Connect-året gav meg mot

– For meg er det et før og et etter året på Hald. Jeg lærte utrolig mye i løpet av det året, sier Jean som var student på Hald internasjonale skole i 2003/2004.

Da Den evangelisk-lutherske kirke i Kamerun (EELC) gav Jean beskjed om at han var en av tolv ungdommer som kunne søke på et opphold på Hald i Norge, var unggutten fra Ngaoundéré toppmotivert. Han hadde blitt kjent med norske misjonærer og blitt motivert av deres væremåte og kultur.

– Vi som fikk muligheten til å søke om å få et opphold i Norge, måtte gjennom ganske tøffe tester før det ble avgjort hvem som fikk skoleplassen på Hald. Vi måtte blant annet svare på om vi var motivert for å bruke kunnskapen fra oppholdet på Hald når vi kom tilbake til Kamerun. Det kunne jeg selvsagt svare ja på.

Sjefskontor

Jean Pascal Zine sitter ved en stor kontorpult. På veggen bak ham henger bilde av president Paul Biva. Siden oppbyggingen av de offentlige tjenestene i Kamerun er temmelig ulik den norske, er det noe vanskelig å forstå hva hans jobb går ut på. Forenklet sagt leder han etaten som har ansvar for kulturarbeid og frivillige tjenester i byen som har over 200.000 innbyggere.

– Året på Hald gav meg mot til å ta utfordringer. Noe av det første jeg gjorde etter at jeg kom tilbake til Kamerun, var å ta universitetsutdannelse, sier han.

Han viser fram ingeniørdiplomet.

– Etter å ha gått på Hald ett år, var det ingenting som skremte meg. Jeg hadde fått mot til å ta fatt på store utfordringer.

Tidsnok og direkte

– Hva lærte du av året i Norge?

– Å bli kjent med den norske kulturen gav meg mot til å søke lederstillinger her i Kamerun, svarer han.

– Jeg lærte å holde avtaler innen tidsfrister, uansett hvor i verden man befinner seg. Her i Kamerun er ikke dette en del av kulturen på samme måte som i Norge. Dessuten lærte jeg meg å være en ordholden mann. Når jeg sier noe, vet folk at slik er det. Jeg lærte meg også å bli mer direkte overfor andre mennesker. Ikke pakke inn sannheten.

Menighetsliv

Selv om Jean Pascal har en tung og tidkrevende jobb i kommunen, har han også tid til menighetsarbeid. En luthersk menighet fem mil fra Maroua stod uten pastor. Den stillingen fyller Jean Pascal nå på sin fritid.

– Som kristen har jeg et ansvar i det åndelige fellesskapet i kirken. Derfor har jeg påtatt meg den oppgaven. Når menigheten samles til gudstjeneste, har jeg ansvar for liturgien og prekenen. Det er en oppgave som jeg liker.

Ryfylke

Intervjuet med Jean Pascal foregår stort sett på norsk. Vennskapet med norske misjonærer og oppholdet på Connect-linja på Hald har ført til at han behersker språket godt.

– Jeg synes tydelig at jeg hører litt ryfylkedialekt?

– Det er kanskje ikke så rart, for jeg hadde utplassering på Tau mens jeg var på Hald. Der bodde jeg hos Annbjørg Leine Larsen og Kåre Larsen. Jeg har mye å takke denne familien og Tau for. Støtten fra den bygda har betydd mye for meg.

Lærte av kulturforskjeller

Året på Connect i 2018/2019 var viktig for Honorine Claudia Lantoheritiana (25) fra Madagaskar. I dag leder hun det diakonale arbeidet i kirken sin i Antananarivo.

– Det er ikke så lett å fortelle med få ord hva året i Norge har betydd for meg. Kort sagt forstod jeg at Gud ville bruke meg, sier kvinnen som kalles Lanto.

Beæret

Lanto forteller om en forholdsvis tøff prosedyre før hun fikk skoleplassen på Hald. Den gassisk-lutherske kirke på Madagaskar (FLM) gav noen av kirkens ungdommer mulighet til å svare på spørsmål som skulle kvalifisere dem til en av skoleplassene i Norge.

– Det var en skikkelig prøve vi gikk gjennom. Det var tøft, men også bra. Jeg fikk anledning til å tenke gjennom min tjeneste og min plass i Guds rike, forteller Lanto, som følte seg beæret da det ble klart at hun var en av de utvalgte gasserne som fikk stipend og skoleplass i Norge.

Oslo-opphold

Et studieår på Hald inneholder både skolegang med internatliv i den ærverdige herskapsvillaen i Mandal og en utplasseringsdel i kristent arbeid et sted i Norge. Lanto ble plassert i Oslo, der NMS Øst var hennes arbeidsgiver.

– Månedene i Oslo var veldig lærerike for meg. Jeg fikk mye ansvar og fikk se hvordan arbeidet blant barn og ungdom i Norge ble drevet. Jeg syntes spesielt at leirarbeidet var spennende. Jeg var ikke vant til å drive slik leirvirksomhet fra Madagaskar.

Tilbake på Madagaskar ble Lanto leder for det diakonale arbeidet i menigheten sin. Foto: Privat

Ingenting halvveis

Da Lanto kom tilbake til Madagaskar, gikk hun «all inn» i menighetsarbeidet. Ved siden av sitt arbeid som frisør, ble frivillig arbeid i kirken en viktig del av hennes liv.

I tillegg til å flytte hjem fra Norge, flyttet hun også langt på Madagaskar. Nå bor hun i hovedstaden Antananarivo (Tana), 360 kilometer unna hjemstedet, sammen med mannen Tambafafida Francisco Pascal Elias.

Diakonalt arbeid

Hvor mange timer Lanto bruker hver uke på frivillig arbeid i sin nye menighet, har hun ikke oversikt over. Siden hun har gått inn i et nystartet arbeid kan tidsbruken variere fra uke til uke.

– Jeg er leder for et diakonalt arbeid i menigheten. Det er veldig spennende å være med i en slik tjeneste. Arbeidet drives av frivillige medarbeidere. Selv om jeg er ny i byen og i menigheten, føler jeg et nært fellesskap med de andre medarbeiderne.

Kulturforståelse

Når Lanto skal oppsummere innholdet av tiden som Connect-student, er det viktigste hun trekker fram kunnskapen hun fikk gjennom å være sammen med mennesker fra ulike land og kulturer.

– På Hald og i Norge levde jeg tett sammen med mennesker med helt ulike kulturer. Det var utrolig lærerikt. Når jeg nå har flyttet til Tana har jeg også kommet inn i en ny kultur, men jeg har lært at Guds rike eksisterer på tvers av ulike kulturer.