Sparing og investering, hvordan kommer vi i gang?

Det var en stor glede for meg å få bli med misjonsprest Arild Bakke på rundreise i Tulear-synoden i april. Vi deltok på synodemøtet som ble avholdt i Morombe, lengst nord i synoden. Der var prester og lekfolk samlet for å diskutere felles utfordringer og for å løse pågående uenigheter.

Arild hadde et to-dagers seminar om tjenende lederskap, hvor han brukte moderne lederskapsteori, bibelske prinsipper, kirkens utforming og erfaringer fra Metoo-kampanjen og annet maktmisbruk til å utfordre kirkens ledere i deres tjeneste. Jeg ble invitert til å holde en kort leksjon om økonomisk forvaltning og langsiktig bærekraft i kirkens arbeid. Det ble en øyeåpner for meg. Når vi diskuterer bærekraft i et økonomisk perspektiv er det naturlig å peke på utvikling over tid. Det er klart at utfordringene som Madagaskar og FLM står i når det gjelder forvaltning ikke kan løses på ett år. Det trengs en tilnærming hvor en fokuserer på langsiktige løsninger som er oppnåelige i den gjeldende kontekst. Jeg trodde det var det jeg presenterte. Men til min forundring ble jeg møtt med latter da jeg delte en enkel tilnærming til inntektsbringende aktiviteter med lav risiko og god avkastning på 10 og 20 års sikt. Å skulle vente 10 år på avkastningen fra dagens strev ga ikke mye mening. Skal vi spare og investere for å få et bedre liv i en fjern fremtid som vi kanskje aldri får oppleve? Og hvorfor skal vi tenke på fremtiden når vi har endeløse utfordringer i dag? Det er mange gode grunner til at jeg fikk den mottagelsen jeg fikk. Skal vi prioritere endring på lang sikt når vi ikke har råd til medisiner, skolepenger og mat i dag? Jeg kunne gitt meg da disse spørsmålene kom, og akseptert at sparing og investering er urealistisk i den situasjonen som disse menighetslederne står i. Men jeg ga meg ikke. For dessverre er det slik at det ikke finnes noen annen vei. Om gasserne skal komme ut av fattigdommen, som i takt med befolkningsveksten dessverre er økende, så er sparing og investering eneste vei, om det så tar 20 år. Men hvordan skal vi komme i gang?

Aristoteles snakket om Ethos, Logos og Pathos. Etisk, logisk og emosjonell troverdighet. For at et budskap skal mottas bør det oppfylle disse kriteriene. Selv om budskapet kanskje er logisk, må man sørge for at det aksepteres av mottageren. For å oppnå dette bør en sørge for at budskapet har etisk troverdighet i henhold til tilhørernes verdier. Da jeg delte mine ideer ble jeg presentert som økonom og misjonær, slik ble jeg formelt en troverdig formidler. Budskapet var enkelt og fokuserte på langsiktige løsninger, det var dermed også logisk. Jeg snakket om hvordan mennesker og menigheter kan komme seg ut av fattigdom, dette budskapet treffer noe som preger forsamlingen. Så hvorfor fungerte det ikke? Jeg har diskutert denne hendelsen med flere kolleger og venner, mange av dem gassere. Og en av dem argumenterte med at dersom det ikke står i bibelen, så er det ikke sant. Det var et interessant synspunkt. Jeg er ikke enig i det utsagnet, men jeg festet meg ved at bibelens autoritet er avgjørende for livsvalgene til mange av tilhørerne i denne sammenhengen. Jeg må altså knytte budskapet opp til bibelske prinsipper. Om jeg ikke gjør det så vil ikke forsamlingen måtte forholde seg til budskapet som noe mer enn råd og formaninger. Dersom prinsippene er i tråd med bibelen, så vil jeg nødvendigvis kunne formidle et budskap med større troverdighet, logikk og kontekstuell aksept. Budskapet hadde ikke tilstrekkelig etisk troverdighet dersom det ikke sto på bibelsk grunn.