 8-10 personer. Gonom var hovedpredikant. Gudrun ledet sangen.»

Misjonslege Dr. Skuldberg starter syke- og evangeliseringsarbeid i Galim cirka 10 år før Nicolaisen kommer. Derfor er det en liten kristen minoritet her som Olav og Gudrun Nicolaisen får ansvar for. Gudrun skal i tillegg lede sykestua og lære opp lamidoens koner i barselsstell.

− Da Skuldberg dro hjem følte de seg nok litt aleine. De savna det innpasset han fikk når han kom med doktorveska. Folk flokka seg rundt ham, har faren fortalt.

Nå blir evangelisten Gonom Olavs faste følgesvenn og klippe. Sammen med flere andre drar de på lange, ikke ufarlige turneer. Åse har funnet pakkelister som inneholder alt fra jakt- og feltutstyr til tørrfisk og Bibelen.

− Tungt lasta gikk de på sine bein i et nærmest uframkommelig terreng. De jakta for å få kjøtt å spise, sov i telt og evangeliserte for unådde folkeslag tre uker i strekk.

Tordenbønnen

Snart kommer det flere NMS-misjonærer til Galim. De bygger kirke og skole. Folk flest ønsker dem velkommen, men lamidoen er skeptisk.

− Han hadde sett bokhylla på misjonsstasjonen. Den var en trussel fordi den representerte alt det han var imot; kunnskap, kristendom og vestlig påvirkning, forklarer Åse.

Når lamidoen ser noen mørke skyer som varsler torden, begynner han å rope ut bønner om at lynet må slå ned og sette fyr på bøkene. Landsbybeboerne advarer misjonærene, for man kimser ikke av sånt. Den åndelige verden er like reell som alt annet.

− De ble redde, men kunne ikke gjøre noe annet enn å be om beskyttelse. Neste dag var bokhylla like hel, men lynet hadde likevel slått ned. Ikke i lesestoffet, men hjemme hos lamidoen selv.

Heldigvis kom ingen til skade, men det ble visst en vekker, er Åse blitt fortalt.

Galim er ei hard nøtt av ei misjonsmark, like ugjennomtrengelig som urskogen omkring. Få kommer til tro. Den nye kirka som misjonærene bygger opp, skal noen år seinere knuses av lamidoens bulldoser.

− Likevel skiller Kamerun seg fra nabolandene når det gjelder relasjonen mellom kristne og muslimer. De har en fredeligere og bedre dialog, merker Åse og legger til at en annen lamido noen år seinere skjenker menigheten ny tomt i takknemlighet for det kirka har gjort for Galim.

FAMILIE: Både Åse Nicolaisen Ribe og mannen Jan Georg Ribe har misjonsbakgrunn. De møttes i voksen alder og har vært gift i syv år. De har henholdsvis 4 og 3 barn, og har til sammen 17 barnebarn. Foto: Helene Reite Uglem

Ildtegnet

Seinere samme år, i november 1952, sparker det godt i Gudruns mage. Kanskje stryker hun hånda over den og ser ut av vinduet. Ser sitroner, nigerianske fjell og en bonde ute på åkeren som legger siste hånd på verket før kvelden.

Plutselig blir det bare mørkt. Hun vet ikke hvor lenge. Hvilken rekkefølge alt skjer i, er ulikt beskrevet. På et tidspunkt rister alt, støvet faller ned over dem, et speil faller i gulvet og knuser. Kanskje er det nå de løper ut. Der ser de alt i et grønt, rødt og blått lys. Alle ser samme vei, fattig som rik, de ser opp, både misjonærene, mannen på åkeren, lamidoen og kvinnene hans. Til og med hundene uler og legger seg i skjul mens den store ildkula flyr over hodene. Kanskje rekker de en bønn før smellet. Den uhyggelige, gnistrende lyden får mennesker til å kaste fra seg alt de har, til og med barna sine, blir det sagt.

Bonden på åkeren har lest om dette i Bibelen, tenker han. Om tegnene og den siste tid. Er det han som er mannen som står ute på marken når «den store trengsel» setter inn? Kona roper på ham i det fjerne. Men han står som frosset fast, for Markus 13 sier at «den som er ute på marken ikke må vende hjem.»

Noe uhyggelig

I 1952 sender Stavanger Aftenblad sin første journalist, Johanne Margrethe Johnsen, til Afrika. Hun er på vei til Galim da noe suser over henne.

