RANOROSOA
Astrid Gidskehaug sammen med Ranorosoa.
Jeg fikk den glede å samarbeide med henne i fire år på Bibelskolen for kvinner på Amboaloboka, Fianarantsoa. Jeg minnes henne som en glad kristen, alltid i godt humør og lett å omgås. Hennes høyeste ønske var at jentene skulle bli glad i Jesus som hadde gitt livet sitt for dem på korset. Hun var sjelesørgeren blant oss fire som hadde ansvar for undervisningen og jentenes ve og vel på internatet. Hver gang skoleåret var slutt, ba hun jentene om tilgivelse hvis hun hadde sagt eller gjort noe som såret dem. Da jeg sluttet på bibelskolen i 1978,overtok hun som styrer til hun ble avløst av Raosera Evelinah i 2007.
Hun var også glad i familien sin som hun hjalp på mange måter. Hun snakket ofte om mora. Faren husket hun ikke for han døde da hun var ganske liten. Fra hun var 10 år var det et eldre søskenbarn som tok seg av henne. Han tok henne med til Frankrike der han var professor i medisin. Ranorosoa fikk gå på bibelskole mens hun var der, og det satte hun veldig pris på.
Da hun vendte tilbake til Madagaskar, begynte hun på lærerskolen i Fandriana i hjembygda si. På den tida ble hun bedt om å være lærer på Bibelskolen for unge jenter på Amboaloboka.Hun tok imot tilbudet og ble værende på bibelskolen i 41 år. Hun var styrer i 29 år.
Hva har ikke det betydd for alle jentene hun fikk undervise og gi kristen påvirkning?
De er blitt kristne husmødre, søndagsskolelærere, ledere i kvinneforeninger m.m. Noen er blitt lønna arbeidere i menigheten, ikke minst de som tok videre utdannelse etter bibelskolen og ble lærere og teologer.
Etter at jeg kom hjem til Norge, fortsatte kontakten med Ranorosoa ved brevskriving. Det var alltid godt å få brev fra henne der hun fortalte om gleder og sorger på skolen og på Madagaskar i det hele. Hun fikk lede skolens 50-årsjubileum i 1999.Hun gleda seg over at Jesus var med i alt som skjedde. Hvert brev ble avslutta med Filp. 4.4:
Gled dere i Herren alltid. Igjen vil jeg si :Gled dere!
Hun skrev også at hun var takknemlig for økonomisk støtte og forbønn. I den forbindelse nevnte hun LMF og ikke minst Sandnes LMF. Hun var glad for at hun fikk bo hos familiemedlemmer i Fianarantsoa. I de siste brevene avslutta hun med Salme 23,6:
Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.
Hun la ikke skjul på at kreftene minka, og det gikk utover både syn og bevegelse. Midt i sykdom og alderdom takker hun for at Jesus har lovet å være med alle dager. Han forandrer seg ikke.
Den 3.september fikk hun hjemlov,77 år gammel, etter et sykehusopphold i Fianarantsoa. Hun ble begravd på hjemplassen Fandriana 6.september i enkeltgrav etter hennes
ønske. Hadde hun blitt begravd i familiegrav, kunne det blitt likvending etter noen år. Det ville hun ikke skulle skje.
Ranorosoa var en glad Kristi etterfølger like til det siste.
Jeg lyser fred over hennes gode minne.