Bli kjent med Japan-misjonærene Jone og Berly

– For meg har det vært en plan i ti år allerede, forteller han.

– Misjonstanken slo rot hos meg da jeg gikk på Framnes videregående. Jeg møtte daværende misjonsutsending til Japan, Torkil Ekenes, som utfordra meg til å vurdere misjonstjeneste i Japan.

I januar blir det en realitet.

– Mens jeg tenkte at jeg skulle arbeide med døve. Så egentlig er det to kall som krasjer, sier Berly Kristina Unlayao Slettebø-Knudsen.

De to møttes på teologistudiet, slik også fedrene deres gjorde da de studerte til prestetjeneste. Jone var ferdig utdannet for tre år siden, mens Berly har noen måneder med praksis igjen, før hun blir vigslet i januar. Sammen har de sønnen Kilvin på åtte måneder.

Gripe muligheten

– Vi har brukt mye tid på å diskutere kall og retning for livet og har fått mange tilbud. Vi landet på at Jone sitt kall er stedsorientert, mens mitt er jobborientert. Dermed bryter de ikke med hverandre, så nå ser jeg frem til å reise. Det handler også om å gripe de mulighetene som er her akkurat nå.

28-åringen forteller at døvekulturen er litt spesiell i Japan. Etter 2. verdenskrig utviklet det seg forskjellige kulturer og språklige retninger innad i døvemiljøet. Det er dermed mer enn ett døvespråk å forholde seg til.

De to første årene skal brukes på språkstudier, samt lære menighetene og kulturen å kjenne. Skriftspråk og kultur er vevd tett sammen, det er flere alfabet, språket er rikt og kan være vanskelig å lære.

– Det tar lang tid å lære japansk skikkelig, men hvis vi klarer det, ser vi for oss mange år. Så får vi se hvilke muligheter som åpner seg, smiler de unge teologene.

Kirken i Japan er liten. Berly og Jone har gjennom trainee-ordningen til NMS vært i Japan og besøkt menighetene til sammen fem ganger. Det har vært viktig, og de opplever å kjenne seg ønsket.

– Jeg ser små menigheter som en styrke. Virkeligheten i Japan stemmer med evnene vi er utstyrt med, da vi jobber best i små og personlige sammenhenger, mener Berly.

De to er veldig glade for muligheten til å oppleve og lære om landet og kulturen på nært hold.

– Jeg hadde nok ikke sagt ja til tjenesten hvis det ikke hadde vært for trainee-ordningen, sier hun.

Hvorfor Japan?

– Vi opplever å gå i ferdiglagte gjerninger. Jeg har jobbet lenge for dette. Når vi endelig kommer til Japan, blir det en utfordring for meg å roe meg ned og bare være i situasjonen. Jeg skal prøve å nyte det og stole på at det er Gud, og ikke jeg, som skaper ekte tro i menneskehjertet, sier Jone.

Japan er virkelig et «unådd» land, mener han. Det er mye religion i landet, men mange er høytids- eller kulturreligiøse.

– Det kan ta lang tid, men hvis vi klarer å finne en personlig inngang, er det mye grobunn der, tror 29-åringen og legger til:

– Å drive relasjonsbasert arbeid og jobbe i en menighet over tid, tiltaler meg. Det gir ofte en kjernetro. En tro som holder, selv om misjonærene reiser.

Å bygge noe som varer

Jone tenker at den beste måten å møte en ny kultur på, er å prøve å ikke være redd for å drite seg ut.

– Det er helt greit å feile i Japan, men det er viktig å lære av feilene. Og hvis folk sier ifra om at du har gjort noe dumt, så er det et tegn på at de ønsker å fortsette relasjonen med deg.

– Ja, det er viktig å kunne si unnskyld, da ydmykhet er sentralt i det japanske språket, fortsetter Berly.

– Et ord man ofte beklager seg med er «shitsurei shimasu» som kan bety «nå er jeg uhøflig».

De ønsker å bygge noe varig.

– Folk i Japan tenker veldig på helheten og det beste for samfunnet, og de foretrekker prosjekter med langsiktige mål heller enn kortsiktig vinning. Hvis vi klarer å bygge et arbeid som er varig, kan jeg klappe meg på skulderen, mener Jone.

Dessuten er det et stort arbeid å vise hva kristendom er. Det er generelt liten kunnskap om kristendom i samfunnet. I tillegg har det vært flere tilfeller av sekter som har kalt seg kirker og har en vestlig kristen form og profil. Folk er skeptiske.

– Vi må jobbe med holdningsbasert arbeid, snakke med folk og vise hvem vi er. Så får Gud gjøre resten, sier Berly.

Landskapet

Det byråkratiske systemet kan være vanskelig for en utlending i Japan. Det er også flere lovforslag som kan endre vilkårene for religiøse organisasjoner, forteller hun.

– Mye kan endre seg i løpet av de to årene vi går på språkskole, så vi vet ikke helt hva slags landskap vi skal navigere i når vi er ferdige. Men vi føler at vi står i en sterk tradisjon og at fundamentet står støtt. Samarbeidskirken i Japan er en stødig organisasjon. Så er det godt å kjenne at noen har gått før oss og at vi står på skuldrene til tidligere misjonærer, smiler de.