«Med veldig fart styrtet den nedover og etterlot seg en hvit røykstripe som når et krigsfly «tegner» på himmelen. I fallet sprutet den gnister, og min første tanke var at et fly styrtet (…) På høyde med solen, ble lysningen stående og vide seg ut til en veldig rund ildmørje, som gnistret og utviklet en mengde røyk. Denne røyken vokste til en sky som til slutt skjulte lysningen. Før den lysende kulen sloknet, så den ut til å være like stor som solen (…) Fem minutter etter hørte vi noen fryktelige skrall, og noen øyeblikk etter kom som ekko fra selve himmelrommet i øst. Det var uhyggelig.»

Meteoritten eksploderer et lite stykke fra misjonsstasjonen i Galim. Flere skal ha kjent den sviende heten fra den. Langs veikanten står mennesker på rekke og rad og stirrer opp mot himmelen, skildrer journalist Johnsen i boka Ildtegn over Afrika.

«Hendelsen utløste bønn om vekkelse og åndens ild over den lille menigheten i Galim (…) Mennesker kom løpende til misjonærenes bil i tiden etterpå, for de trodde det var et tegn fra Gud. Nå ville de høre om ham,» beskriver hun.

Kanskje var det adrenalinet og sjokket som snakka, for når støvet legger seg, går alt tilbake til det normale: Ingen store vekkelser, bare noen amerikanske geologer med forstørrelsesglass og myggspray.

TURNELIV: Misjonsprest Olav Nicolaisen følte han ikke «leverte» på misjonsmarken, men arbeidet har båret frukter i generasjoner. Foto: Privat

Malaria

I 1953 er Gudrun glad for det nye tilskuddet i misjonærflokken, jordmor Inga Botnen. Hun får hjelp i arbeidet med sykestua og kyndig veiledning da Åse kom til verden.

− Men allerede etter tre uker fikk jeg malaria. Jeg falt i koma og hadde 50 prosent sjanse til å overleve, forteller Åse om den dramatiske starten på livet.

− Fortvilet tilkalte de en budbærer som fikk gitt beskjed til Dr. Bjånes i Ngaoundéré. Først tre dager senere, gjennom ulendt terreng, nådde han Galim. Da var jeg heldigvis på bedrings vei.

Åse vokser opp på barnepiken Gadjis rygg. Hun lærer henne mbum-språket, å male korn i morteren, en tomannsjobb i taktfast rytme. Gadji gir henne dessuten en bestevenninne i datteren Satou Marthe, en niese hun har tatt til seg. Hun tar på ett vis til seg Åse også. Gir henne alt hun har av trygghet og kjærlighet. Legger hele hjertet i det. Åse blir en «mbum-er» uten å merke det. Ingen tenker over at Åse bare snakker mbum, oppfører seg som en kameruner og ikke kjenner til noe annet enn dette: At man lever med tiden, uten å løpe etter den.

De hvitkledde i Yoko

Etter et lite norgesopphold plasseres familien til den andre siden av landet, i byen Yoko. Her venter nytt evangeliseringsarbeid, men også ny dramatikk. Først rammes Gudrun.

− Sykdommene kom i rekke og rad. Gulsott, sepsis og ulike infeksjoner. I tillegg var hun gravid, forteller Åse som på denne tiden nærmer seg skolealder. Kofferten ligger klar med nysydde klær. Hun skal flytte hjemmefra, til den norske skolen i Ngaoundéré, flere dagsreiser inn i landet.

Samtidig ulmer en politisk uro. Kamerun er i ferd med å frigjøre seg fra de franske kolonimaktene. Aggressive bander angriper franskmenn, men også de som ligner.

− Ikke alle visste hvem vi var. Derfor måtte vi alltid ha med noen som kunne gå god for oss når vi nå reiste mye til og fra sykehuset i Yaounde, der mamma lå.

Det er midt i alt dette det skjer, den historien hun har hørt hele sitt liv. Selv om faren mot slutten av livet sier han ikke husker dette, sier hun ja til å fortelle:

− Det skjedde under frigjøringen, da evakueringsplanen lå klar og vi hele tiden måtte passe på hvor vi gikk, begynner hun.

De sover fredelig, uvitende om at noen er på vei, en bande som har rustet seg for å angripe misjonsstasjonen denne natten. Men da de ser huset, stopper de brått opp. Så snur de og løper for livet.

− De skal ha sett en flokk hvitkledde stå hånd i hånd rundt huset, som en beskyttende mur, har Åse blitt fortalt så mange ganger.

− De som opplevde dette fortalte det til pålitelige kilder, folk vi kjenner. Det ble en veldig sterk og trosstyrkende opplevelse.

Når Kamerun blir selvstendig 1. januar 1960, går misjonsprest Nicolaisen opp i kirketårnet sammen med datteren. Åse husker hvordan han drar i tauene og ringer frigjøringen inn over Yoko.

Neste dag ser de hundrevis av hjemmesydde Kamerun-flagg vaie over flokken av skolebarn i tog. Åse glemmer aldri det synet, og festen etterpå, den euforiske gleden.

Nattverd ved prest Nicolaisen.

Den brå hjemreisa

Tilbake til spørsmålet som har runget hele Åses liv: Hva ble det egentlig av kallet? Jo, det ble mye dramatikk, men fruktene? De var det ikke mye å skryte av.

− Det var en stor sorg for dem, den brå hjemreisa, sier Åse.

Gudrun er utslitt av sykdom og en tøff graviditet. I tillegg har hun fått blodforgiftning i tommelen. Sepsisen er så alvorlig at hun må amputere, uten bedøvelse. Faren tar barna med seg ut, men Åse glemmer aldri skrikene.

− Hadde ikke alt dette skjedd, ville jeg bare sett foreldrene mine tre ganger i året. Jeg ble skånet for internatskolelivet, men det ble en høy pris, fortsetter hun.

For når lillesøster Bjørg Hilde blir født, viser det seg at sepsisen hadde spredt seg til fosteret. Hun er alvorlig syk. De må reise hjem, nå, med en gang, sier legen.

− Så skjedde alt veldig fort. Det bar rett inn på Rikshospitalet, men blodforgiftningen hadde kommet for langt. Etter en uke døde hun, forteller Åse.

Foreldrene lar Åse og Svein få se lillesøster, stryke henne forsiktig på kinnet og ta farvel. Foreldrene er knust, misjonærdrømmen også. Gudrun og Olav skal aldri sette sine bein i Kamerun igjen.

Sorg og norgesturné

Familien følger legenes råd om å flytte til Norge. De bosetter seg i sin barndoms by, Lillesand. Motvillig legger Åse om til norsk.

− Pappa fikk raskt tilbud om å jobbe som hjelpeprest i Lillesand. Presten rådet ham til å ha en jobb i nærheten av familien nå, selv om NMS pleide å sende misjonærer på norgesturné det første året etter hjemkomst, fortsetter Åse.

Familien har lite å rutte med nå. De tok opp lån for å reise ut. Nå teller de på kronene, Gudrun sper ut kjøttsausen med vann. Likevel takker Nicolaisen nei til det fristende jobbtilbudet hos Lillesand-presten. Bare to uker etter begravelsen må han ut på norgesturné og «fortelle om alt han har opplevd».

− Selv om han bad om å få slippe, står NMS på sitt og viser til kontrakten. Jeg har sett brevutvekslingen mellom dem. Det var sterk lesning, sett i dagens HMS-lys. Det må ha vært en vanskelig reise, forteller Åse som husker moren gråte mye.

− Likevel har de aldri sagt ett vondt ord om NMS. Ikke noen gang. De bar aldri nag til noen andre enn seg selv.

Gjensyn med Galim

− Jeg har alltid kjent meg annerledes, men aldri klart å sette fingeren på hvorfor, sier Åse.

Det er ingen oppfølging av hjemkomne misjonærer i 1960. Åse legger bare om til norsk og prøver å glemme Gadjis rygg og fang, bestevenninna Satou Marthe, sangene, mangotrærne, det rolige tempoet og kameleoner. På kort tid blir alt revet fra henne. I 2014 skal hun forstå.

Gudrun dør i 2009. I 2014 er faren fremdeles en sprek 90-åring, men han vil likevel ikke bli med da Åse får en mulighet til å besøke Kamerun etter 54 år. Barndomsvenn Per Århaug er reiseleder for Åse og to venninner. De ser overrasket på Åse som plutselig står og stamper korn som om hun ikke har gjort annet. Hun forstår mye av språket og husker sangene.

«Du er mbum-er du», sier en ukjent mann. De har stått og snakka ei stund. Hun ser overrasket på ham, men innser at han har rett.

Det er over 50 år siden sist hun så barndomsvennen fra Galim. I dag er Satou Marthe en av de 100 mest innflytelsesrike kvinnene i Afrika. Åse er spent på å treffe den myndige kvinnen som kjemper for kvinners rettigheter og taler myndigheter midt imot. Hvor mye husker hun? Det var Åse, Gadji og Satou Marthe hver dag. Betydde det like mye for henne?

− Søstera mi, utbryter Satou Marthe og omfavner Åse.

− Det var som om vi ikke hadde vært borte fra hverandre en eneste dag. Det var bare «husker du det og det» resten av den dagen og natta, forteller Åse, blank i øynene.

GJENSYNSGLEDE: Åse og Satou Marthe var barndomsvenner i Galim på 50-tallet. 50 år senere møttes de igjen. Foto: Privat

Reisefølget tar plass i en liten Toyota. Det skal til Galim. Satou Marthe blir med.

Utenfor vinduet har årene gått, ser Åse. Det som før var frodig, vilt og uforutsigbart, er nå nedbeita og tørt. Men Galim er den samme. Noen blikktak rikere kanskje, men ellers likt.

− Vi hadde ingen sted å sove, så vi hadde pakka feltutstyr. Men da lamidoen så oss, den eneste bilen utenom hans egen, stoppet han oss, fikk vite at vi var misjonærenes etterkommere, for så å invitere oss til å bo i lamidatet.

Etterkommerne

Åse har med gamle bilder på minnepenner som hun viser fram i kirka. Snart kommer det bud fra lamidoen som vil at hele byen skal få se. De rigger til lysbildeframvisning på den hvite muren hans, og flere skuelystne strømmer til.

− Etter hvert begynte de å gjenkjenne venner, foreldre, besteforeldre, noen også seg selv som liten, forteller Åse.

«Jeg er sønnen til kokken», sier en. «Jeg var kjøregutt», sier en eldre mann. Plutselig står Gonoms barn og barnebarn framfor henne. I dag er de primus motor i kirka og jobber i sykestua som i dag har blitt stor.

− Snart stod jeg omringet av etterkommerne av den lille menigheten som foreldrene mine prøvde å bygge opp, men som de følte de mislyktes med, innser Åse.

Den lille flokken er i dag en stor, levende og engasjert gjeng som leder kirka, skoler og helsetjenester. Evangeliet har spredt seg som små elver i det ulendte terrenget, og nå står de her, forskjellige folkeslag, stammer og tungemål. Arbeidet står på deres bein, det som var målet.

«Pappa skulle vært her», tenker Åse, før hun kommer på at det er mulig med dagens teknologi. Slik får faren hennes være med på gudstjeneste via FaceTime.

Gud gir vekst

− Det var en sterk opplevelse, sier Åse som har besøkt Kamerun to ganger til etter dette.

− Å se arbeidet stå på egne bein, stødig ledet av etterkommere fra de første kristne i Galim. Fra «bare fem døpte» til 40 prosent kristne i landet, legger hun til.

− Så var det ikke forgjeves likevel, sier faren når hun kommer hjem og forteller.

Tårer triller nedover et furet ansikt.

− Han sa at livet hans ble forandra etter at jeg kom hjem fra den turen. Men det ble også mitt liv, for jeg fant noe i meg selv som jeg hadde savna hele livet. Jeg ble hel igjen. Det var som å treffe familie.

Flere hun møter forteller om en sorgprosess da misjonærene dro. Ikke fordi de var avhengige av deres hjelp, men fordi de var venner. Gadji, barnepiken, har sagt at det var som å miste en datter da Åse flytta.

− Det er en del av misjonshistorien som sjelden kommer fram. Relasjonene som blir bygd og sorgen når de skilles.

Men så skjer det noe rart. En dag får Åse en Facebook-melding fra et ukjent menneske som sier hun er Satou Marthes datter og bor på Sørlandet.

− Yvette, mannen og barna bor bare en time unna meg. De er ofte på besøk, og det er som om jeg har noe av Satou Marthe i nærheten. Ringen er slutta.

FEIRING: Da Kamerun blir fri fra kolonimaktene 1. januar 1960, feiret de på misjonsstasjonen. Foto: Privat